Her er fire skråsikre kraftpåstander. Vi har virkelighetssjekket dem.
Det er basert på offisiell statistikk.
Internasjonal mangel på naturgass er hovedgrunnen til at europeiske strømpriser har nådd et tidligere utenkelig nivå – på tross av at gasskraft nå bare har ca. 25 prosent markedsandel i EU. Et betydelig norsk kraftoverskudd, som vanligvis garanterer rimelig strøm her hjemme, har ikke skjermet oss fra høye strømpriser.
EU-prisene utløste en krafteksport som har bidratt til at den totale magasinfyllingen ved årsskiftet 2021–22 er nær et historisk lavmål. Det gir dyrere strøm inn i 2022. Dermed har «kraftnasjonalistene» tilsynelatende fått rett. Eller?
Det som iallfall er sikkert, er at «markedsfundamentalistene» har tatt feil: 2021 har vist at det kan være svært problematisk for Norge å være totalt fastskrudd til det felles europeiske kraftmarkedet.
Et solid beslutningsgrunnlag trengs for å finne nye utveier.
Vårt bidrag er en virkelighetssjekk, basert på offisiell statistikk, av noen skråsikre kraftpåstander.
1. Norge har et stort og rimelig stabilt kraftoverskudd og trenger ikke noe omfattende opplegg for kraftutveksling med store kabler etc.
Det gjennomsnittlige kraftoverskuddet i senere år har ligget omkring 10–15 TWh årlig, eller 7–10 prosent av produksjonen. Dette er betydelig, men absolutt ikke stabilt: Årsvariasjonen i kraftproduksjonen er nær doblet siden 1990-tallet, og i seks av årene etter 2000 har vi hatt netto underskudd, sist i 2019.
Med raskere CO₂-utslippsreduksjoner, som vi er forpliktet til, vil strømforbruket øke, og overskuddet bli spist opp – dersom vi ikke enten bygger ut mer kraft, kutter ned på vår kraftforedlende industri eller iverksetter omfattende og ganske dyre enøktiltak, for eksempel storstilt overgang til vannbåren varme.
Den store variasjonen i produksjonen fra vann- og vindkraft er vanskelig å leve med uten kraftutveksling. Etter hvert som vi øker kraftproduksjonen og -forbruket på veien mot klimanøytralitet, trenger vi overføringskapasitet både for å kunne ta unna større overskudd og dekke opp underskudd.
2. Kraftutvekslingen med utlandet har ført til stor realvekst i strømprisen for norske husholdninger.
Dette kan jo virke helt opplagt, ettersom forbrukerne i de fleste andre europeiske land har mye høyere strømpriser enn oss, men det er totalt feil. Figur 2 viser de faktiske forholdene, som er at i «vanlige» år der vi eksporterer mye, er realprisen til husholdningene omtrent den samme som for 15–20 år siden.
Det er i år vi importerer (merket med ringer i figur 2), samt i ekstreme tørrår som 2018, at prisene flyr i været. Dersom vi ikke hadde kunnet importere, hadde prisene vært enda høyere. Uten eksportmulighetene hadde det ikke vært tilstrekkelig lønnsomhet i mange norske kapasitetsutvidelser – jevnfør for eksempel de lave spotmarkedsprisene i 2020, trass i eksporten.
Med større knapphet hadde realprisene økt mer. For eksempel økte de med over 25 prosent fra 1998-2005, mye som en følge av at strømforbruket økte med over 20 prosent fra 1985-2005, uten at produksjonen økte tilsvarende.
I det for oss viktige tyske kraftmarkedet er engrosprisnivået ikke ulikt vårt. De britiske prisene er noe høyere. Det grønne skiftet bidrar gjennomgående til å presse prisene nedover. For eksempel ligger tilslagsprisene på spanske og portugisiske solauksjoner nå som regel godt under 30 øre/kWh, og nye britiske havvindprosjekter ligger allerede nå gjerne under 50 øre/kWh. Derfor er det heller ikke opplagt at nye kabler på litt sikt vil presse de norske prisene særlig oppover.
3. Vindkraft har omtrent ingen betydning for kraftforsyningen i Norge.
På få år har vindkraft seilt opp som en viktig faktor i norsk energiforsyning. Vi kan regne med bidrag på mellom 10 og 15 TWh de nærmeste årene, det er omtrent kraftoverskuddet vårt – så en kan si at vindkraft vil stå for det meste av netto kraftoverskudd – og prissenkende virkninger.
I motsetning til solkraft, som vi får mest av når kraftbehovet er mer beskjedent, er vindkraftproduksjonen størst i vintermånedene (figur 3) og bidrar dermed til å gjøre forsyningssituasjonen mer robust.
Vi kan regne med 7–10 TWh vindkraft i perioden vannkraften i hovedsak er magasinbasert. Det svarer til en prismessig viktig etterfylling på ca. 10 prosent av magasinkapasiteten.
4. Skal vi ha internasjonalt samarbeid om kraftutveksling, må vi godta dagens europeiske handelsregime og de prisene det fører med seg.
Et viktig krav til effektivt kraftsamarbeid, er at ubalanser og forstyrrelser ikke får forplante seg unødig. Nettopp dette er det Norge opplever nå med kraftpriser som løper løpsk, hovedsakelig på grunn av gassmangel på kontinentet.
Samtidig forteller de norske historiske realprisene at handelssystemet stort sett fungerer ganske bra for oss. Dermed kan det være nok å suspendere handelssystemet når det er klart dysfunksjonelt, for eksempel ved et stort avvik mellom faktisk markedspris og forventet pris på strøm, gitt et sett indikatorer (temperatur, nedbør, magasinfylling, vindforhold etc.).
Handelen med strøm og andre livsnødvendige varer må ha nødbremsmekanismer hvis man skal sikre at markedsubalanser ikke fører til store skader. Vi gjør våre europeiske partnere en tjeneste ved å ta tak i og rette på denne systemsvikten.
