Kronikk

Ondskapens positur

  • Tor Bomann-larsen

Slik det antisemittiske hakekorset uttrykker essensen av Adolf Hitlers karrière som billedkunstner, blir Min kamp stående som resultatet av hans litterære løpebane, skriver Tor Bomann-Larsen. ARKIVFOTO

Karl Ove Knausgård er over halvveis i den selvbiografiske romanen Min kamp. Tor Bomann-Larsen retter oppmerksomheten mot et tobindsverk ved samme navn.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Les også:

Farsoppgjør. «I fedrehjemmet» heter første kapitel av Min kamp, bind I. Adolf Hitlers far hadde arbeidet seg opp fra å være en ussel skomakerlærling til å bli en vel ansett embetsmann i det østerrikske tollvesen. Sønnen innledet sin ufullendte selvbiografi med et farsoppgjør som skulle bli hans livs første og – biografisk sett – viktigste felttog. Kapitlet ender med en beslutning: «Jeg ville også blive til noget, men – i hvert fald ikke embedsmand.»

Farens bidrag.

Faren, Alois Hitler, døde brått og uventet (på en vinstue) da sønnen var 13 år gammel. «Men han la dog, om enn ganske ubevisst, spiren til en fremtid, som hverken han eller jeg den gang forsto.» Farens bidrag til sønnens karrière lå i opprøret. Nærmere bestemt, i beslutningen om ikke å gå i farens fotspor. Allerede som skolegutt hadde sønnen utviklet «et dypt hat til den østerrikske stat».

Ingen statsmann.

I sin oppsiktsvekkende analyse fra 1939, Germany – Jekyll & Hyde, konstaterte Sebastian Haffner at «Hitler er ingen statsmann». Denne erkjennelsen var så grunnleggende at han repeterte den 40 år senere i den enestående biografien Anmerkungen zu Hitler: «En ting var han aldri: En statsmann». Adolf Hitler destruerte alt som hadde preg av konstitusjon, sivilisasjon og rettssystem. Hva plasserte han så i statens sted?

Seg selv.

Makten og prakten.

Unge Adolf ville ikke bli embetsmann. Han ville bli kunstner, først maler, siden arkitekt. «Tidlig var jeg blitt «revolusjonær» på det politiske området, men minst like tidlig på det kunstneriske,» skriver han i selvbiografien. Han lot seg trollbinde av Schillers drama Wilhelm Tell og Wagners opera Lohengrin. Møtet med teaterets og musikkens høyere form for tilværelse «styrket min dype, indre uvilje mod den levevei, min far hadde valgt for meg».

I analysen fra 1939 satte Haffner opp tre punkter som uttrykk for de egentlige mål bak Hitlers ambisjon. Det første handlet om personlig makt, det andre om personlig hevn, det tredje om å sette i scene tablåer fra Wagners operaer og Hans Makarts allegoriske malerier, der Hitler selv inntok helterollen. Han ville se seg selv som en historisk skikkelse, ikke bare i realitetens verden, men – og det var kanskje det største – også i estetikkens stråleglans. Kunsten sto ikke bare høyere enn embetsverket, den var overordnet livet.

«Min kamp er skrevet og levet av en forfatter i ondskapens positur»

En kunstnerroman

. Beslutningen om å følge de store ånders smale sti, tvang den unge Hitler tilbake til det sosiale nivå som faren i sin tid hadde arbeidet seg opp fra. År etter år slepte han seg omkring i keiserens Wien uten at noen forbandt noe som helst med den dystre skikkelsen. Innvendig bar han ikke desto mindre på en lysende visshet om genialitet, om at han en gang skulle knuse alle.

Ideologi.

Og det er her på samfunnets underside, i spennet mellom realitetenes anonymitet og innbilningens storhet, at han utvikler ideologien som skulle finne sitt mest pregnante uttrykk i tittelen Min kamp. Det handler ikke primært om en sosial karrièrestige, men om individets kamp for å gjøre seg gjeldende på talentets premisser. Slik sett er Min kamp en kunstnerroman – en beretning om hvordan «geniet» finner seg selv, for deretter å forme verden i sitt eget bilde.

Vilje og visjon.

Historikeren Joachim C. Fest har konstatert at boken ga «et påfallende godt portrett av forfatteren». Hitlers sanne vilje og visjon lå som en innkapslet sprengladning i verkets «kaotiske form».

Bare seks år etter at bind II var på markedet i 1927, ledet kampen frem til det totalkunstverk som paradoksalt nok fikk navnet Førerstaten.

Tilværelsens bifigurer.

En betydelig politiker eller feltherre hadde, ifølge Hitler, de samme egenskaper som en stor dikter. «For deres virksomhet ligger på kunstens område; den er ikke mekanisk tillært, men av guddommelig nåde medfødt.» Vel å merke var denne form for artistisk selvrealisering forbeholdt de virkelig overlegne begavelser. Det var ikke samfunnets oppgave å fremelske «en koloni av fredsommelige esteter og legemlig degenererte». For tilværelsens gross av alminnelige bifigurer anbefalte Hitler boksing fremfor boklige studier.

Det er da også nærliggende å hevde at Min kamp videreføres utenfor bøkenes permer, der annet bind opphører. Det tredje riket utgjør tredje bind, verdenskrigen fjerde bind, holocaust femte ...Slik gir det seg selv at den siviliserte verden har forsøkt, dels gjennom litterær fordømmelse, dels gjennom rettslig forbud, å legge verket dødt siden 1945.

Nazismens kjernetekst.

Mens nazismens kjernetekst er utilgjengelig, kommer det imidlertid stadig nye Hitler-biografier. Jo tykkere de blir desto mer iøynefallende at det ikke utspiller seg noe egentlig liv på de endeløse sidene mellom farens infarkt på vinstuen og Eva Brauns selvmord i Berlin. Den menneskelige beretning erstattes av noe som ligner individets opphør, basert på en unik evne til å gjøre seg selv til sentrum i andres liv.

Gigantens higen.

Fra en biografisk synsvinkel er det ikke urimelig å si at det var faren som sådde «spiren» og gjorde sønnen til Fører. I den nådeløse kampen for å virkeliggjøre sitt kunstneriske livsrom ble alle andre degradert til menneskelige hjelpekrefter, til viljeløse underleverandører for gigantens higen. Bare den som hadde makten, hevnen og prakten i sin vold kunne gjøre seg til herre over tilværelsen. Kampen var ikke over før hele embetsverket var brutt sammen og statsdannelsen tilintetgjort. Geniet hadde krevd sin rett. (Undergangen, Bind VI)

Hakekorset.

Slik det antisemittiske hakekorset uttrykker essensen av Adolf Hitlers karrière som billedkunstner, blir Min kamp stående som resultatet av hans litterære løpebane. Om den skal kalles selvbiografi eller kunstnerroman, blekner mot virkelighetens konsekvenser. Min kamp er skrevet og levet av en forfatter i ondskapens positur.

  1. Les også

    Gjør det private ufarlig

  2. Les også

    Grus og diamanter

  3. Les også

    Mesterverk eller døgnflue?

  4. Les også

    Aktuelle debatter

Les mer om

  1. Kronikk

Relevante artikler

  1. VERDEN

    Søstrene hadde en greie for radikale ledere. En av dem falt for Hitler.

  2. A-MAGASINET

    Hitler røkte ikke, drakk ikke, spiste ikke kjøtt - men en daglig narkosprøyte, det måtte han ha.

  3. KRONIKK

    Det skremmer kor lettvint vi lar oss forføra og bli slavar — av noko me ikkje trur me kan styra

  4. KRONIKK

    Portugal viser vei i narkotikapolitikken — også for straffenivået. Hvor er Anders Anundsen? | Willy Pedersen

  5. KRONIKK

    Vinn eller forsvinn for demokratiet i USA?

  6. KRONIKK

    Hatet fra Utøya lever fortsatt. Vi kan ikke lukke øynene.