Vi som varslet om Giske | anonym kvinne

Hva var hensikten med å sende inn varsel om Aps nestleder Trond Giske? Og hva har det kostet?

Jeg har meldt inn tre hendelser fra 2008 og 2009 med opplevelser av uønsket seksuell oppmerksomhet. Jeg var på denne tiden en engasjert politikerspire. Jeg deltok på skoleringer, årsmøter, sommerleir og andre samlinger. Jeg holdt tale på 1. mai, vervet ivrig og deltok i skoledebatter og valgkamp. Jeg var styremedlem i fylket og lokallagsleder.

Jeg ble godt kjent med AUF-medlemmer sentralt og ute i fylkene. Da jeg i 2008 fikk delta på landsstyremøte og landsmøte, var jeg veldig stolt. På landsmøtet fikk jeg møte store og små politiske forbilder, og ett av dem var Trond Giske. Det var på dette landsmøtet den første episoden utspilte seg.

Ble ikke varslet videre

Jeg var 18 år og ble spurt om å være med til Giskes leilighet for å hjelpe ham med å hente varer til et nachspiel som ble arrangert i naboleiligheten. I leiligheten ble jeg utsatt for det jeg mener er seksuell trakassering. Dette gjorde meg sjokkert og redd. Fra badet ringte jeg til en venninne og ba henne om hjelp dersom jeg ikke snart kom på nachspielet.

Jeg fortalte i fortrolighet dette til en AUF-sekretær og venn, men saken ble ikke tatt videre. Jeg har nå i etterkant sett meldingen jeg sendte i 2008. Hvis ikke dette var å varsle, så vet jeg ikke hva som er det. I ettertid ble jeg fortalt at hendelsen ble meldt til partikontoret av en annen person som hadde reagert, men at den aldri kom videre.

Dette gjorde at jeg ikke så noe poeng i å melde inn den neste episoden. Det var blitt 2009. Giske var i min hjemby og kontaktet meg. Denne hendelsen opprørte meg sterkt. For nå handlet det ikke bare om uønskede seksuelle tilnærmelser, men også at jeg følte et ansvar for å beskytte kulturministerens renommé, da han dukket beruset opp på et utested for 18-åringer.

Det resulterte i etterkant i en sterk følelse av skam. Ryktene florerte, både blant videregåendeelevene på skolen, men også blant partifeller. Det var vondt å vite at mange visste om dette, uten at noen satte seg ned for å snakke med meg. Til slutt orket jeg ikke denne belastningen lengre. Jeg trakk meg unna, og jeg forsvant i 2009 ut av politikken, 19 år gammel.

Forkastelig adferd

Jeg gikk videre i livet mitt. Det enkleste for min egen del hadde vært å fortsette som før, også nå. Da jeg i 2017 likevel varslet, var dette fordi jeg innså at min egen passivitet har bidratt til at en forkastelig adferd kan ha fortsatt og sannsynligvis har rammet veldig mange andre unge jenter.

Hensikten med å varsle var for det første å kunne bidra til en organisasjonskultur som aldri snur ryggen til når man ser noen som opplever trakassering av ulik art. Hensikten med å ta den belastningen det er å snakke åpent og offentlig om personlig ydmykende opplevelser, har vært et ønske om å bidra til et samfunn som nekter å godta det mange andre kvinner har vært tvunget til å måtte godta.

Det tok mange år før jeg selv forsto at det ikke var jeg som skulle skamme meg for det som skjedde i møtene med Trond Giske. Dette handlet ikke om min oppførsel. Det var ikke jeg som var å klandre, men det føltes sånn, fordi det var jeg som måtte betale prisen og ta konsekvensene. Det var min politiske fremtid det gikk ut over.

Som varsler har jeg vært åpen og tilgjengelig for partiledelsen eller andre som måtte ha oppfølgingsspørsmål. Jeg har ikke krevd anonymitet. Men i mediene har jeg hatt behov for å anonymisere egen identitet. Jeg ønsker ikke en fremtid der ethvert digitalt søk på navnet mitt skal settes i sammenheng med «Giske-saken». Jeg ønsker ikke at Trond Giske og «Giske-saken» skal definere hvem jeg er.

Trond Giske og partikontoret vet godt hvem jeg er, og jeg har gitt dem flere kilder som kan belyse saken. Det provoserer meg at dette blir brukt for å så tvil om varsleres troverdighet. Akkurat som om det ikke var vanskelig nok å varsle.

Krenkelsen

Den største krenkelsen jeg selv opplevde som 18-åring, handlet ikke isolert om opplevelsene med Trond Giske. Ydmykelsen oppsto av å stå fullstendig alene i etterkant. Det var ingen som var der da jeg trengte noen, til trøst og støtte. Ingen tok i dette problemet da det skjedde.

Saken min ble jo faktisk varslet kort tid etter at den første episoden oppsto. Vi fniste det bort. «Jeg forsto ikke alvoret», «jeg var ikke på den festen selv», «jeg så ikke selv», «jeg har bare hørt ryktene».

Det fantes åpenbart ikke gode rutiner for hvordan varsler skulle håndteres. Det krever mot å være den som varsler, men det krever også mot å være den som mottar varsler, følger dem opp og bringer dem videre. I verste fall risikerer man egen posisjon når man påtar seg rollen med å stille de ubehagelige spørsmålene til de øverste maktpersonene.

Denne belastningen var det ingen som påtok seg i min sak. De orket ikke, og veldig mange av dem som i alle fall visste «litt» eller visste «noe», men som valgte å forbli passive, havnet senere i sentrale verv, som heltidspolitikere i kommuner, fylkesting og storting. De ble belønnet.

Jeg følte meg sviktet av de menneskene jeg trodde var mine venner. Selv mistet jeg ikke bare vervene jeg hadde, men også det brennende politiske engasjementet.

Snur ryggen til

Slik har vi skapt oss et samfunn der prisen for å varsle er høy, og der vi belønner dem som holder kjeft. Vi lar det skje, og vi oppdras til å snu ryggen til, og kunne svare «visste ikke» eller «husker ikke» når vi senere blir konfrontert. Vi vet ikke hvor mange andre kvinner som er blitt skjøvet ut av politikken på grunn av denne typen hendelser.

Bekymringen min er at dette i sin tur kan føre til at kvinneperspektivet i politikken blir dårligere. Dette synes jeg også man kan se eksempler på, da leder i kvinnenettverket problematiserte varsling ved å koble det opp mot maktkamp og rykter. Dette er ikke å sette kvinnepolitiske saker på dagsorden. Det gjorde også at jeg vegret meg for å varsle.

Jeg ser andre politikere fronte metoo-kampanjen og viktigheten av å varsle, men når det kommer til stykket, husker man ikke. Troverdigheten blir da lik null. Dette er ikke god kvinnepolitikk. Alle blir tapere. Først i voksen alder har jeg forstått hvilket overgrep dette er mot demokratiet.

Behandlingen

I dag kunne vi forvente at rutinene med håndtering av varsler var blitt bedre. Metoo-kampanjen har bidratt til et helt annet fokus. Mediene har avdekket at det ikke bare er én eller to kritikkverdige hendelser i løpet av den tiden Trond Giske var statsråd, men at det finnes flere.

Hvordan er det håndtert? Jo, først er det nok en gang tyst fra mine tidligere partikamerater. Jeg opplever partiledere som gjemmer seg bak partisekretærer og partikontor mens de selv snekrer sammen pressemeldinger og tilsvar til mediene. Jeg får en annenhånds beklagelse av noen som sier «sorry at du følte det sånn», men ingen tegn til reell erkjennelse av at noen har gjort noe feil. Til slutt blir det opp til meg selv å be om en beklagelse.

Dette er for dårlig!

Jeg savner en direkte tilbakemelding på de hendelsene som nøye er beskrevet i varslet, ikke bare tomme fraser om hvor beklagelig dette er, igjen og igjen. Jeg synes ikke det er urimelig at varslerne fortløpende oppdateres om det som skjer i behandlingen av varslene. I stedet opplever jeg å sitte i et vakuum av ubesvarte spørsmål.

Først etter at jeg forteller historien min i mediene, får jeg tilbakemeldinger fra AUF-ere som var aktive på samme tid som meg, som husker, og som kan bekrefte at det som skjedde, ikke var greit. De forteller om dårlig samvittighet.

Det er godt å høre dette, selv om det føles ti år for sent, og selv om ingen av dem jeg som 18-åring så opp til som voksenpersoner, har erkjent noe som helst. Da begynner jeg å lure på hva som er oppriktige verdisyn hos politikerne og hva som er «metoo-bølgen». Metoo-kampanjen skal ikke være noen bølge. Det markerer et skille der nok er nok.

Derfor synes jeg det står stor respekt av Hadia Tajik, som tirsdag sto opp for varslerne på sentralstyremøtet. Jeg har selv følt at ting er blitt dysset ned underveis i prosessen, og gitt klart uttrykk for det til partikontoret.

Jeg ser mange politikere som nå forsøker å sitte stille i båten, verne om egne verv og personlige relasjoner. Det blir tilsynelatende viktigere enn å ta et oppgjør med en ukultur i partiet og samfunnet. Tajik tok den risikoen det er å bli anklaget for maktkamp og politisk spill, fordi hun oppriktig bryr seg. Verdisyn er ikke noe du kan påberope deg kun når det gir deg fordeler i politikken.

Konsekvensene

Jeg valgte å dele historien i mediene med et håp om å få fokusert på hvordan vi som samfunn kan endre kurs. I stedet har vi fått en overskriftsbonanza i norsk presse som ikke handler om hvordan vi skal bli bedre, men om «å legge seg flat», «Giskes skjebne», «kjemper for sitt politiske liv», «interne maktkamper» og «giftig partikultur». Vi har fått heksejakt, og noen har dratt frem gapestokken, men vi har foreløpig sett lite til en reell vilje til å ta selvkritikk: «Her er vi for dårlig». «Dette kan vi gjøre bedre». «Her bør jeg ta personlig ansvar for å gjøre en forskjell».

Vi må regne med at det finnes langt verre eksempler på maktmisbruk enn det som kommer til overflaten. Trond Giske er langt fra skrekkeksempelet på menn som utnytter sin makt og posisjon til å ta seg til rette overfor unge kvinner. Han er bare en profilert person, en kjendis, som det er interessant for mediene å skrive om.

Men dette handler ikke om én person, én kultur eller én organisasjon. Det handler om et gjennomgående samfunnsproblem som vi i altfor lang tid har snudd ryggen til. Det handler om unge kvinner som er blitt skjøvet bort til fordel for mektige menn.

Det er belastende å varsle, men det føles godt å stå opp mot urett.

Aftenposten kjenner kvinnens identitet. Aftenposten har snakket med kilder som støtter opp under kvinnens opplevelse fra nachspielet. Både Trond Giske og Jonas Gahr Støre kjenner kvinnens identitet. Kvinnen har selv varslet til Støre.

Slik svarer Giske

Trond Giske er sykmeldt og har derfor ikke mulighet til å kommentere dette selv.

Men han har bedt meg videreformidle at han er lei seg for å ha opptrådt på en måte som gjør at kvinnen har opplevd møtet med Trond som ubehagelig. Tilbakemeldinger som dette dannet grunnlaget for den sterke beklagelsen han kom med torsdag før jul. Trond innrømmet da at han har gjort feil og ikke alltid vært bevisst nok sin rolle og hvordan den oppleves. Han understreket også hvordan det er hans ansvar at absolutt alle han møter opplever det som positivt og som representativt for hans verdier og Arbeiderpartiets verdier.

Samtidig avviser Trond Giske bestemt påstandene om trakassering som kommer frem i denne kronikken. Giske har også mottatt en e-post fra en annen kvinne som var tilstede på festen, som forteller en annen versjon om samme kveld: «Hei Trond. Jeg husker godt festen som er omtalt i varselet i mediene. Jeg husker også at dere gikk for å hente drikke, siden det begynte å bli tomt for drikkevarer. Dere kom tilbake med drikke, og jeg oppfattet at det var en god stemning mellom dere og fikk ikke inntrykk av at noe ubehagelig skal ha skjedd. Jeg er sikker på at jeg hadde merket dette dersom dette var tilfelle. Jeg har aldri hørt noe i ettertid om festen eller tenkt tilbake på kvelden som noe annet enn en hyggelig fest.»

Videre vil jeg legge til at det er brudd på god presseetikk å publisere en kronikk som er anonym og som inneholder alvorlige påstander som Giske avviser.

Bård Flaarønning, rådgiver på Stortinget for Trond Giske

Red.anm: Aftenposten kjenner kvinnens identitet.

Les også:

NB! Podkasten Aftenpodden har Giske-spesial denne uken. Har du Spotify? Følg denne lenken. Ellers kan du gå inn i podkast-appen på telefonen din, søk på Aftenpodden, lytt og abonner. Bruker du Iphone? Følg denne lenken.