Jeg er fengselsbetjent

I korte stunder er jeg et av få glimt av medmenneskelighet de innsatte opplever.

Jeg er fengselsbetjent.

Det er det jeg svarer når noen spør hva jeg driver med, men hva er egentlig det?

Jeg tror at de fleste som spør ikke blir klokere når jeg svarer. Jeg har standardisert svaret, jeg har gjort det politisk korrekt. Et svar jeg kan gi i en barnedåp, over en øl eller i andre sosiale settinger.

Hva er egentlig det å være fengselsbetjent? Det er et delt spørsmål, det bør besvares i etapper.

Ta med TV-en på badet

Jeg er samfunnets største forvalter av makt, det er det få som kan relatere seg til.

Når jeg sitter i diskusjon med mennesker som mener fengselsstraff er for mildt, pleier jeg å utfordre dem. Jeg ber dem ta med TV-en inn på badet. Jeg ber dem prøve å tenke seg hvordan det er å tilbringe en helg der inne. Sove, spise, gå på do — ja, leve på gjennomsnittsbadet på syv kvadratmeter.

Først når jeg setter opp de vilkårene ser jeg at de får et innblikk i hva fengselsstraff faktisk er. Likevel er det så mye mer i det å være innsatt. Men jeg er usikker på hvordan jeg i det hele tatt skal få dem til å begynne å skjønne hva som kreves av en fengselsbetjent, langt mindre en god fengselsbetjent.

Hver dag låser jeg mennesker inn på «badet». På innsiden av døren er det ikke noe håndtak, dette er et faktum jeg er bevisst, men jeg blir aldri like bevisst dette som ham jeg låser inn.

For innsatte blir døren brått en del av veggen.

Min rolle er å gjøre straffegjennomføringen så lite inngripende som mulig. Samtidig skal jeg rehabilitere og motvirke isolasjon.

Illusjonene er borte

Etter ti år med å «låse folk inne på badet» har illusjonene blitt litt borte. De som er fengslet på lukket avdeling er der fordi alle de andre alternativene er brukt opp. De kvalifiserte ikke til samfunnsstraff, fotlenkesoning eller åpen anstalt.

Dette er guttene som sto så langt over streken når politiet kom at det ikke var noen vei tilbake. Handlingen var for grov, de har gjort det før, og faren er der for at de kan gjøre det igjen.

Dette er mitt fagfelt. De med mislykkede tilpasningsstrategier, guttene i klassen som ikke klarte å sitte rolig, bølla som sloss i hvert friminutt, han alle visste fikk juling hjemme, han som alltid hadde røyk fordi han gjorde brekk.

Alle kjenner vi til disse. De som foreldre, skole, barnehjem og så videre ikke klarte å kontrollere. Vi så tidlig at de var kommet skjevt ut, og vi visste alle hvor den veien endte. I fengsel.

Gutten som ikke taklet 45 minutter ved en skolepult, han skal låses inn 22 timer i døgnet. Han som ikke fungerte faglig, men kun sosialt, han skal kun få omgås omverdenen i 20 minutter på telefonen. Det er de rammene jeg er satt til å forvalte.

Jeg er verktøyet

Det byr på rimelig store utfordringer. Dette er min arbeidshverdag. Hadde det vært en utfordring, en «sykdom», en svakhet, så hadde det kanskje vært lett?

De menneskene jeg møter på jobb, de har flere, kanskje mange. Han som ble mobbet begynte å røyke for å tøffe seg, og når ikke det var nok, begynte han å røyke hasj. Så møtte han «nåla» for første gang.

Etter mange år møter han meg. På jobb. De siste ti årene har han aldri vært mer enn fire timer unna et «skudd», men nå skal han reise seg som en fugl Fønix, han skal bli rusfri, han skal mestre. Det er i hvert fall det meldingen fra Stortinget sier skal skje. Jeg er, etter hva teksten sier, verktøyet.

Da jeg begynte i jobben var det spennende, jeg lette med lys og lykte etter signaler på at jobben min påvirket den enkelte innsatte. Etter hvert ble jeg dessverre bedre kjent med hvordan begrep som soningskø, budsjett og bemanning påvirker min hverdag, samt de innsattes.

Likevel gjør jeg som så mange av mine kolleger, jeg gjør det beste ut av gjeldende omstendigheter. Ofte på bekostning av rutiner og sikkerhet. Men jeg møter hele tiden dilemmaer. Respekt og menneskeverd er begrep jeg kjemper frem hver eneste dag.

I korte stunder er jeg et av få glimt av medmenneskelighet de innsatte opplever. Jeg kjemper for å levere i de korte øyeblikkene. Jeg skal levere og samtidig observere. Jeg har ansvar, jeg skal avverge.

Det nytter, litt

For de samme rammene som dikterer innsattes og mine arbeidsforhold, viser all forskning at fører til negative hendelser. Negative hendelser er ett flott begrep for selvskading, vold, trusler, utagering, selvmord, rus og frustrasjon, med mer. Det betyr at jeg som fengselsbetjent blir utsatt for belastninger.

Jeg er ikke bare fengselsbetjent, men vikarierer som psykolog, sykepleier, sosialarbeider, brannmann, pedagog, dommer, med mer.

Jeg har skåret ned innsatte som i fortvilelse hadde hengt seg i sine egne skolisser. Jeg har slåss med voksne menn med bakgrunn i en pakke tobakk. Jeg har hestehandlet med folk som har laget en hjelm av egen avføring. Jeg har utført hjertekompresjoner på en innsatt med dårlig helse i 45 minutter. Jeg har blitt straffet, for et nei, med at innsatte har sett meg dypt inn i øynene mens han kuttet seg gjentatte ganger i armen. Jeg er blitt truet, jeg har blitt utsatt for vold og jeg har blitt spyttet på.

Dette er IKKE hverdagen min, men det er elementer i hverdagen min. Det er de hendelsene jeg hele tiden jobber mot å unngå, med å oppdage, å avverge. Og mitt beste verktøy er kommunikasjon, Samtaler, observasjoner, kjennskap og kunnskap.

Jeg er fengselsbetjent, og flere ganger har jeg sittet i bilen på vei hjem og tenkt «hva i helvete er det jeg driver med?».

Men ennå er det heldigvis flere ganger jeg sitter der og føler at jeg utgjør en liten forskjell. At det jeg gjør nytter, i alle fall litt.

Jeg leverer hver dag av meg selv. Jeg er medmenneske, jeg gir omsorg i form av grensesetting. Jeg er god på å løse utfordringer, samme hvor nye og ukjente. Jeg er fengselsbetjent og stolt av det!