Kronikk

Det glemte slaveriet

  • Solvor Mjøberg Lauritzen
    Forsker
  • Margareta Matache
    Forsker
Etterkommere av romske slaver sitter foran norske dører og strever for å få et bedre liv, skriver artikkelforfatterne.

Romer i Romania lever videre med konsekvensene av slaveriet. Også i Norge har vi vent oss til at romer utsettes for vold og lever i fattigdom.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

20. februar hvert år markeres opphevelsen av det romske slaveriet: Romer ble holdt som slaver i Vallakiet og Moldova, to av territoriene som i dag utgjør Romania, i opp mot 500 år.

Under slaveriet ble alle romer født som slaver. De ble kjøpt og solgt, og de levde under inhumane forhold preget av tvangsarbeid, tortur, voldtekter og splitting av familier. Det beregnes at 250.000 slaver ble satt fri i 1856.

Slaveriet oppsto ikke i et vakuum. Tvert imot er romer blitt forfulgt over hele Europa siden de ankom for tusen år siden.

I Norge har forfølgelsen av romer og romanifolk/tatere blant annet bestått av tvangssterilisering, tvangsinternering, systematisk frarøving av barn, innreiseforbud og etnisk registrering.

Vender man blikket mot Europa, er listen nesten uendelig.

Konsekvenser av en glemt historie

Selv om slaveriet er opphevet, lever undertrykkelsen videre i systemet. Det er mulig fordi et oppgjør aldri er blitt tatt.

Da slaveriet opphørte, ble slaveeierne kompensert av staten for tapet av slaver. Slavene som ble satt fri, ble derimot stående på bar bakke uten noen form for kompensasjon eller hjelp til å integrere seg i samfunnet.

Dette forsterket en allerede eksisterende økonomisk skjevhet som fortatt lever videre i Romania. Uten noe sted å gå fortsatte mange å jobbe for sine tidligere slaveeiere. Og fortsatt bor etterkommere av slaver i fattige nabolag i utkanten av byer eller i nærheten av klostre.

En tredjedel av romer i Romania er arbeidsløse, de har gjennomsnittlig lavere lønn og dårligere tilgang på rent drikkevann, helsehjelp og utdanning enn ikke-romer. For å nevne noen eksempler.

Mange rumenere tror på og viderefører rasistiske narrativer som ble plantet av slaveeiere

Men arven er ikke bare materiell. Antisiganisme/anti-romsk rasisme er en av de mest utbredte og mest aksepterte formene for rasisme i Europa. På ett nivå kan man si at majoritetsbefolkningen bærer videre mentaliteten som slaveeiere. Og romer arven etter slaveriet.

Mange rumenere tror på og viderefører rasistiske narrativer som ble plantet av slaveeiere. Som forestillingene om at romer ikke er til å stole på, eller at romske kvinner er promiskuøse.

Rasismen er også blitt internalisert, og mange romer lever med et mindreverdighetskompleks.

Å dra traumet frem fra glemselen

I senere år er historien om det romske slaveriet og dets arv blitt viet oppmerksomhet av aktivister, akademikere, kunstnere og politikere. Det argumenteres for et behov for erstatning – anerkjennelse, sannhetsfortelling, minnesmerker, beklagelser, kompensasjoner – for at det skal dras frem fra glemselen.

Politikere, kirkeledere og etterkommere av aristokrater frykter hva kunnskap vil gjøre med deres maktposisjon og formuer

Men også at kunnskapen og bevisstheten som kommer frem, bør endre dagens politikk.

Det hevdes at romer bør få kompensasjon for noe av arbeidet de la ned, slik slaveeierne ble kompensert da de mistet arbeidskraften. Dette kan ta ulike former.

I Norge har romer og romanifolk/tatere fått kollektive oppreisninger i form av fond, permanent utstilling og kulturhus.

En form for kompensasjon som burde være lett å få til, er produksjon og formidling av kunnskap om det historiske traumet og dets konsekvenser. Men politikere, kirkeledere og etterkommere av aristokrater frykter hva kunnskap vil gjøre med deres maktposisjon og formuer.

Den ortodokse kirken i Romania, en av de sentrale slaveeierne, jobber fortsatt aktivt mot anerkjennelse av slaveriet.

Nylig skulle et norskfinansiert forskningsprosjekt undersøke den ortodokse kirkes rolle i inkludering av romer. Men da kirkens patriarker oppdaget at slaveriet inngikk som historisk kontekst, fikk alle ansatte i kirken forbud mot å delta i prosjektet.

Som resultat endret prosjektet fokus. Den ortodokse kirken gjorde alt som sto i deres makt for å forhindre forskning om slaveriet.

På sett og vis er kirkens desperate forsvarskamp forståelig, selv om den ikke er forsvarbar. For hvilke konsekvenser ville kunnskap og anerkjennelsen av denne delen av historien få?

For å ta det ortodokse klosteret Cașin som eksempel: 800 romske slaver deltok i byggingen av klosteret. I dag lever de romske etterkommerne i fattigdom, mens kirken er eier av et fantastisk bygg. Ville det ikke vært rimelig at noe av rikdommen ble gitt tilbake til romene?

Et felles ansvar

«Langt borte», tenker du kanskje. «Romania må ta sitt ansvar, og vi i Norge får feie for egen dør.» Men etterkommere av romske slaver sitter foran norske dører og strever for å få et bedre liv.

Også i Norge har vi vent oss til at romer utsettes for vold og lever i fattigdom. Romer er også i Norge den etniske gruppen flest nordmenn føler skepsis til.

I sosiale medier florerer det av fordommer og rasisme. Og likevel blir ikke antisiganisme/anti-romsk rasisme en gang navngitt i sentrale styringsdokumenter om rasisme og nasjonale minoriteter.

Så hva burde Norge gjøre?

  • Inkludere det romske slaveriet i undervisning. Den rykende ferske læreboken fra Aschehoug Arena 6 går foran med å nevne slaveriet som en del av romsk historie. Dette bør bli en selvfølge i alle norske lærebøker.
  • Legge press på rumenske myndigheter og den rumensk-ortodokse kirken. Hva gjør forvalterne av EØS-midlene for å sikre forskningens frihet så hele sannheten om romers historie kommer frem, og ikke blir utsatt for sensur fra interesser som vil undertrykket sannheten om slaveriet, som i dette tilfellet den rumensk-ortodokse kirken?

Mens stillheten råder blant myndighetspersoner, lever romer i Romania videre med konsekvensene av slaveriet. 166 år med frihet, men liten forandring.

Red.anm.: To endringer er gjort i teksten etter publisering (24. februar kl. 10.27):

Denne setningen er endret fra: Som resultat endret prosjektet fokus, og slaveriet ble fjernet fra prosjektet. Den ortodokse kirken lyktes altså i å trykke ned et forsøk på å få frem informasjon om slaveriet.

Til: Som resultat endret prosjektet fokus. Den ortodokse kirken gjorde alt som sto i deres makt for å forhindre forskning om slaveriet.

Denne setningen er endret fra: Hvor var forsvarerne for forskningsfriheten da den ortodokse kirken i Romania lyktes med å legge ned et norsk forskningsprosjekt som nevnte det romske slaveriet?

Til: Hva gjør forvalterne av EØS-midlene for å sikre forskningens frihet så hele sannheten om romers historie kommer frem, og ikke blir utsatt for sensur fra interesser som vil undertrykket sannheten om slaveriet, som i dette tilfellet den rumensk-ortodokse kirken?


Mest lest akkurat nå

  1. 1
    OSLO
    Publisert:

    Oslo vokser igjen. Innvandring redder folketallet.

  2. 2
  3. 3
  4. 4
  5. 5