En gjenåpning av Torgersen-saken er et bidrag til å reparere den systemtragedien som smadret hans liv | Cato Schiøtz

Dommen er utvilsomt den mest omstridte og kritiserte i norsk etterkrigstid og har utløst et engasjement som representerer den største rettssikkerhetsdugnaden i norsk historie.

Fredrik Fasting Torgersen ble 26. juni 1958 dømt til livsvarig fengsel og ti års sikring for drap på Rigmor Johnsen og ildspåsettelse i Skippergaten 6B natten mellom 6. og 7. desember 1957.

Dommen er utvilsomt den mest omstridte og kritiserte i norsk etterkrigstid og har utløst et engasjement uten sidestykke fra ledende jurister, akademikere og representanter for kulturlivet – et engasjement som representerer den største rettssikkerhetsdugnaden i norsk historie.

Dommen er blitt begjært gjenåpnet en rekke ganger. Den siste begjæringen ble oversendt av advokat Pål W. Lorentzen og undertegnede 27. juni 2017. Begjæringen på 270 sider med åtte bilagsbind ligger i sin helhet på Torgersen-sakens hjemmesider.

I perioden 27. juni 2017–30. april 2018 er det oversendt ytterligere syv innlegg som utdyper spesielle temaer, herunder et eget bilag som gjennomgår det som er nytt i den nye begjæringen. Disse tilleggsinnleggene ligger også på hjemmesiden. Jeg skal i det følgende gjøre rede for sakens hovedspørsmål og anførsler mht. drapet og den etterfølgende brannstiftelse.

Drapet og bevisene

Når det gjelder drapet – som antagelig skjedde mellom kl. 23.00 og 23.30 – er det tre hovedspørsmål mht. bevisvurderingen:

Bevisene med tilknytning til åstedet refererer seg særlig til det såkalte tannbittbeviset (var det avtrykk av Torgersens tenner man fant i avdødes bryst?) og barnålsbeviset (var det identitet mellom de barnålene som ble funnet på Torgersen og på åstedet?).

De fleste sakkyndige er i dag enige om at ulikhetene mellom tenner og bittmerke er så store at det er usannsynlig at det var Torgersen som avsatte bittet. Dette støttes av en helt ny sakkyndig rapport som ikke tidligere har vært fremlagt. Det er således en dramatisk forskjell på dagens bevisvurdering av bittbeviset og den skråsikre vurdering man hadde i 1958.

Barnålene kan etter all sannsynlighet ikke skrive seg fra åstedet. Det følger blant annet av en ny vurdering av det øvrige biologiske materiale – som ble funnet sammen med barnålene i Torgersens klær – og som umulig kan stamme fra Skippergaten 6b.

Vitneforklaringene

Det andre hovedspørsmålet er vurderingene av vitneforklaringene fra seks vitner som observerte Rigmor Johnsen og mannen som fulgte etter henne på strekningen Dronningens gate 25 – Skippergaten 6b. På dette punktet foreligger det en ny analyse foretatt av tidligere førstelagmann i Borgarting lagmannsrett, Nils Erik Lie, som konkluderer med at vitnenes beskrivelser av mannen er uforenlige med at han kan ha vært Torgersen.

For det tredje har Lie utarbeidet en ytterligere ny analyse, som sannsynliggjør at det neppe var mulig for Torgersen å rekke frem til Dronningens gate 25 på det tidspunktet Rigmor Johnsen passerte.

Bevisene som knytter seg til selve drapet, vurdert i sammenheng, gir ikke de nødvendige holdepunkter for at Torgersen begikk drapet. Tvert imot sannsynliggjør de at Torgersen ikke var gjerningsmannen.

Den etterfølgende brannstiftelse

Brannstiftelsen var et eget punkt i siktelsen og domsslutningen. Det var selvsagt samme mann som drepte Rigmor Johnsen, som anstiftet brann en drøy time senere. Bevisvurderingen av brannen er således et sentralt moment ved vurderingen av det forutgående drap.

Påtalemyndigheten har lagt til grunn at Torgersen – etter drapet – reiste helt hjem til bopel på Lille Tøyen for å hente fyrstikker for deretter å returnere til åstedet. Her er det fem viktige delspørsmål, som er grundig gjennomgått i begjæringen og i senere innlegg, og som sannsynliggjør at Torgersen ikke var brannstifter:

Hentet Torgersen fyrstikker?

Det første bevistemaet er rimeligheten av påtalemyndighetens grunnleggende teori om at Torgersen hentet fyrstikker. I begjæringen har vi påvist at denne teorien lider av en rekke usannsynligheter.

Det andre spørsmålet er hvilke holdepunkter som foreligger for at Torgersen kom hjem kl. 24.00 i stedet for kl. 23.30, som han selv har forklart – et tidspunkt som er uforenlig med påtalemyndighetens teori. Den nærmere analyse viser at det er sannsynlighetsovervekt for at Torgersens forklaring er riktig.

Det tredje – og svært viktige spørsmålet – er om Torgersen var alene eller hadde følge med en kvinne da han kom hjem. Dette spørsmålet er gjort til gjenstand for en egen selvstendig analyse både i begjæringen og i en utvidet analyse inntatt i innlegget av 11. januar i år. Den viser at Torgersen etter all sannsynlighet ikke var alene, men sammen med en kvinne.

Avføringsbeviset

Det fjerde spørsmålet er påtalemyndighetens påstand om at Torgersen dro hjemmefra til Skippergaten 6B for å tenne på – og ikke til Akersgata sammen med kvinnen, som han selv har forklart. Påtalemyndighetens teori har en svært svak forankring i sakens faktum.

Det siste spørsmålet er det såkalte avføringsbeviset (var det rester av avdødes avføring på Torgersens sko?). Dette beviset har Den rettsmedisinske kommisjon tidligere vært skeptisk til. Denne skepsisen er kvalifisert begrunnet. Det var avgjørende forskjeller mellom de enkelte avføringsprøvene.

Konklusjonen er at det heller ikke foreligger tilstrekkelige holdepunkter for at Torgersen var brannstifter. Denne konklusjonen støtter således opp om og bekrefter den konklusjonen som vi har trukket mht. drapstidspunktet.

Våre anførsler er oppsummert i innlegget av 12. januar i år, hvor vi vurderer påtalemyndighetens teori om Torgersens bevegelsesmønster sammenholdt med Torgersens egen forklaring. I vårt avsluttende innlegg av 30. april i år har vi foretatt den endelige vurdering av sakens hovedanførsler.

Les også

De er dømt flere ganger. Men sammen med støttespillere krever de stadig en ny runde i rettsapparatet

Den psykologiske utfordringen

I begjæringen og etterfølgende innlegg har vi påvist at lovens vilkår for gjenåpning er oppfylt. Den store utfordringen i Torgersen-saken er imidlertid hverken faktum eller jus: Utfordringen ligger på det psykologiske plan. De tidligere avslag gjør det vanskelig å nullstille seg i forhold til tidligere konklusjoner. Vi har derfor funnet det hensiktsmessig å anmode Oslo statsadvokatembeter om å kvalitetssikre sitt tilsvar – som skal foreligge innen 1. oktober i år – med Riksadvokatens kontor.

Les også

En uskyldig person bør aldri miste retten til frifinnelse | Øystein Os Simonsen

I tillegg til vanskelighetene med å nullstille seg, kreves en ting til: Det krever mot å reversere tidligere vedtak og komme til en annen konklusjon enn tidligere. Vi har imidlertid tro på at Gjenopptakelseskommisjonen greier å ivareta disse utfordringene og ta begjæringen om gjenåpning til følge.

Jeg er blant de etter hvert svært mange som totalt har skiftet oppfatning av domsresultatet fra 1958. Torgersen døde 18. juni 2015. Håpet om frifinnelse og oppreisning døde med ham. En gjenåpning er likevel nødvendig for at vi kan sette sluttstrek for behandlingen av et tragisk justismord og gi et lite – men absolutt nødvendig – bidrag til å reparere den systemtragedie som smadret Fredrik Fasting Torgersens liv.

e-post: cato.schiotz@glittertind.no

Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.