Kronikk

Idrettsfronten viste vei i kampen mot nazifiseringen av Norge

  • Arne Kvalheim
    Tidligere idrettsutøver

Nasjonal Samlings medlemmer arrangerte et større idrettsstevne på Bislett stadion. Norske aktive idrettsutøvere og publikum holdt seg borte både fra banen og tribunen. Tilskuerne på tribunene ved finalen var tyske soldater og norske nazister. Foto: NTB

I september er det 80 år siden begivenheten som ledet til norsk idretts største seier.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

25. september 1940 holdt Norges «onde ånd» Joseph Terboven en tale som vekket norsk idrett. Terboven var Hitlers utvalgte mann til å styre det okkuperte Norge.

Etter kampenes slutt i juni var det usikkerhet om hvordan man skulle møte okkupasjonsmakten. Stortinget som manglet sin president C.J. Hambro, han var i eksil sammen med regjering og konge i London, mente man burde imøtekomme okkupasjonsmakten og avsette konge og regjering.

«Å gjøre det best mulige» i en vanskelig situasjon ved å holde hjulene i gang, var mottoet.

I sin tale skisserte Terboven hvordan landet skulle nazifiseres. Organisasjoner som ikke fulgte etter, skulle forbys. Politiske partier med unntak av Nasjonal Samling, ble forbudt.

Også idretten skulle innordne seg.

Nazifisering av idretten

En «idrettsminister», godseier Axel Stang, fikk i oppdrag å lede den statlige naziidretten i landet. Stang kom fra Nasjonal Samling og hadde vært partiets ungdomsfører. Med seg fikk han Egil Reichborn-Kjennerud fra sykkelidretten og Charles Hoff, fire ganger verdensrekordholder i friidrett. Alle tre var overbeviste nazister.

Førerting på Slottet i 1943. Fra v. foran: Vidkun Quisling, Albert Viljam Hagelin, Kjeld Stub Irgens, Ragnar S. Skancke, Tormod Hustad. Bak fra v.: Sverre P. Riisnæs, Jonas Lie, «idrettsminister» Axel Stang, Johan A. Lippestad og Eivind Blehr. Foto: NTB scanpix

«Idrettsministeriet» forbød de to eksisterende idrettsforbundene og lanserte et nytt statlig forbund etter førerprinsippet. Alle ledd i idretten – særforbund, lag og annet – skulle innordne seg. Et av lokkemidlene var sterk statlig støtte.

Som et resultat av klassekampen var idretten delt i to leirer – Norges Landsforbund (landsforbundet) for idrett og Arbeidernes idrettsforbund. I 1940 var samlingsforhandlinger i gang, og de to ledere, Olaf Helset fra landsforbundet og Rolf Hofmo fra Arbeidernes idrettsforbund, fant fort ut at de måtte motarbeide Terboven, Stang og co.

Felles, antinazistiske verdier

De kom fra totalt forskjellige miljøer. Helset var offiser og venstremann, Hofmo var tidligere revolusjonær og militærnekter. Men de hadde de viktige verdier til felles.

Begge trodde sterkt på idrettens sosiale og samfunnsmessige betydning. Begge var sterke antinazister med nasjonalfølelse. Sammen med Asbjørn Halvorsen fra fotballforbundet (fotballstjerne, trener og leder) dannet de den strategiske ledelsen i idrettens kamp.

Kronikkforfatter Arne Kvalheim er tidligere idrettsutøver.

Halvorsen satte seg klart imot Terbovens ønske om nazifiseringen av cupfinalen. De ble presset for å godta «den nye idretten». De nektet, og klarte å formidle til hverandre hva «samtalene» som var rene forhør, gikk ut på. Dermed kunne de opptre samlet.

Hofmo ble sammen med Arbeiderpartiets formannskapsgruppe arrestert og satt på Botsfengselet. Men en fengselsvakt med nasjonalt sinnelag hjalp de to andre med å smugle inn referater fra forhørene.

Ingen idrettslag gikk på limpinnen

Alle ledd i idretten ble satt under press. Helset, Hofmo og Halvorsen fikk utarbeidet en «hvitbok» hvor de forklarte idretten hva som sto på spill. Denne hvitboken ble spredt landet rundt med rutebåter, tog og busser. Man stolte ikke på postvesenet. Strategien til de tre var vektlegging av at idrett var frivillig og upolitisk.

Godseier Stangs idrett kolliderte med dette synet. Den var ufri, styrt av staten og politisk. Dermed kunne man slutte seg til, uavhengig av politiske syn.

Tillitsvalgte i idretten nedla sine verv. Ingen idrettslag gikk på limpinnen og ble med i Stangs nye forbund med sine valgte ledere.

Etter hvert overtok folk utenfra og med tilknytning til Nasjonal Samling et mindre antall lag. Aktive ble involvert. Den første protesten kom da landslaget i bryting nektet å stille opp i en landskamp mot Finland. Deretter ble NM på ski og skøyter i 1941 avlyst. Det ble et sterkt press mot de aktive utøverne om å delta i naziidrett.

Diskvalifisert av nazistene

Åtte kjente utøvere, med skistjernen Birger Ruud i spissen, ledet an motstanden og ble særlig presset. De oppfordret andre aktive til å følge dem i streiken. Ruud, som også var svært populær i Tyskland, opptrådte som talsperson for de åtte.

Alle ble «livsvarig» diskvalifisert av nazistene.

NS-leder Vidkun Quisling til stede ved et idrettsstevne under krigen. Foto: Riksarkivet

Idretten sto samlet, og fra våren 1941 var all idrett i Norge med utgangspunkt i de to forbundene lagt død. Idretten viste vei, og de fleste viktige organisasjoner – skolen, kirken, fagforeninger, næringslivsorganisasjoner og annet – fulgte etter.

Det ble riktignok gjennomført noen idrettskonkurranser i naziforbundets regi. Disse hadde svært få deltagere og knapt tilskuere. Noen få kjente utøvere deltok i naziidretten. De fleste holdt seg unna. Derimot blomstret den uorganiserte og illegale idretten.

«Gjør din plikt og krev din rett»

For lederne av idrettsfronten fikk motstanden store konsekvenser.

Hofmo og Halvorsen havnet begge i konsentrasjonsleiren Sachsenhausen, hvor de ble plaget og mishandlet. Helset rømte til Sverige og ble sjef for de norske styrkene der. Birger Ruud og flere av de åtte aktive utøverne havnet på Grini fangeleir.

Alle overlevde krigen, og flere gjorde betydelig innsats for samfunnet i årene etter. Mange av landets idrettsungdom ble aktive i de norske væpnede styrker i Storbritannia og Sverige. Andre ble med i Milorg eller andre motstandsgrupper.

Skihopper Birger Ruud i aksjon under det 50. holmenkollrennet i Oslo i 1947. Foto: Scanpix

«Gjør din plikt og krev din rett», sa sosialminister Sven Oftedal da han kom hjem fra fangeleir i Tyskland. Med det mente han at idrettsfolk hadde gjort sin plikt under okkupasjonen, nå var det deres rett å få drive idrett.

Idretten skal være fri og uavhengig

Ledelsen av norsk naziidrett fikk lange landsvikerdommer. Deltagere i naziidrett ble først diskvalifisert, senere uglesett. Tiden leget de fleste sår, og de ble tatt til nåde. De åtte som ble «livsvarig diskvalifisert» av nazistene, fikk dette omgjort.

Idrettsfronten førte de to idrettsforbundene sammen.

Norges idrettsforbund ble formelt konstituert på dette møtet i 1946. Fra v. boksepresident Axel Proet Høst, Th. Fladvad, idrettens kontorsjef, Tormod Normann, Olaf Helset, Rolf Hofmo, Sigurd Halvorsen, Olav Tendeland og Bredo Henriksen. Foto: Aftenposten

Norges idrettsforbund ble stiftet i februar 1946 med Helset og Hofmo som formann og nestformann. De to arbeidet sammen i mange år. Med Rolf Hofmo som drivkraft resulterte dette samarbeidet i Norsk Tipping, Statens Idrettskontor, olympiaden i Oslo, Idrettshøgskolen og annet viktig for idretten.

De to gigantene blant idrettsledere la vekt på idrettens frie og uavhengige stilling. Det har dominert norsk idrett i alle år. Derfor var det en kuriositet at en statsråd uttalte at han så seg som norsk idretts øverste ansvarlige, men det er en annen historie.

  • Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter
  1. Les også

    VG, Aftenposten, NTB og Nasjonalbiblioteket skal digitalisere Norges største fotosamling

  2. Les også

    Aftenpostens mørke fortid var en øyeåpner

Les mer om

  1. Andre verdenskrig
  2. Norges Idrettsforbund
  3. Birger Ruud
  4. Idrett
  5. Nazisme
  6. Kronikk

Relevante artikler

  1. KRONIKK

    Sommervarmen er blitt for ubehagelig. Og det vil bli verre i tiårene som kommer.

  2. KRONIKK

    Derfor vinner NRK politiske debatter om seg selv

  3. KRONIKK

    Anthony Giddens’ syn på verden etter pandemien

  4. KRONIKK

    Kielland-katastrofen som utfordret demokratiet

  5. KRONIKK

    Myndighetene bør kreve at utbyggere bygger boliger flere har råd til

  6. KRONIKK

    Vi kan ikke overlate denne risikoen til våre barn og barnebarn. Forby atomvåpen nå.