Kronikk

Det handler ikke bare om religion

  • Sian O’hara
Wahhabismen har lite til felles med tradisjonell islam, noe også wahhabister raskt understreker når de en sjelden gang snakker åpent om hva de står for, skriver Sian O'Hara. Her demonstrerer en kvinne for retten til å bære niqab foran den franske ambassaden i Tunisia.

Niqab er forhatt av mange muslimer, og vanskelig å forene med norske verdier og livsstil. Men ideologien som knyttes til klesplagget, er langt mer problematisk i et demokrati enn et tildekket ansikt er.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Etter at Den europeiske menneskerettighetsdomstolen har avvist at niqab-forbud strider mot religionsfriheten, raser debattene om statlig diskriminering. Det er imidlertid gode grunner til å bruke flere tilnærmingsmåter til dette kvinnefiendtlige plagget, som ikke er muslimsk, men arabisk.

Bokstavtro korantolkning

Sian O'Hara

Det heldekkende plagget for kvinner er forbundet med wahhabisme, også kalt salafisme. Ideologien ble utviklet av Muhammad ibn Abd al-Wahhab (1703-1792), og ble statsideologi— og religion i Saudi-Arabia da Wahhab inngikk allianse med kongen. Wahhab var puritaner og forkastet hele den islamske kunnskaps- og tolkningstradisjon, for så å innføre bokstavtro tolkning av koranen. Selv om wahhabisme sorteres under sunni-islam, har den utropt alle utenom seg selv til fiender: Kristne, jøder, buddhister, ateister, og så videre, men også sjiamuslimer som de ikke regner for muslimer. Og til sist: Alle sunni-muslimer som ikke er «nok» muslimske, og det gjelder de fleste i wahhabist-målestokk.

Av samme grunn er wahhabisme blitt referert til som islamofascisme, for diskrimineringen mot annerledestroende er hemningsløs. Både pisking og halshogging er vanlige avrettingsmetoder i Saudi-Arabia som straff for blasfemi og apostasi. Wahhabismen er også antatt hovedinspirasjon for både Al-Qaida, ISIL, Osama bin Laden og jihadister fra både øst og vest.

Lite til felles med tradisjonell islam

Fra og med 1970-tallet har saudierne finansiert en global misjonærvirksomhet, og wahhabistene bygger moskeer på premisset at salafister får misjonere. I en rekke muslimske land har myndighetene begynt å motarbeide wahhabistene systematisk på grunn av den negative påvirkningen de har utøvet på vanlige muslimer.

I Norge har den saudiske misjoneringen fått mindre oppmerksomhet enn den får i muslimske land, og det er uheldig. Det later til å være en utbredt holdning, også blant ikke-muslimer, at ikke-muslimer skal avstå fra å kritisere islam. Det spørs om ikke dette overdrevne vernet har gjort mer skade enn gavn, også fordi det udiskutable forbudet irriterer i et demokrati. Folk vil ha et ord med i laget om det som får konsekvenser for dem.

Wahhabismen har lite til felles med tradisjonell islam, noe også wahhabister raskt understreker når de en sjelden gang snakker åpent om hva de står for. Som definerer de seg som vanlige muslimer overfor ikke-muslimer, antageligvis med hensikt, fordi det bidrar til å forvirre om hva islam er og ikke er.

Ekstremister tar definisjonsmakten

Niqab-debatten i Norge, og Europa for øvrig, har stort sett gått langs religionsfrihetslinjer, iblandet protester om at tildekning av ansikt ikke passer inn i vår kultur og sosiale omgangsformer. Det siste er vanskelig å begrunne uten å pådra seg diskrimineringsanklager. På samme måte er det vrient å diskutere med en nudist om nakenhet eller påkleddhet er mest naturlig og ubesværlig. Det er ikke så mye å si, utover å referere til personlig smak, som ikke har annet motiv enn den umiddelbare opplevelsen.

Niqab-debatten i Norge, og Europa for øvrig, har stort sett gått langs religionsfrihetslinjer, iblandet protester om at tildekning av ansikt ikke passer inn i vår kultur og sosiale omgangsformer.

Argumentasjonens innhold antyder også at graden av tildekking har direkte sammenheng med religiøs intensitet. Det er en idé som rår hos wahhabister også, og brukes aktivt mot moderate muslimer som «bare» bruker eller lar være å bruke hijab. I flere muslimske land, for eksempel Sørøst- og Sentral-Asia, er det imidlertid en utbredt oppfatning om at niqab er et uttrykk for radikal islam, og følgelig symboliserer noe helt annet enn den vanlige hijaben. Det er farlig å hoppe til konklusjoner på individnivå, men det er likevel problematisk at wahhabisme, separert fra islam, ikke er gjenstand for debatt overhodet i Norge.

Moderate muslimer blir stadig slått i hartkorn med ekstremister, simpelthen fordi de er muslimer. Samtidig er det god grunn til å anta at de virkelige ekstremistene lever godt med å skjule seg inni den sekkebetegnelsen «muslimer», bare fordi svært mange ikke får med seg forskjellen på de to. Og ekstremister får også ta definisjonsmakten uten nevneverdig motstand eller kritiske spørsmål.

Skal verken høres eller ses

Som uttrykk for kvinners posisjon i wahhabismen, og Saudi-Arabia (kvinner får ikke sertifikat, stemmerett eller jobb), så er niqab ærlig:

Hun skal verken høres eller ses. Det er strenge føringer for hva hun kan tillate seg, både utad og innad i familien. Hun er underlagt mannen i alt, inkludert meninger, og for utenforstående er det som å forholde seg til et sektmedlem i spørsmålet om det er hun som taler eller andre, når hun sier at plagget og livsstilen er hennes valg.

Som uttrykk for kvinners posisjon i wahhabismen, så er niqab ærlig: Hun skal verken høres eller ses.

I tillegg forekommer ofte sosiale fornektelsesmekanismer i menighetsliv. Ikke før man har forlatt miljøet, er det lett å innrømme at man ikke var herre over egne valg. Alle disse innvendingene er svært problematiske å holde mot voksne, men samtidig kommer man ikke unna sannsynligheten for tvang og hjernevask.

Pepret med gode intensjoner

Gitt niqabens praktiske ubekvemmeligheter, som begrenser livsutfoldelsen betydelig, er det utfordrende å forholde seg til plagget som bare fritt valg. Den norske stat er ivrig på ikke bare å tilrettelegge for at kvinner skal ut i arbeidslivet, men har utformet en rekke insentiver som gjør det fordelaktig å jobbe. Når sørlandske kvinner filleristes i riksmediene for lav yrkesdeltakelse som følge av fritt valg, får ikke landsdelens verdikonservatisme og religiøsitet mye gehør. Niqab-kvinner er strukturelt sett i samme situasjon, men for dem er situasjonen omvendt: Det handler bare om religionsfrihet.

Et forbud mot den likestillings- og integreringshemmende niqaben ville ikke vært unaturlig i norsk tradisjon, men svært vanskelig å gjennomføre. Likevel sier forskjellsbehandlingen en del om dobbeltmoralen og unntakstenkningen. På overflaten er den pepret med gode intensjoner, men det minner mer om en dårlig unnskyldning for å ikke bry seg.

Les også

  1. Nikab og burka kan bli forbudt i Norge

  2. Frykter økt islamhets etter burka-dom

  3. Menneskerettighetsdomstolen: Det er lov å forby burka og niqab

Les mer om

  1. Kronikk
  2. Ekstremisme
  3. Islam
  4. Nikab
  5. Religionsfrihet