Forskningsmidlene blir bare tilsynelatende tildelt etter fri konkurranse | Erik Stänicke og Arne Johan Vetlesen
Vi må unngå en utvikling der forskere og professorer tvinges til i stor grad å finansiere sin egen lønn.
Utlysningen av forskningsmidler gjennom Norges forskningsråd og Det Europeiske Forskningsråd, er et glassperlespill. Utlysningene er knyttet til forskningsprogrammer, som kunngjøres som åpen konkurranse der den beste søkeren vinner.
Problemet er at det som utlyses som fri konkurranse, allerede er bestemt på forhånd i kriteriene for programmet. Dette bidrar til en innsnevring av forskningen og kåring av vinnere på falske premisser. Samfunnet kan gå glipp av kunnskap som i morgen kan vise seg som uunnværlig.
Truer universitetenes egenart
Universitetene er i dag truet fra to kanter. Den ene er godt beskrevet i Dag O. Hessens kronikk i Aftenposten 4. januar, «Den farlige veien mot et akademisk AS», der han argumenterer for at markedstenkningen og de økonomiske incentivenes inntog truer universitetenes egenart og rollen som uavhengig kritiker av en samfunnsmodell fiksert på økonomisk vekst.
Et «modernisert» universitet som omformes til en produksjonsbedrift, der evnen til å tiltrekke seg eksterne forskningsmidler anses som fremste konkurransefortrinn, kan ikke med troverdigheten i behold stille seg opp som kritisk korrektiv til selvsamme markedstenkning.
Tildeling av forskningsmidler
Den andre trusselen vi her vil rette søkelyset mot, forsterker endringene Hessen advarer mot, skjønt den kommer fra en annen kant, nemlig innenfra snarere enn utenfra. Stikkordet er tildeling av forskningsmidler og kriteriene som benyttes for å skille mellom gode og dårlige prosjekter.
- Les også professor Svein Sjøberg: Er professoren fri og uavhengig eller kjøpt og betalt?
I romanen Glassperlespillet skildrer Hermann Hesse akademikernes tilbaketrukkethet og tendens til å opprettholde allerede etablert kunnskap. Resultatet er at det aldri kommer noe genuint nytt fra forskningen.
Markedstenkningen
Selv om glassperlespillet på universitetene arter seg annerledes enn på Hesses tid, er det grunn til bekymring med tanke på de strukturelle vilkårene for kunnskapservervelse.
Det finnes i dag store forskningsbudsjetter som tilsynelatende er åpne for fri konkurranse mellom forskere. I tråd med markedstenkningens premiss om at konkurranse alltid fremmer kvalitet, er tanken at de beste forskningsmiljøene vinner midlene.
Realiteten er imidlertid en annen: Forskningssatsingen er utmeislet i programmer som gjør at det allerede langt på vei er bestemt på forhånd hvem som vinner.
Anerkjennelseskulturen
At det er slik, skyldes kravet om at forskningsinteressene må samsvare med et program for at en skal få midler. Anerkjennelseskulturen på universitetene er nå slik at de som vinner midler til sin forskning hylles som seierherrer.
Men vinneren har jo bare fått støtte for det som allerede var forhåndsbestemt som støtteverdig forskning, gitt fremherskende kriterier. Taperne for sin del blir belært om at de må lære av vinnerne, slik at de skjønner hva de må gjøre annerledes – les: mer likt vinnerne – for å lykkes neste gang.
Systemkritikk
På dette området, som på andre, blir forsøk på å rette kritisk søkelys på gjeldende utvelgelsespraksis lett tatt som klage fra taperen og ikke som systemkritikk. Innsikten som dermed kan gå tapt, er at de som taper i konkurransen om tildeling av forskningsmidler har andre forskningsinteresser og bruker andre metoder enn det som er skissert i programmet.
Anerkjennelseskulturen på universitetene er nå slik at de som vinner midler til sin forskning hylles som seierherrer.
Det som skjer er at programmet får en normativ funksjon ved å arte seg som et krav til hvordan et prosjekt må se ut for å kvalifisere som støtteverdig – det hele blir sirkulært.
Forskningsmetoden
Det er særlig to problemer med dette. For det første: Forskning på høyt nivå handler sjelden om enkle kategorier som «bra eller dårlig metode», men om metoden en bruker kan besvare de spørsmål en stiller.
Som Aristoteles fremholdt, må metoden avpasses studieobjektets egenart. Når en bestemt metode hausses opp og erklæres som «eneste riktige», blir metoden en fetisj og det glemmes at å anvende en metode fremfor andre innebærer å få øye på noe avgrenset – diktert av hva metoden tillater en å se etter – og å la annet bli liggende i mørket.
Selvkritisk refleksjon
Det andre problemet angår mangelen på selvkritisk refleksjon omkring det vi påpekte som tildelingskriterienes normative funksjon. Vi vet godt fra universitetenes historie hvor betydelig det er at forskere til enhver tid opprettholder en kritisk refleksjon og diskusjon over sine forskningsfilosofiske antagelser.
Ulike metoder har grunnlag i ulike vitenskapsperspektiv, og ingen av disse perspektivene har frem til i dag en suveren posisjon over de andre. Likevel oppfører Forskningsrådet seg som om de har «objektive» kriterier for kvalitet i forskningen.
- Les rektor ved Universitetet i Oslo, Ole Petter Ottersen: Forskningens uavhengighet i omstillingens tid
Allerede på forberedende kurs – examen philosophicum – lærer vi at dette ikke holder vann. I de fleste fag på universitetet er vi et godt stykke unna en endelig forklaring av «everything» – og så lenge det er slik, vil vi være tjent med å holde et mangfold av ulike fagområder levende og nysgjerrige.
Kunnskapsforvaltere
Det haster med en fornyet diskusjon om verdien av at universitetene ikke bare videreutvikler ny kunnskap, men også er forvaltere av etablert kunnskap. Oppdragsforskning har opplagt en rolle å spille, men den må være underordnet snarere enn dominerende.
Vi må unngå den utviklingen som er kommet langt i USA og England de siste årene, der forskere og professorer tvinges til i stor grad å finansiere sin egen lønn. Dette er en dødslinje fordi det skaper avhengighet overfor nettopp de politiske og økonomiske aktører som forskningen har som mandat å forholde seg kritisk til.
Vi har behov for kunnskapsforvaltere som har levende miljø rundt sitt kunnskapsfelt, selv om det ikke er trendy i et bestemt tiår. Vel ansett forskning i dag kan vise seg irrelevant og naiv i nær fremtid. Omvendt kan kunnskap som få interesserer seg for, med ett slag bli høyaktuell.
Den 22. juli avslørte hvor lett det var for en høyreradikal terrorist å gå under radaren, ikke bare etterretnings-, men også forskningsmessig. Forskningsinnsatsen var jo rettet mot helt andre ideologier og terrortrusler.
Viktigheten av bredde
Det betyr selvfølgelig ikke at vi skal la være å forske på det som faktisk opptar samfunnet til enhver tid, men vi må også evne å etablere og opprettholde fagmiljøer – og incentivordninger – på universitetene selv om kunnskapen som utvikles ikke er forskningspolitisk «in» og økonomisk attraktiv.
Glassperler er tiltrekkende å se på, men har lav verdi. Selv om forskning på høyt nivå nødvendigvis må være svært spesialisert, er samfunnet utenfor akademia best tjent med at det opprettholdes stor bredde i både metode, fag og studieobjekter. Jo mer usikre og uforutsigbare tider vi lever i, desto viktigere er denne bredden.
- Interessert i rammene for forskning? Her kan du lese mer:
Universitetets akademiske frihet går foran alt | Ole Petter Ottersen
Økonomisk vinning blir viktigere enn langsiktig forskning | Svein Sjøberg
Debatten om hvordan universitetene skal rekruttere sine ledere handler ikke om ledelse, men om uavhengighet
Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.
