En hel generasjon har kastet bort kreftene sine på noe som ikke hjalp. Hva nå? | Bjørn Stærk

Klimahåpet ligger i å gå foran.

Klimakollapsen har kommet nærmere i år. Det handler ikke bare om globale CO₂-utslipp og fremtidige temperaturstigninger lenger.

Nå handler det om ting vi er glade i og ikke ønsker å miste. Om måter vi lever på, som er en del av problemet.

Vi er alle forskjellige og blir truffet av dette på hver vår måte. Dette er ikke en sånn katastrofe som treffer alle likt samtidig, slik at vi kan gå rundt i årevis etterpå og snakke om hvor vi var da det skjedde.

Klimakrisen er ensom i starten. Den treffer deg først der det gjør vondt for akkurat deg, og så går du rundt etterpå med en uggen følelse av at Noe Er Galt.

Den har truffet noen av oss der vi bor, gjennom tørke og flom, men det meste av dette ligger fremdeles foran oss. Noen blir truffet gjennom en del av naturen de er spesielt glade i. Pingvinene på Antarktis får det tøft dette århundret. Korallrevene ser ikke ut til å overleve. Snøen blir borte fra lavlandet i Norge.

Barna rammes mest

Akkurat det med snøen treffer meg hardt. Det er ikke lett å forklare. Jeg går ikke særlig på ski. Andre ting er egentlig viktigere. Kanskje det har å gjøre med alle de gode vinterminnene fra oppveksten nordpå. Jeg har snø i grunnmuren min. Å vite at jeg en dag må opp i høyden for å finne den, gir meg en følelse av å miste ankerfestet.

Kanskje er det noe annet som treffer akkurat deg. Å følge med på dette føles som åpningen til en skrekkfilm, hvor hovedpersonen gjør noe koselig med familien mens en rolig radiostemme i bakgrunnen forteller at insektbestanden i en regnskog i Puerto Rico har kollapset.

Kanskje er du ikke blitt truffet ennå. Kanskje er du så gammel at du slipper unna. Men alle vi som skal være med på dette århundret, kommer til å bli truffet der det gjør vondt. Barna aller mest. Barn som blir født i dag, lever lett til 2100, et år som for min generasjon bare er det tallet lengst til høyre på klimagrafene.

Vanskelig men meningsfullt

Først treffer klimaet oss gjennom noe vi bryr oss om. Så treffer det oss gjennom alt det vi gjør som er årsaken til problemet. Også her rammes vi forskjellig. Det treffer så hardt at noen ender opp i en dyp, eksistensiell angst over sitt eget og andres hykleri. Andre nekter å tenke på det, som en sigarettrøyker som har lært seg ikke å se de stadig mer groteske lungebildene på sigarettpakkene.

Men det er også her håpet ligger. Som miljøpodkasten Sustainababble påpekte nylig: Tenk hvor fortvilende det ville vært å høre om den kommende klimakollapsen hvis vi allerede gjorde alt vi kunne for å unngå den. Men det gjør vi jo ikke. Vi har knapt begynt.

Det er frustrerende å vente på de politiske løsningene vi trenger. Men det er håp og mening i å komme disse løsningene på forskudd. Vi trenger en høy pris på klimagassutslipp.

Vi vet ikke om eller når den kommer. Men det er mulig å prøve å leve i dag som om den allerede er der. Som om bensinen er flere ganger så dyr, og som om biffmiddager og flyreiser er luksus. Det er vanskelig, men vanskelig på en håndfast og meningsfull måte.

Svart skifte

Og de politiske løsningene er ikke umulige. De krever bare en annen måte å tenke på. For Norges del krever dette at vi sier farvel til det Eivind Trædal i boken Det svarte skiftet kaller de tre livsløgnene: At norsk olje og gass er bra for klimaet. At teknologiske fremskritt vil redde oss. Og at det er billigere og smartere å betale andre land for å kutte sine utslipp enn å gjøre noe i Norge.

Sammen utgjør de en stor livsløgn: At Norge er en pioner innen klimapolitikk.

Vi var det for tredve år siden. Da var både politikere og velgere enige om at Norge måtte gå foran. Så oppdaget vi at dette ville føre til store utgifter og tap av oljeinntekter. Vi fant opp kvotehandelen i stedet, som gjør at rike land kan fortsette som før og betale fattige for å kutte sine utslipp. En fin idé hvis det hadde fungert, men det har det ikke.

Vi sitter igjen med en klimapolitikk som er så vag, forvirrende og uforpliktende at klimaengasjementet vi hadde i 1989, er blitt til klimaapati.

Trædal er en bråkete MDG-politiker, og for mange er det nok til å nekte å lytte. Men det meste av dette er bare historie: Norge ville først kutte hjemme. Det ville blitt dyrt. Så da valgte vi å kjempe for kvotehandel og global karbonpris i stedet. Der har vi oppnådd lite. Samtidig har utslippene økt og klimaforskerne blitt sikrere og reddere.

Egeninteresse og frykt

Livsløgnen om at norsk olje og gass er bra for klimaet er også blitt avkledd i Anne Karin Sæthers bok De beste intensjoner. Sæther viser hvordan oljebransjen, som opprinnelig skulle ta miljøhensyn, vise måtehold og tjene Norge, har forført norske politikere og medier med den tvilsomme fortellingen om «energirealitetene».

De klimapolitiske livsløgnene står ennå sterkt blant politikere og medier. Men det er lite mer enn kortsiktig egeninteresse og frykt som holder dem oppe. Frykt for kostnader og tapte inntekter. Frykt for å måtte gjøre noe.

For hvis det er slik at vi ikke kan sitte og vente på den perfekte, internasjonale klimaløsningen, betyr det at noen land må foran som pionérer. Brøyte opp en vei andre kan følge. Sette et eksempel. Land som Norge.

Altså må vi ta de store kuttene hjemme politikerne har utsatt i tredve år. Vi må lage en plan for å fase ut oljenæringen. Vi må gjøre det veldig dyrt å slippe ut klimagasser. Vi må fly mindre og spise mindre kjøtt. Vi må fase ut bensinbilene fortere. Vi kan vise andre at det er mulig.

Brøyte opp veien

Hvis dette stemmer for land, så stemmer det også for byer og kommuner. Vi ser dette klarest i transportpolitikken, hvor storbyer over hele verden nå stjeler hverandres beste ideer for å bekjempe hverdagsbilisme. De som vil lære om hvordan en by kan sette opp sitt eget klimabudsjett, kommer til Oslo.

Og hvis dette stemmer for byer og kommuner, stemmer det også for menneskene som bor der. De som går foran, brøyter opp veien. Viser hva som er mulig. Samler erfaringer andre kan bruke. Skaper nye normer.

Enkeltmennesker som går foran, påvirker stedene de bor på. Byer påvirker andre byer og landet sitt. Land påvirker andre land. Og slik kan vi tilføre klimapolitikken musklene den trenger. Løsningen vil være politisk, men politikk får energien sin nedenfra.

Hva gjør jeg nå?

Der er vi nå, tredve år etter at norsk klimapolitikk begynte å spore av. Bildet er både håpløst og håpefullt.

En hel generasjon har brukt kreftene sine på noe som ikke hjalp og antagelig gjorde ting verre. Helst burde vi hatt et generasjonsskifte, men vi har ikke tid til å vente på at en ny generasjon skal dytte den gamle ut av redaktørstoler og partiledelser.

Vi som er voksne nå, må omstille oss på egen hånd. Det begynner med at alle stiller seg opp foran speilet og sier «Det jeg har vært med på, fungerte ikke, og vi er ille ute. Hva gjør jeg nå?».

Jeg er ikke fornøyd med det jeg har fått til selv. Men hensikten med en slik øvelse er ikke å synke sammen i skam, men å vende blikket fremover mot noe positivt, mot det gode arbeidet som nå ligger foran oss.

Twitter: @bjoernstaerk

Delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter