Kronikk

Vi bør ikke ta seieren mot IS på forskudd | Tine Gade

  • Tine Gade
    Tine Gade
    Seniorforsker, NUPI

Iraks statsminister erklærte 10. juli i fjor «total seier» over IS i Mosul. Bildet er tatt dagen etter, da IS-posisjoner i utkanten av byen ble bombet. Foto: Felipe Dana / TT / NTB Scanpix

Lite tyder på at jihadismen er varig svekket i Irak. IS og lignende grupper kan lett gjøre comeback når forholdene ligger til rette for det.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

I en artikkel i Aftenposten 15. januar skriver journalist Tarjei Kramviken at IS er i ferd med å tape. Han viser blant annet til en forskningsartikkel skrevet av Charles Winter ved King’s College-universitetet i London som dokumenterer at IS siden 2015, og i enda større grad i løpet av fjoråret, er i ferd med å miste fotfestet i propagandakrigen.

Dette skjer samtidig med at Iraks statsminister Haidar al-Abadi erklærer seier over IS den 10. desember i fjor. Dagen etter besøker Putin Syria og jubler over at IS er svekket.

IS har lidd mange nederlag

Det er mye sant i dette. Ikke bare i Syria og Irak, men også i Libya har IS lidd mange militære nederlag. Det er altså ikke bare propagandamaskinen som er svekket, men også IS' styringsstruktur, samt pengestrømmen til organisasjonen.

  • IS kollapser, men færre krigere enn ventet vender hjem: Det er et mysterium hvor de er

Karakteristisk for IS, sammenlignet med eksisterende jihadistgrupper (som al-Qaeda), var dets selverklærte stat. Med institusjonsbygging kom også langt større evne til å kontrollere befolkning, territorium og økonomi enn hva jihadistgrupper har gjort tidligere. Denne er nå svekket, og det er dette ledere i Irak og Syria, Russland og vestlige makter nå jubler over.

IS har nye muligheter i Irak

Men vi bør nok dessverre ikke ta seieren mot IS på forskudd. IS kan gjenopprette kalifatet i andre områder rundt om i verden, og returnerte fremmedkrigere kan og vil trolig gjennomføre angrep i Europa.

Likevel er det i Irak, der IS oppsto, at gruppen med størst sannsynlighet har de sosiale og historiske røttene til å gjenoppstå. IS har eksistert i Irak siden 2006, og lite tyder på at den nå forsvinner.

En historisk analyse av jihadistbevegelsen i Irak, som studiene gjennomført av Truls Tønnessen ved FFI, viser at faser der jihadistene ekspanderer, ofte avløses av perioder der jihadistene taper terreng. For eksempel var IS i Irak på svekket front i 2010, men blusset opp igjen grunnet ustabiliteten i Syria etter 2011, der jihadistgrupper etablerte sovende celler. Fra Syria utnyttet da jihadistene den tidligere statsminister Nouri al-Malikis sekteriske politikk mot sunniene og et sunnimuslimsk stammeopprør mot sentralregjeringen i 2012–2013.

Utviklingen i Irak fremover, der IS oppsto i 2013, blir sentral for jihadistbevegelsen og har dermed direkte konsekvens for Europas sikkerhet. IS har pr. i dag mistet kontroll over alle byene de kontrollerte i Irak. Symbolsk var tapet av Mosul, Iraks nest største by i nord, det største tapet. Det var her Abu Bakr al-Baghdadi erklærte opprettelsen av IS’ kalifat i 2014.

Har skiftet fokus til geriljakrig

Men Iraks militære elitestyrker og paramilitære allierte grupper mangler både evne og vilje til å kjempe mot IS utenfor urbane sentre, som i ørkenen i vest og i fjellene i Nord-Irak. Fokus har vært på å frigjøre byer og landsbyer, ikke landet som helhet.

IS i dag er ikke bare på retrett, men også i transformasjon. Gruppen er ikke beseiret, men har gått under jorden og har skiftet fokus til geriljakrig. Siden tapet av Mosul og Raqqa, har IS frivillig trukket seg tilbake i takt med at deres motstandere har rykket frem – for å spare kapasiteter som kan investeres andre steder.

Dette er landområdene IS mistet i fjor:

De røde områdene kontrolleres av Bashar al-Assad og det syriske regimet. De svarte områdene er Den islamske staten (IS), de gule er kurdiske områder. Grønne områder er opprørerne.

Selv om den som Kramviken og Winter skriver har tatt et skritt tilbake også i propagandakrigen det siste året, står lite i veien for at gruppen ikke kan gjenerobre sin plass i sosiale medier. «Forsvunne» celler bestående av fremmedkrigere som ikke er returnert til Europa, kan reaktiveres. IS kan altså lett gjøre comeback når forholdene igjen ligger til rette for det.

Irak ved et veiskille

Irak står i dag ved et veiskille – forsoning og gjenoppbygging eller videre konflikt. Kampen om Iraks fremtid spiller seg ut i disse måneder, men lite tyder på at den politiske utviklingen vil gå riktig vei. Det gjenstår å lage et veikart for gjenoppbygging og varig fred i Irak, eller i det hele tatt en ikke-militær plan for hva som kommer etter IS.

Jihadisme har tapt popularitet blant de aller fleste irakere, og sentralregjeringen har vunnet ny oppslutning under Haidar al-Abadi. Likevel har ikke politikerne så langt vist evne til å gripe muligheten for å vinne freden i Irak – de har isteden fortsatt å kjempe seg imellom.

Maktkonsentrasjon og fattigdom

Faren i Irak er at de bakenforliggende årsakene til at IS oppsto er, om ikke annet, forverret siden 2013. Maktkonsentrasjonen i få hender fortsetter, kampen mot korrupsjon har aldri begynt i praksis, og store befolkningsgrupper marginaliseres.

IS kan gjenopprette kalifatet i andre områder rundt om i verden, og returnerte fremmedkrigere kan og vil trolig gjennomføre angrep i Europa.

I tillegg til stor fattigdom landet rundt, inkludert i det sjiamuslimske sør, må nå omfattende deler av landet gjenoppbygges. Ingen vet hva prislappen vil komme på, men Iraks regjering anslår den til minst 150 milliarder dollar.

Den humanitære situasjonen i de frigjorte områdene er fortvilet, ikke minst i leirene der de mer enn tre millioner internt fordrevne har søkt ly. Mange nektes retur. Familier som ikke flyktet fra IS umiddelbart, men ble igjen i hjemmene sine, anses som potensielle IS-medlemmer og dermed en mulig sikkerhetstrussel. Disse holdes sammen i enkelte isolasjonsleire, potensielle ynglesteder for ny IS-rekruttering.

Opprettelsen av IS antente også konflikter mellom religiøse grupper, for eksempel ved at sunniarabere som gruppe blir syndebukker for denne opprettelsen. Tidligere naboer legger nå ned veto mot at de returnerer til hjemmene sine. Sentralt i så måte er militariseringen som er foregått de siste årene i mange religiøse grupper.

Kan utnytte frustrert lokalbefolkning

De paramilitære Popular Mobilization Forces (PMF), en paraplyorganisasjon av frivillige militser, hovedsakelig sjia- og Iran-dominerte, er kontroversielle fordi de ikke følger klare militære autoritetslinjer og fordi de har innflytelse langt inn i de politiske institusjonene. Det var lovløsheten og straffriheten til lignende grupperinger som i 2013 førte til at noen sunnimuslimer ble fremmedgjort, noe som IS igjen kunne benytte seg av.

I dag er det dessverre lite eksterne aktører kan gjøre for å bedre situasjonen. EU jobber for reform av sikkerhetssektoren, men kan neppe temme de paramilitære ved å arbeide internt i Irak, siden mange får instrukser fra Iran. En annen forverring siden 2016 er forholdet mellom sentralregjeringen i Bagdad og kurderne i Erbil.

Lite tyder altså på at jihadismen er varig svekket i Irak, og grupper kan benytte seg av frustrasjon i lokalbefolkningen. Dermed er det mye som indikerer at det er duket for nye kamper mot IS-lignende grupper i årene fremover, med mindre radikal endring legges på bordet fra sentralregjeringens side og aktivt støttes av EU og USA. Dessuten må spenningen mellom regionale makter reduseres. Iran må være villig til å gi konsesjoner i Irak, og radikale sekteriske bevegelser i Midtøsten må ikke brukes som verktøy i en regional maktkrig.

  • Interessert i kronikker om utenriksforhold? Her kan du lese noen flere:

Les også

  1. Ivanka Trump vil bli USAs første kvinnelige president. Kanskje er hun det allerede. | Arwa Mahdawi

  2. USA har aldri vært dårligere rustet til å takle en Israel-Palestina-krise | Marte Heian-Engdal

  3. Russland er på randen av nervesammenbrudd | Jelizaveta Aleksandrova-Zorina

Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.

Les mer om

  1. Den islamske staten (IS)
  2. Irak
  3. Fremmedkrigere
  4. Syria
  5. Kalifat
  6. Iran
  7. Sjia