Kronikk

Ingen vil ta ansvar for kvalitetssikring av psykologiske tester

  • Katharine Cecilia Williams
    Katharine Cecilia Williams
    Psykologspesialist, sjefredaktør i Tidsskrift for Norsk psykologforening
Daglig gjøres et stort antall psykologiske tester og kartlegginger i helsetjenesten, skriver Katharine Cecilia Williams.

Det går på pasientsikkerheten løs.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Hva ville du ha sagt om du visste at legevaktlegen som skal undersøke om du hadde brukket armen, benyttet et røntgenapparat som det kan være noe feil med? Eller om du som hjertepasient blir undersøkt med ultralydutstyr som det er mistanke om ikke viser riktige bilder av hjertet ditt?

Eller: Se for deg at fastlegen din på privat initiativ hadde laget en test hjemme på kjøkkenbenken og brukte den for å undersøke om du var syk. Eller at legen din overlot til helsesekretæren å tolke testresultatet. Hva ville det ha gjort med tilliten til testresultatet, til legen, ja, til helsevesenet?

Utredning og diagnostisering

For de fleste gir svaret seg selv. Overført til praksis innenfor psykisk helse er ikke svaret like selvsagt. Daglig gjøres et stort antall psykologiske tester og kartlegginger i helsetjenesten. Det er sentrale verktøyer i arbeidet for å utrede og diagnostisere pasienter med psykiske lidelser.

Tester er ett av flere verktøy som benyttes for å avgjøre om det er en lidelse til stede, og hva slags lidelse det eventuelt dreier seg om. Det er igjen er avgjørende for hva slags behandling pasienten får.

Testresultatene kan brukes i retten, i forbindelse med alt fra barnefordeling til vurdering av forvaringsdommer, i forsikringssaker, adopsjonssaker og i krav om trygdeytelser.

Tester brukes også til å bestemme ditt barns evner og læringsferdigheter.

Psykologiske tester og kartlegginger kan altså være med på å avgjøre om du innlegges, settes i fengsel, hvilken skoleundervisning barnet ditt får, eller om du skal ha omsorg for barnet ditt.

Går ut over pasientene

Men i dag benyttes psykologiske tester som:

  • ikke er tilstrekkelig kvalitetssikret,
  • ikke følger internasjonale standarder og retningslinjer for testing
  • og som er importert utenfra, men ikke er autorisert for og oversatt til norske forhold.

Det viser resultatene i en helt ny undersøkelse (Ryder, T. 2021) av psykologers testbruk. Undersøkelsen som ble publisert i januarutgaven av Tidsskrift for Norsk psykologforening, viser at det ofte er tilfeldig hvilke tester psykologer bruker.

Vi vet ikke nok om presisjon, og om den psykologiske testen faktisk måler det den skal. Det er alvorlig.

Feltet er lite regulert, og det brukes tester fra andre land som ikke er tilpasset en norsk kulturell og språklig kontekst. Testresultatene kan dermed være tvilsomme.

Vi vet altså ikke nok om presisjon, og om testen faktisk måler det den skal. Det er alvorlig. Svakheter ved psykologiske tester går ut over kvaliteten på psykologiske vurderinger og kan i verste fall få alvorlige konsekvenser for pasientene.

Det er aldri tester i seg selv som skal bære tyngden i en vurdering – det er det psykologens helhetlige vurdering som gjør. Men gode og standardiserte psykologiske tester er sentrale for at problemer fanges opp og forstås korrekt.

Uavklarte ansvarsforhold

I Norge har ingen overordnet etat ansvar for å sikre kvalitet på dette feltet.

Helsedirektoratet har plassert ansvaret på det enkelte helseforetak og behandler (brev av 2015).

I øyeblikket diskuterer Helsedirektoratet og de regionale helseforetakene (RHF-ene) ansvarsfordelingen.

Forskningsfinansieringen er sparsom. Så langt har hverken Helsedirektoratet eller andre organer påtatt seg ansvaret.

Helsedirektoratet vil gjennomføre en merkeordning der de advarer om usikkerhet knyttet til testene. Det er bra, men det viktigste spørsmålet gjenstår: Hvem skal gjøre den overordnede jobben for å kvalitetssikre testene? Det er fremdeles uavklart.

Forskningsfinansieringen er sparsom. Så langt har hverken Helsedirektoratet eller andre organer påtatt seg ansvaret.

Tester er et sentralt arbeidsverktøy for psykologer, andre helseprofesjoner og flere yrkesgrupper. Utvikling av testverktøy i lille Norge er uforholdsmessig ressurskrevende. Kommersielle interesser har derfor ingen stor interesse av å ta jobben.

Så lenge ingen overordnet myndighet tar ansvar, og så lenge status for kvaliteten på psykologiske testverktøy åpenbart ikke er den samme som for annet medisinsk utstyr, vil det neppe legges til rette for testutvikling og kvalitetssikring.

Uten styring, finansiering og en eksplisitt kobling til lov og forskrift er det neppe mulig å få regulert bruken av ikke-godkjente testverktøy og brudd på opphavsrettigheter. Det bidrar til ytterligere å utvanne psykologiske testers kvalitet. Uten en kontrollinstans mangler også regulering av hvilke faggrupper som bruker tester, og om testene brukes riktig.

Nye metoder

Utvikling og kvalitetssikring av tester fordrer store ressurser. Det er derfor ikke urimelig å forvente at nasjonale fag- og forskningsmiljøer tar ansvar for kvalitetssikringen av psykologiske tester som brukes i helsevesenet.

Oppstår usikkerhet om dokumentasjonen av testkvalitet, bør kanskje nasjonal metodevurdering i «Nye metoder» brukes.

«Nye metoder» er den nasjonale prosedyren som brukes for å utrede hvilke medisinske metoder, medisiner og utstyr som skal innføres i helsevesenet.

Den enkeltstående psykolog bør uansett ikke måtte påta seg et slikt komplekst ansvar, like lite som leger bør snekre sine egne testsett hjemme i garasjen.

Det går på pasientsikkerheten løs.

  • Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter

Les også

  1. Helseministeren krever det. Helseforetakene sier det. Men nei, psykiske lidelser prioriteres ikke.

  2. Fastlegen så meg i øynene og sa at jeg hadde løyet. Hva skjedde?

  3. Gå til privat psykolog med god samvittighet