Fra falske nyheter til folkemord. Disse fem spørsmålene må besvares før Norge kan legge Libya-krigen bak seg | Bjørnar Moxnes
Norges deltagelse i ødeleggelsen av Libya er kanskje den vondeste politiske skandalen i nyere norsk historie. Nå kommer oppgjøret.
I disse dager sluttføres arbeidet til det regjeringsoppnevnte utvalget som undersøker Norges deltagelse i Libya-krigen i 2011. Utvalget ledes av tidligere utenriksminister Jan Petersen, en av svært få norske toppolitikere som ønsket at Norge skulle delta i den ulovlige Irak-krigen i 2003. Vi skal ikke forhåndsdømme. Men det hviler et tungt ansvar på Petersens utvalg.
I 2010, året før NATO-bombingen, lå Libya på 53. plass på FNs utviklingsindeks, høyere enn flere europeiske land. Dette til tross for diktatoren Muammar Gaddafis udemokratiske og til tider brutale styre. Som resultat av krigen falt Libya til plass nummer 102.
Å rase 49 plasser ned på denne FN-listen er nesten uten sidestykke i nyere historie. NATO-bombingen ødela mennesker, sivil infrastruktur og førte til massiv økning av vold, terror og nær total kollaps av statens funksjoner og befolkningens livsvilkår generelt.
Om man mener alvor med at alle har samme menneskeverd, at vi ikke kan dele verden inn i verdige og mindreverdige folkeslag, ja, da må bombingen av Libya og konsekvensene for det libyske folk undersøkes og følges opp, med samme grundighet og alvor som vi hadde forventet om det var Norge og den norske sivilbefolkningen som hadde blitt rammet.
Her er fem spørsmål om krigen som må besvares før Norge kan legge Libya-krigen bak seg.
1. Norske bomber
Mellom andre verdenskrig og 2011 slapp Norge tilsammen rundt seks bomber over andre land. I NATO-krigen mot Libya slapp Norge slapp 567 bomber, nesten 10 prosent av alle bombene som ble sluppet i hele NATO-operasjonen. Ifølge oberstløytnant Dag Henriksen angrep norske fly såkalt «sensitive mål» som selv ikke erfarne krigsnasjoner, ønsket å bombe.
Spørsmålet er like enkelt som det er ubehagelig: Hvor mange mennesker ble drept, skadet og traumatisert, og hvor mye sivil infrastruktur ble ødelagt av de norske bombene?
2. Forbrytelser mot menneskeheten
Så til det NATOs allierte foretok seg i områdene de erobret takket være Norges og NATOs bomber. Noen av opprørsgruppene Vesten støttet hadde en klart uttalt rasistisk ideologi, og gikk løs på mørkhudede libyere og afrikanske gjestearbeidere og innvandrere. Gruppen med det illevarslende navnet «Misrata-brigaden for utslettelse av slaver» renset byen Tawerga for alle sine 30.000 mørkhudede innbyggere.
Human Rights Watch uttalte i 2012 at den etniske rensingen i Misrata-området så ut til å være «så utbredt og systematisk at det kan utgjøre forbrytelser mot menneskeheten».
En tyrkisk gjestearbeider fortalte til BBC hvordan 70–80 afrikanske kolleger i oljeindustrien ble kuttet til døde med hagesakser og økser av opprørsstyrker. I dag foregår salg av afrikanske slaver åpent i Libya.
Spørsmålet er dessverre ikke om NATO-aksjonen bidro til alt dette, for det er hevet over enhver tvil. Det som må undersøkes hvorvidt denne slavehandelen og etniske rensingen utgjør forbrytelser mot menneskeheten, og hvor stort ansvar NATO og Norge bærer overfor ofrene og deres etterlatte.
3. Terrorangrep i Europa
I 2013 ble fem norske oljearbeidere i Algerie drept av islamistiske terrorister, ledet av en jihadist som hadde hatt bånd til Al-Qaida. Terroristene opererte fra Libya med libyske våpen plyndret fra Gaddafi, og hadde åpent hyllet regimeskiftekrigen.
En av NATOs viktigste partnere på bakken i 2011 var Abdelhakim Belhadj fra Libyan Islamic Fighting Group (LIFG). I 2001 ble LIFG definert som terrorgruppe av FN og i 2007 erklærte al-Qaidas daværende nestleder, Ayman al-Zawahiri, at LIFG offisielt var blitt en del av selve Al-Qaida. Likevel ble LIFG-kommandant Belhadj under NATO-intervensjonen utpekt som hovedstaden Tripolis øverste militære leder.
Det er først og fremst det libyske folket som lider av at terrorister fra Al-Qaida, IS og beslektede grupper fikk maktposisjoner, våpen og penger i Libya. Men i årene etter NATO-aksjonen har terroristene brukt Libya som plattform for å slå til i hele Midtøsten, store deler av Afrika og også i Europa. Minst tre terrorangrep i Tyskland og England er blitt utført av terrorister med forbindelser til Libya.
Et spørsmål som må avklares er hvor mange terrorangrep i Europa som er blitt gjennomført av libyske islamister og hvilken relasjon NATO hadde til disse under krigen i 2011.
4. Motivene til pådriverne
Så til motivene bak krigen: Libya sitter på Afrikas største oljereserver, og de libyske opprørsstyrkene var åpne om at landene som bidro mest militært kunne forvente privilegert tilgang til oljeressursene når Gaddafi var styrtet. Den franske Sarkozy-regjeringen uttalte at dette var «rimelig». I tillegg er Sarkozy nå siktet for å ha mottatt 50 millioner Euro ulovlig fra Gaddafi.
På Rødts stortingsseminar fredag uttalte oberstløytnant Tormod Heier fra Forsvarets høgskole at den norske regjeringen bombet Libya dels for å bedre forholdet til USA. Den rungende stillheten om lidelsene krigen har skapt fra politikerne bak NATO-aksjonen, deriblant Stoltenberg, utelukker i hvert fall at hensynet til Libyas sivilbefolkning var eller er en sentral motivasjon.
Nå må vi få klarhet i hva som faktisk var motivene til pådriverne bak krigen mot Libya.
5. Falske nyheter og desinformasjon
I NRKs brennpunktdokumentar om Libya fra 2013 slås følgende fast om krigspropagandaens gjennomslag i Norge før og under krigen: «Våren og sommeren 2011 sluttet de fleste sentrale mediebedrifter i Norge opp om krigen og begrunnelsen for den.»
Den britiske, parlamentariske undersøkelsen av Libya-krigen fastslår krystallklart at begrunnelsene som ble gitt for å bombe Libya i stor grad var desinformasjon og uriktige opplysninger. Det fantes ikke belegg for påstanden om fare for «folkemord» i Benghazi, som var det viktigste påskuddet for NATO-aksjonen.
Falske nyheter, som at Gaddafi-regimet brukte bombefly mot fredelige demonstrasjoner, og utstyrte afrikanske leiesoldater med Viagra og instrukser om å begå massevoldtekt, ble aktivt spredt i vestlige massemedier, også i Norge.
Videre påsto norske politikere at krigen mot Libya var støttet av «verdenssamfunnet», når det i virkeligheten var få andre enn NATO-landene og arabiske islamistdiktaturer, tilsammen rundt 15 prosent av verdens befolkning, som støttet bombingen.
Dagbladet-journalist John Olav Egeland sa nylig i et intervju at krigen bygget på desinformasjon fra våre allierte. Når falske nyheter og desinformasjon får så stor innflytelse på norsk politikk at det beviselig har bidratt til å trekke oss inn i en ødeleggende krig på falske premisser, bør alarmklokkene ringe for alvor.
Spørsmålet vi må få avklart er hvor desinformasjonen som ble brukt til å rettferdiggjøre Libya-krigen stammet fra, og hvordan den så raskt og motstandsløst kunne få så stor innflytelse på en så viktig politisk avgjørelse i Norge.
