Urimelige norskkrav kan stenge døren til arbeidslivet
Oslo kommunes språkkrav kan dessuten bryte med diskrimineringsloven.
Oslo kommune har nylig vedtatt at helsepersonell med utdanning fra utlandet må dokumentere norskferdigheter på akademisk nivå (B2) for å bli ansatt i kommunen.
Det nye kravet skal ikke bare gjelde leger og sykepleiere, men også helsefagarbeidere.
Kravet begrunnes med hensyn til pasientsikkerheten.
Gode norskferdigheter er uten tvil viktig for en trygg og forsvarlig utøvelse av en rekke yrker i samfunnet. Samtidig skal store arbeidsgivere som Oslo kommune passe på at de ikke stiller så høye språkkrav at de stenger døren til arbeidslivet for kompetente og erfarne helsefagarbeidere.
Behovet for arbeidskraft i helsesektoren er stort og voksende, og innvandrere utgjør en helt uunnværlig del av helsefaglig personell.
Språkkravet må være høyt nok til å sikre god kommunikasjon mellom helsepersonell og pasienter, men ikke så høyt at man mister verdifull arbeidskraft. Å fastsette det krever kjennskap både til de arbeidsoppgavene som ligger til yrket og til språkferdigheter og ferdighetsnivåer.
Jeg vil belyse tre spørsmål:
- Hva kjennetegner B2-nivået?
- Er et så høyt nivå nødvendig for helsefagarbeidere?
- Hva kan konsekvensene av et for høyt språkkrav bli?
B2 er språkferdigheter på akademisk nivå
Benevnelsen «B2» kommer fra Det felles europeiske rammeverket for språk, som er Europarådets beskrivelser av språkferdigheter (Europarådet, 2001).
Dette rammeverket brukes som grunnlag for undervisning og vurdering av språkferdigheter i hele Europa, også i Norge. Både Læreplan i norsk for voksne innvandrere og Norskprøven for voksne innvandrere, som er utviklet av Direktoratet for høyere utdanning og kompetanse (HK-dir), er relatert til disse nivåene.
B2-nivået beskrives ofte som et akademisk nivå.
I Norge, som i de fleste andre land i Europa, er B2 det nivået som kreves for opptak til universiteter og høyskoler. Flere studier har vist at B2 gir et godt grunnlag for akademiske studier. Det er et passende nivå for akademiske oppgaver som å lese og forstå faglitteratur og for å skrive klare og velstrukturerte tekster innenfor eget fagområde.
Det er altså et høyt nivå, og et nivå som bør forbeholdes akademiske yrker.
Er B2 et nødvendig krav for helsefagarbeidere?
Trenger helsefagarbeidere akademiske språkferdigheter for å utøve yrket på en forsvarlig måte? Og er det nødvendig å stille like høye krav til skriftlig fremstilling som til muntlig kommunikasjon?
For å svare på disse spørsmålene må man gjøre en behovsanalyse av det aktuelle yrket. Man må se nærmere på hvilke oppgaver som skal gjøres, og hvilke språkferdigheter som trengs for å utføre dem.
Sammen med representanter for bransjene har Kompetanse Norge (nå del av HK-dir) utarbeidet slike beskrivelser for 19 ulike yrker. En av bransjene som beskrives, er pleieassistent.
Aktuelle skriveoppgaver for yrket er særlig rutinepregede oppgavene som å fylle ut skjema, rapportere i journal, skrive beskjeder og avtaler og bestillingslister. Ingen av de skriftlige oppgavene som beskrives for yrket, krever skriftlig fremstilling på akademisk nivå.
Loven sier at forskjellsbehandling knyttet til for eksempel språk må være saklig begrunnet
Om dette er tilsvarende for helsefagarbeidere, må noen med bedre kjennskap til yrket enn meg svare på. Men spørsmålet om helsefagarbeidere trenger å kunne skrive en akademisk fagtekst, må besvares.
Her er det relevant å minne om at Norskprøven for voksne innvandrere har fire helt uavhengige delprøver. De gjør det mulig å stille differensierte språkkrav. Man kan altså fint kreve høyere ferdigheter på de muntlige delprøvene enn på delprøven som måler skriftlig produksjon.
Et eksempel på dette er de nasjonale språkkravene til barnehageassistenter: Der kreves nivå B1 i delprøvene som måler leseferdigheter, lytteferdigheter og muntlig kommunikasjon, mens det kreves et lavere nivå, A2, i skriftlig fremstilling.
Hva blir konsekvensene av B2-krav i praktiske/ikke-akademiske yrker?
Det er mange jobber i Norge som ikke krever akademiske språkferdigheter. Å kreve et så høyt nivå av utenlandske arbeidstagere i praktiske yrker som helsefagarbeider, barnehageassistent og lignende kan derfor bryte med Likestillings- og diskrimineringslovens paragraf 9a). Den sier at forskjellsbehandling knyttet til for eksempel språk må være saklig begrunnet.
I tillegg viser statistikk fra HK-dir at kun ca. 3 prosent av dem som tar norskprøven, får resultatet B2 på alle de fire delprøvene (lese, lytte, snakke og skrive). Statistikken viser også at det er delprøven i skriftlig fremstilling som er bøygen for de fleste.
Dersom kravet for ansettelse settes så høyt, risikerer man derfor at personer som kunne ha fungert godt, ikke får jobb. I hvert fall ikke i Oslo kommune. Dermed mister kommunen og helsesektoren verdifull arbeidskraft – med det det måtte medføre av underbemanning og slitasje for allerede overarbeidet helsepersonell.
En annen og vel så viktig konsekvens kan være at personer som ønsker å arbeide, ikke kommer seg inn på arbeidsmarkedet eller må ta jobber de er overkvalifisert for.
Flerspråklige kan være en ressurs for Oslo kommune
Det er for tidlig å si hva de faktiske konsekvensene av så høye språkkrav vil bli. Med bakgrunn fra norskundervisning og utvikling av norskprøver for voksne innvandrere, ser jeg med bekymring på en utvikling der arbeidsgivere stiller stadig strengere språkkrav ved ansettelse av personer med innvandrerbakgrunn.
Jeg ser det som svært sannsynlig at Oslo kommunes B2-krav vil stenge døren til arbeidsdeltagelse for mange utenlandske helsefagarbeidere. De må da enten ta en dårligere betalt jobb som ufaglært, eller finne en annen jobb uten tilsvarende høye språkkrav.
Det er viktig at det jobber personer i helsevesenet som i tillegg til norsk, behersker andre språk
Det snakkes mye om integrering og arbeidsdeltagelse. Vi burde snakke mer om hvilke hindringer som finnes på veien mot integrering i arbeidslivet. Urimelige språkkrav er én viktig hindring, og en hindring det ikke er vanskelig å gjøre noe med.
Et annet poeng som også bør nevnes til slutt: Det er viktig at det jobber personer i helsevesenet som i tillegg til norsk, behersker andre språk. Norge er et flerspråklig samfunn, og vi trenger personer med flerspråklig kompetanse i alle sektorer av arbeidslivet – ikke minst i helsesektoren.
Helsepersonell som både snakker norsk og urdu, tigrinja og somali, vil kunne ivareta pasientsikkerheten til alle pasientene. De vil være en ressurs det er vanskelig å skjønne at Oslo kommune kan klare seg uten.
