Kronikk: 25 år siden vi var sosiale - på ordentlig | Petter Bae Brandtzæg
Det sosiale er i dramatisk endring. Er vi kommet dit hen at vi setter teknologien foran menneskelig samvær?
«Merry Christmas» stod det på den først SMS-en som ble sendt for 25 år siden, den 3. desember 1992.
De unge kastet seg raskt over SMS, fordi det var en rimelig og effektiv inngang til kommunikasjon.
Likevel var det ingen som forutså suksessen. Lite visste verden om at SMS var startskuddet på en hypersosial virkelighet.
De sosiale livene våre har endret seg radikalt siden desemberdagen i 1992. Den digitale skjermen er blitt inngangen til kommunikasjon og menneskelig samvær – et uendelig kommunikasjonsunivers tilgjengelig 24/7.
Kommunikasjonshastigheten og mengden bare øker. Det er derfor betimelig å spørre hvilken vei mellommenneskelig kommunikasjonen går.
Fire timer på Snapchat
Noen tall viser hvor raskt utviklingen har gått. 515 millioner SMS-er ble sendt i løpet av 1999, mens det i fjor ble utvekslet over 5,5 milliarder tekstmeldinger i Norge. Aldri før har vi skrevet så mange SMS i løpet av et år.
På julaften i fjor sendte vi 1,27 millioner billedmeldinger - en dobling fra året før. I tillegg kommer enorme mengder e-post, Facebook-meldinger, Snapper, Tweets, Instagram-meldinger, samt et univers av andre meldingsapper.
Moderne kommunikasjonsformer har gjort hverdagen både enklere og mer komplisert. En del, og særlig ungdom, rapporterer om et anmassende, høyt kommunikasjonstempo. «Digitalt stress» er blitt et begrep.
Mange avslører at stress, søvnmangel og dalende konsentrasjonsevne er noen av konsekvensene fra en hypersosial hverdag.
Unge jeg selv har intervjuet, forteller at de bruker omlag fire timer på Snapchat daglig. Da er andre sosiale medier ikke medregnet. Enkelte mottar og sender opp imot 500 til 1000 snaps daglig.
15-åring skriver: «Snapstreak» gjør deg til en av de kule. Nå er jeg sliten.
Forskning viser også at vi i gjennomsnitt tar på mobiltelefonen hele 2617 ganger hver dag. Noen beskriver derfor mobilen som en protese - en forlengelse av oss selv. Vi er «always on». Men utviklingen mot «always on» har gått i et rasende tempo, og vi vet altfor lite om de psykologiske effektene.
iPhone-effekten
Vi vet at ansikt-til-ansikt-kommunikasjon øker velvære, mens skjermkommunikasjon på Facebook svekker velvære. Vi vet også at mobilen stjeler oppmerksomhet, og mange lar seg distrahere – hele tiden, selv når de ikke er på mobilen.
Det skal svært lite til å påvirke kvaliteten på en samtale mellom to mennesker.
Ifølge en amerikansk studie trenger bare mobiltelefon å ligge fremme på bordet under en samtale, før vi blir mindre oppmerksomme på vår samtalepartner. Dette omtales som «The iPhone Effect» .
Smarttelefon minner oss på en fristende sosial verden på nett. Jordmødre ved Oslo Universitetssykehus ser at nyfødte små babyer må konkurrere med mobiltelefonen om oppmerksomheten fra mor.
Sykehuset har derfor sett seg nødt til å henge opp plakater fødeavdelingen: «Her skjer undere hver dag. Vær til stede, legg vekk mobilen.».
Jordmødrer advarer småbarnsforeldre mot mobilbruk
Dette problemet er ikke unikt for Norge. I den danske dokumentaren Når mobilen ta’r magten sier en dansk jordmor: «Jeg er redd for at noe går litt tapt hvis man skal se på barnet gjennom en iPhone».
Manipulerende teknologi
Den konstante trangen til å være online handler dels om en slags nødvendighet, dels om et sosialt press, dels om en redsel for å gå glipp av noe, men også om en stadig mer manipulerende teknologi. En manipulativ teknologi som ønsker at vi skal rømme inn i en mobilrus. En avhengighet som gir penger i kassen hos Facebook, Google og Telenor.
Ex-Facebook-president Sean Parker hevder den sosiale plattformen er laget for å utnytte menneskelig «sårbarhet». «Bare Gud vet hva det gjør med våre barns hjerner», sier han i et ferskt intervju med The Guardian.
Og ikke bare han, men flere andre ingeniører i Silicon Valley er nå skeptiske til hva de selv har vært med på å utvikle – en såkalt «oppmerksomhets økonomi». En økonomi som stjeler oppmerksomheten fra de andre rundt oss til fordel for likes, hjerter, streaks og re-tweets, mens vår sosiale verdi blir redusert til fiktive tallverdier.
Hannah (15): Sosiale medier utestenger meg fra alt jeg er glad i. Både verden og venner.
Enkelte argumenterer for at den Silicon Valley-baserte manipulasjonen har gått så langt at den må reguleres på linje med tobakksindustrien. Men er egentlig sosiale medier så forskjellig fra underholdningsindustriens metoder? Er det ikke slik TV, film og nyheter har holdt på med til alle tider?
Allerede i 1985 skrev medieforskeren Neil Postman at «vi morer oss til døde», i en kvass kritikk av fjernsynets makt og påvirkning. Alle ønsker å fange oppmerksomheten vår, og dette er ikke noe nytt. Men forskjellen fra nå og før er at moderne teknologimanipulasjonen fanger oss i økende grad på individnivå.
Datarevolusjonen på nett kvantifiserer livene våre på en måte som kan skape mer målrettet kunnskap, men også mer invaderende. Vi kan derfor i økende grad manipuleres enkeltvis.
Tilkoblet, men alene
Spørsmålet er om vi er kommet dit hen at vi setter teknologien foran menneskelig samvær? Den kjente psykologen og MIT-professoren Sherry Turkle hevder det – at vi er blitt «alene sammen». Vi er koblet sammen med alt og alle, men likevel alene. En voksende preferanse for det virtuelle over det virkelige.
En nylig studie vi har gjort, bekrefter dels dette. Enkelte opplevde et givende sosialt samvær med roboter eller chatbots. Kunstig sosialisering er mindre risikabelt, mindre krevende enn mennesker, og noen opplevde også relasjonen som gøy.
Dette kan selvsagt skape nye muligheter, men også nye bekymringer. Én ting er sikkert – det sosiale er i dramatisk endring.
Må vi da ta tilbake samtalen mellom mennesker, slik Turkle, proklamerer sin siste bok Reclamining conversation?
Utfordringen er at en samtale ansikt-til-ansikt bærer risikoen for kjedsomhet. Kjedsomhet og langsomhet er betingelser smarttelefoner har lært oss å frykte mest av alt.
Og om den ordentlige samtalen er blitt kjedelig 25 år etter SMS-ens fødsel, hvilken retning går da fremtidens sosiale liv?
