Kronikk

Har Småhusplanen en bærekraftsrolle?

  • Ellen de Vibe
    Ellen de Vibe
    Sivilarkitekt og tidligere byplansjef

Hvordan spiller Småhusplanen en rolle i Oslos bærekraft? Tidligere etatsdirektør i Plan- og bygningsetaten, Ellen de Vibe, gir oss et svar. Foto: Dan P. Neegaard

Småhusplanens nytte avgjøres ikke av hvordan byen ser ut fra lufta eller om byggene er smale og høye.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Småhusplanen er blitt fyldig omtalt, og mange har diskutert planens egnethet. Aftenposten har også spurt om min kommentar. Det å se på planens rolle over tid fremstår derfor som interessant.

Siden 1973 har Oslo hatt planbestemmelser om byens småhus. Det er en boligform som er ønsket av mange nordmenn. I 1995 fikk bystyret en differensiert fortettingsstrategi. Strategien dekket blant annet fire områder:

1) Bymessig fortetting

2) Særlig landskaps- og vegetasjonsverdier

3) Bevaringsområder

4) Generell fortetting

Utenfor småhusområdene ble knutepunktfortetting styrket med nye og tettere områder. Sammen med småhusområdene ga dette variasjon i boligtyper.

Kritikken av planens moderate utnyttelse, altså 24 prosent, er misforstått. Det er fordi det er samspillet mellom de fire delstrategiene som utvikler byens bærekraft sosialt, i naturmangfold, klimatisk og økonomisk.

Småhusplanen fra 1997 ble vedtatt i et tiår med meget lav boligbygging i Oslo. Det var logisk at økt boligbygging var et viktig hensyn. Planen ga høyere utnyttelse for større tomter enn små. Den var også åpen for tolkning og ble praktisert liberalt.

Forståelig kritikk

Etter en periode med større «byvillaer» kom kritikken. Vi i Plan- og bygningsetaten opplevde politikernes kritikk enkelte ganger som ulik fra styringssignalene på Rådhuset. Kritikken var likevel forståelig, og planevaluering i 2002 viste behov for innstramninger.

Ellen S. de Vibe, sivilarkitekt og tidligere etatsdirektør i Plan- og bygningsetaten. Foto: Tom Kolstad

Etatens «Program for småhus» ga forsterket opplæring for saksbehandlere og kvalitetssikring av enkeltsaker. Egen veileder viste hvilke hensyn som ble vektlagt i saksbehandlingen. Revidert planforslag i 2006 fjernet økt utnyttelse for større tomter, og lavere høydebegrensninger ble innført. Planen var ikke lenger en bolig-forseringsplan, men en plan for nennsom fortetting.

Planens rolle er i endring

Dette ble ytterligere forsterket i 2013-versjonen. Den ble laget ut fra Kommunal- og moderniseringsdepartementets (KMD) råd og uenighet med Fylkesmannen om innholdet i 2006-planen. I tillegg til at man ønsket bedre sikring av naturgrunnlagets terreng, vegetasjon og lokal overvannshåndtering.

Her gjelder småhusplanen:

Bestillingen fra det rødgrønne byrådet drøfter redusert utnyttelse og økt vekting av naturgrunnlaget. Det samme gjelder lokalområdenes historiske kvaliteter. Det er bra.

Småhusplanens utvikling viser trinnvis økt fokus på arkitektonisk kvalitet og naturmangfold. Planens rolle har altså endret seg.

Kraftig tautrekking

God byutvikling trenger gode analyser og arkitektonisk formgivning, ikke matematiske formler. Før og etter vedtaket i 2006 var det kraftig tautrekking mellom Fylkesmannens tolkning av paragrafer og Plan- og bygningsetatens holdning til arkitektur. Fylkesmannen krevde en kvantifiserbar plan. Det førte for eksempel til firkantede bestemmelser om 8 x 8 m utearealer i 2013-planen.

Fylkesmannen har ikke anledning til å endre reguleringsbestemmelser, men hennes klagesaksvurdering ble nettopp det. Altså overprøving av kommunens hensikt med bestemmelsene.

Vi var lettet da departementet i 2009 fastslo at kommunen kunne stille krav til lokalisering og utforming av ny bebyggelse. Senere slo staten fast at 2013-planens bestemmelse om forbud mot felling av større trær var gyldig. Planens skjebne toppet seg da Fylkesmannen et par år senere opphevet bystyrets 2013-planvedtak.

At KMD opprettholdt bystyrets vedtak, bekrefter at arealplanmyndigheten faktisk ligger hos bystyret, ikke hos Statsforvalteren. Dette kan også tolkes som en bevegelse bort fra en kvantitets- til en kvalitetsbasert forvaltning. Kanskje en form for New Municipalism, hvor lokal mobilisering vektlegges.

La oss håpe det også vil gjelde neste planrevisjon.

Stor variasjon

Aftenpostens leder uttrykte nylig at den nye planen må åpne for å se større områder i sammenheng. Det gjør Småhusplanen allerede, både for enkeltbyggesaker og for større prosjekter over flere tomter. For prosjekter med mer enn ti boliger kreves egen reguleringsplan, slik som Furusets førstehjemsboliger.

36 førstehjemsboliger for unge står på Furuset. Foto: Are Carlsen

Det er altså ikke planen som vanskeliggjør områdevurdering, derimot eiendomsstrukturen. Helt siden T-banenettet ble bygget, har salg av enkelttomter gitt sammensatt eierstruktur. Stor arkitektonisk variasjon i småhusbebyggelsen er derfor et dominerende kjennetegn.

Da Ullevål hageby, atriumhusene på Ammerud eller Årvollskogen ble bygget, tilhørte grunnen få grunneiere. Selv om det finnes juridiske virkemidler, vil kommunen neppe ekspropriere tomtegrunn for å koordinere småhusbygging i større skala.

På tross av at dette rent arkitektonisk ville gitt bedre resultater. Den overordnede grøntstrukturen må i stedet sikres i strenge planbestemmelser og i kommuneplanens arealdel.

Noen hus overses lett

Planen har mekanismer som sikrer fornminner i grunnen. Det er også utarbeidet bevaringsplaner for helhetlige områder som Tåsen allé og Gaupefaret/Vassfaret. Mange verdifulle «moderhus» inngår i nye byggeprosjekter. Byantikvaren har gitt innspill om bevaring, særlig av eldre bebyggelse.

Nyere enkeltbygg har ikke vært sikret godt nok.

Det som ikke har vært sikret godt nok, er nyere enkeltbygg med ulik type verdi. Hus fra 60- og 70-tallet overses lett, både arkitektonisk og som ressurser med iboende karbonlagring. Mange slike hus må ombrukes fremover.

Den nye Småhusplanen bør få bestemmelse etter samme prinsipp som 2015-arealdelen har. Det lyder som følger: «På tomter med eksisterende bygg med viktig bevarings- eller ressursverdi skal omsøkte tiltak plasseres og utformes slik at de hensyntar til den eksisterende bebyggelsen.»

Ressursverdien bør knyttes til kriteriene for teknisk tilstand, brukbarhet, tilpasningsdyktighet, helseaspekter, økonomi og effekt av iboende karbonlagring. Dette vil kunne hindre klimanegativ riving.

Sterkt tradisjon

Småhusplanens nytte avgjøres ikke av hvordan byen ser ut fra lufta eller om byggene er smale og høye. Det siste er snarere en fordel fordi det åpner for høyere utnyttelse med begrenset fotavtrykket og naturinngrep.

I dagens Småhusplan er det viktig å ta hensyn til hvor bebyggelsen plasseres på tomten, samt husenes fotavtrykk og skala i forhold til omgivelsene. Småhusplanen krever også slektskap til arkitektoniske elementer som for eksempel volum, materialbruk og takform.

Mange arkitekter har etter hvert tegnet flotte, moderne hus som likevel spiller godt sammen med eksisterende hus. Dette handlingsrommet, som det er sterk tradisjon for i småhusområdene, må opprettholdes også i den nye Småhusplanen.


  • Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.

Les mer om

  1. Byutvikling
  2. Oslo