Det politiske lederskapet vil krige i verden, men ikke lære om den | Terje Tvedt

Libya-rapporten er et bilde på den narsissistiske kosmopolitt.

I andre europeiske land har Libya-krigen ført til offentlig selvransakelse. Kanskje tydeligst i Storbritannia, der det politiske lederskapet – etter hendelser som «Indian Mutiny» i 1857, Boerkrigen rundt århundreskiftet og Mau-Mau opprøret på 1950-tallet – er vant til at det blir tatt nådeløse oppgjør med feilslått politikk.

I 2016 la Parlamentets utenrikskomité frem en rapport som konkluderte med at Libya-krigen var en katastrofe. Rapporten dokumenterte at regjeringen ikke hadde noen holdbar analyse av Libya, av opprørets karakter og islamistenes rolle eller noen klar idé om krigens mål.

Lenge som om krigen ikke fant sted

I Norge, derimot, var det lenge som om denne krigen i Afrika aldri hadde funnet sted, til tross for at det skjedde på et kontinent der Norge tidligere bare hadde sendt pengegaver og drevet bistand.

Offentligheten var taus, enda både Kirkens preses, de humanitære organisasjonene, de store avisene og alle stortingspartiene helhjertet hadde støttet Stoltenberg-regjeringens politikk som førte til at Norge slapp opp mot 20 prosent av alle bombene over Libya våren 2011.

Det var ingen plan eller åpning for at nasjonen eller nasjonalforsamlingen skulle lære noe av det som skjedde i kjølvannet av at norske politikere hadde tatt en av sine viktigste beslutninger noensinne.

Utvalget manglet uavhengighet

Først i 2017 oppnevnte Solberg-regjeringen et utvalg som skulle gå gjennom Norges rolle. Mandatet var imidlertid snevert. Regjeringen understreket selv at målet for utvalgets arbeid var «å trekke lærdommer av innsatsen for fremtidig norsk innsats i internasjonale operasjoner».

Jan Petersen ble utpekt som utvalgets leder, utenriksministeren som i 2003 forsvarte USAs angrep på Irak med at det ikke stred med folkeretten (Dagbladet 21.3.2003), og om hvem det er sagt at han «selv under tortur» ikke vil «si noe negativt om USA» (Aftenposten 19.3.2008).

Et annet medlem jobbet ved NATOs hovedkvarter mens rapporten ble utarbeidet, og sekretariatets leder hadde tidligere arbeidet med selve bombeaksjonen i Forsvaret. Regjeringen insisterte imidlertid på at utvalget var uavhengig (se mandat og utenriksministerens svar i Stortingets spørretime 31.5.2018).

Mandatet, utvalgets mangel på uavhengighet, og rapporten – som etter reglene skulle godkjennes av oppdragsgiver før publisering – gir samlet et klart inntrykk: Hele opplegget skulle bekrefte klokskapen bak den nye norske militære «engasjementspolitikken» og rasjonaliteten til det norske politiske lederskap og deres tenkemåter og perspektiver.

Rettsliggjør krigen

Der den britiske rapporten analyserer svært kritisk britenes forståelse av Libya og krigens mål og gir sin statsminister Cameron det overordnede politiske og moralske ansvaret for krigen, unngår Pettersen-utvalget slike tema ved å redusere hele Libya-aksjonen til et rent rettslig spørsmål.

Utvalget konkluderer med at Norges krigføring hverken brøt med Grunnloven, konstitusjonelle regler, FN-mandatet, eller internasjonal humanitærrett, og derfor var den også rett. Med denne rettsliggjøringen som fundament, kunne den politiske ledelsen nå frita seg selv fra ethvert politisk og moralsk ansvar for krigens brutalitet og konsekvenser.

Det gikk da også bare noen dager før ansvarlige politikere grep denne muligheten. Utenriksminister Ine Søreide, som i 2011 var av de på Stortinget som sterkest ivret for at Norge skulle delta i Libya-aksjonen, sa ved lanseringen at hun ikke vil kritisere noen og at operasjonene hadde «et stort hasteaspekt» (Vårt Land 13.9.2018).

Jens Stoltenberg sa dagen etter: «Jeg er veldig trygg på vurderingene vi gjorde før deltagelsen i Libya i 2011», og han beklaget ingenting, ikke engang at han visste for lite (NRK 14.9.2018).

Daværende statssekretær i UD, og senere forsvarsminister, Espen Barth Eide, skrev allerede neste morgenen at rapporten var «forbilledlig klar» og at han var glad for at utvalget slo fast at «operasjonene i Libya hadde et tydelig folkerettslig mandat» og at norske F-16-fly «holdt seg trygt innenfor humanitærrettens regler for bruk av makt».

Barth Eide, som i 2011 entusiastisk hadde sagt at «Vi bomber mest og best» (Tale i Norges Atlanterhavskomite, mai 2011, Dagsavisen, 7.5.2011), gikk langt i å gjøre krigen i Libya ikke bare til et juridisk spørsmål, men til et juridisk og moralsk imperativ: Det var en plikt å bombe, gitt Sikkerhetsrådets vedtak. Det amoralske ville ha vært å «motsette seg rådets avgjørelse» (Aftenposten 18.9. 2018)

Rapporten blottstiller tapt mulighet

Med juridiske argument institusjonaliseres slik sinnelagsetikken som normen krigspolitikk skal bedømmes ut ifra. Og de perspektivene og verdensbildene som la grunnlaget for krigens misere, defineres som ettertidens rammer for den nasjonale selvrefleksjonen.

Dersom rapportens «dom» om at Norge fulgte loven, og politikernes reaksjon på den blir dominerende, vil debatten om Libya legges død. Det er ikke mer å si, og ingenting å lære: ikke om Midtøstens historie, om utviklingen i relasjonen mellom Det osmanske riket, Vesten og Libya, om den globale maktpolitikkens innflytelse på FNs vedtak i 2005 om «ansvar for beskyttelse» og langt mindre om forholdet mellom sinnelagsetikk og konsekvensetikk.

Libya-rapporten blottstiller dermed en tapt mulighet: en nasjonal dannelsesreise i globalpolitikkens dilemmaer og fortolkningsproblemer knyttet til verdensutviklingen.

Utvalgets rettsliggjøring av krigens politikk gjør det irrelevant å undersøke forhold mellom morske politikeres ofte gode intensjoner og krigens fatale konsekvenser, eller mellom dogmatiske verdensbilder og konkrete beslutninger.

Neglisjerer britiske funn

Rapporten neglisjerer følgelig også den britiske rapportens funn og konklusjoner og stiller heller ingen andre grunnleggende spørsmål som det er mulig å lære noe av: Hvorfor kunne så mange skildre den «arabiske våren» som en parallell til murens fall i Europa, slik f.eks. Stoltenberg gjorde i Stortinget 29. mars, som om statsstrukturer, klasseforhold og islamismens posisjon kunne sammenlignes med Tsjekkia eller Polen?

Og hvordan kunne alle partilederne som ivret for krigen, tro at menneskerettigheter og demokrati ville seire i Libya i krigens kjølvann, gitt Libyas statshistorie, svært skjøre enhet, et svakt sivilt samfunn og islamistenes sterke posisjon i opprøret?

Og hvorfor var det ingen som drøftet de strategiske interessene til Frankrike og USA, eller til Qatar, Israel og Saudi-Arabia? Hva gjorde denne politiske blindheten og intellektuelle selvsikkerheten mulig? Rapporten stenger døren til dette rommet hvor alt det viktige og fascinerende er gjemt.

Historiske konsekvenser ble oversett

Utvalget frikjenner altså det politiske lederskapet på et juridisk grunnlag, men også det er mer usikkert enn utvalget hevder.

Bare to eksempler her: Rapporten hevder at regjeringen ikke feilinformerte Stortinget. Men Stoltenberg sa den 29. mars i Stortinget: «Koalisjonen av stater som støtter gjennomføringen, har vokst seg bredere og inkluderer nå en rekke land fra regionen».

Realiteten var at flere og flere, inkludert lederen av Den arabiske liga og Den afrikanske Union – som rett før hadde blitt stoppet av NATO-fly fra å arbeide med sin fredsplan – uttrykte nå kritikk mot NATOs bombing. Ikke noe av dette ble nevnt av statsministeren.

Utvalget skriver at norske politikere ikke hadde en egen begrunnelse for regimeendring og forholdt seg til FN-mandatet. Da overser det at lederne for flere partier i det samme møtet argumenterte entusiastisk for at bombingen skulle fremme menneskerettigheter og demokrati.

Da Stoltenberg sa om FNs vedtak at «Resolusjonen utelukker bruk av utenlandske okkupasjonsstyrker på libysk territorium. Med dette ene forbeholdet legitimerer vedtaket om Libya et svært bredt sett av virkemidler», var det en tolkning hvor det ble nærmest umulig for Norge å bryte det, siden Norge bare drev krig fra himmelen.

Det åpnet for at Norge kunne bombe Gaddafi-familiens residens og likevel hevde at man holdt seg til FN-mandatet. Mange, og store deler av verden, vil hevde at dette var et brudd med intensjonene bak resolusjon 1973.

Avgjørende for å forstå rapporten som kilde til samtidshistorien, er den oppgaven Solberg-regjeringen ønsket at utvalget skulle løse. Der de britiske parlamentarikerne ble bedt om å diskutere helt åpen mulige politiske initiativ i kjølvannet av krigen, skulle Petersen-utvalget bruke Libya-aksjonen som «erfaringsgrunnlag for fremtidige norske engasjementer i internasjonale operasjoner».

Det var nettopp dette oppdraget utvalget utførte, da de diskuterte fremtidige militæraksjoner som en fast del av norsk utenrikspolitikk med krigen i Libya som et positivt bakteppe.

Det paradoksale er at mandatet og rapportens forståelse av verdensutviklingen førte til at de historiske konsekvensene av nettopp Libya-krigen ble oversett. Det er jo tvilsomt om det blir noen flere militæroperasjoner i NATO-regi med FN-mandat, siden «ansvar for å beskytte»-politikken fikk noe nær et dødsstøt i 2011.

«Fly i solnedgangen»

Regjeringens mål for hele rapporten og de perspektivene som dominerer den, speiles i de illustrasjonene Pettersen og hans team valgte. Rapportens forside prydes av et foto av et F-16-fly, avbildet som et slags håpets budbringer, mens det flyr inn ifra høyre og med norske fjell i bakgrunnen.

Hele side tre, og før det er skrevet ett eneste ord, dekkes av tre F-16-fly som svarte silhuetter mot himmelen og minner mest om tårnsvaler i flukt. Side 134 forskjønnes av en F-16 med norsk gress i forgrunnen og grantrær i bakgrunnen. Rapportens siste F-16 foto er tatt i det flyet lander trygt med sol i bakgrunnen, som en elg i solnedgangen.

Rapporten er slik et bilde på en tankefigur jeg har kalt den narsissistiske kosmopolitt: Tilsynelatende opptatt av den bevegelige verdenspolitikken, men graviterende mot et hjemmekjent Norge.

Rapporten skriver om F-16-flyene som bomber og skal «deployeres» til andre land, men assosierer dem med norske landskap. Det er her de er virkelige – på den rette måten: De er ikke drapsmaskiner, men ligner mer på moderniserte utgaver av de «hvite bussene». Selv flyene stiliseres i auraen av sinnelagsetikk.

Om Petersen-rapporten blir stående som det offisielle Norges endelige oppsummering av Libya-traumet, vil den for fremtidige historikere være et talende uttrykk for det politiske lederskapets manglende interesse for å forstå verdenspolitikken og seg selv i begynnelsen av det 21. århundret.

Var det virkelig meningen, Erna Solberg?

Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter