Vi kan ikke kreve ikke å bli såret. Men vi kan kreve ikke å bli krenket. | Einar Øverenget
Beskyldninger om hat må ikke bli en ny måte å krenke på.
I 1980 ble filmen Life of Brian av Monty Python stoppet av Statens filmkontroll. Forbudet ble opphevet oktober samme år. Filmen skapte bølger, og det er vel ingen tvil om at Monty Python i denne filmen faktisk lagde humor av kristendommens høytid og budskap. Det var vel heller ingen overraskelse at mange reagerte sterkt på at hovedpersonen Brian hang på korset og sang «Always look at the bright side of life».
Men hva er den riktige beskrivelsen av disse reaksjonene? Var mennesker såret? Var de krenket?
Har det noe å si? Og hva er egentlig forskjellen? Ja, det har det. Og forskjellen er vesentlig. Ikke minst nå. Denne distinksjonen er viktig for å hindre at den pågående mobiliseringen mot hatefulle ytringer i praksis blir en kamp mot ytringsfrihet, og på den måten ender opp med å krenke borgerne.
Grunnlag for forbud eller straff
Hvis filmen såret menneskers religiøse følelser, er det absolutt forståelig. Men det er også akseptabelt.
Det å bli såret er en subjektiv opplevelse – det er en følelse hos den eller de som blir såret – i møte med et eller annet uttrykk. En film er for eksempel ikke sårende i seg selv. Noen ble såret av Life of Brian, andre ikke. Det å bli såret er ikke en objektiv størrelse. Det er en subjektiv opplevelse. Dermed er det strengt tatt ingen grense for hva som kan virke sårende på et menneske. Og det er derfor heller ingen objektive kriterier som må innfris for at man skal kunne godtgjøre det å være såret.
Av den grunn kan det faktum at noen blir såret i møte med en ytring eller et uttrykk heller ikke brukes som grunnlag for forbud eller straff, for i så fall er det ingen grense for hva som kan forbys eller straffes av uttrykk og ytringer.
Flemming Rose: Til alle som tror at rasismeparagrafer og hatprat-lover er nødvendige for å bekjempe hat og beskytte minoriteter
Myndighet over egne handlinger
Vi kan ikke kreve ikke å bli såret og vi kan ikke bli avkrevet ikke å såre, selv om sunn fornuft selvsagt tilsier at det er gode grunner til å tenke seg om når man ytrer seg. Men det må det være den enkeltes rett å vurdere. Og retten til å leve sitt liv slik man ønsker står som en helt grunnleggende forutsetning for at mennesker skal kunne leve gode liv. For hva er et godt liv? Det er å leve i samsvar med den menneskelige natur, svarer den greske filosofen Aristoteles. Men hva innebærer det?
I tradisjonen fra Aristoteles fremheves at særegent for mennesket er at vi er i stand til å ta valg og på den måten styre oss selv. Vi kan til og med stå imot egne lyster og behov. Det er denne evnen som best beskriver hva frihet dreier seg om.
I moderne språkdrakt omtales evnen til å styre seg selv ved hjelp av begrepet «autonomi». Et menneske kan handle ut fra egne valg uten å være styrt av indre eller ytre krefter som det ikke selv har kontroll over. Vi er utstyrt med rasjonelle evner som gjør at vi har myndighet over egne handlinger, og skal vi leve gode liv må vi kunne virkeliggjøre denne evnen.
Vi skal ha retten til å leve våre liv slik vi ønsker det – men med et vesentlig unntak: vi skal ikke frata andre mennesker retten til akkurat det samme. Om vi gjør det så krenker vi.
Selv om Life of Brian kan oppleves som sårende for noen, så krenker den ikke: Den fratar ingen retten eller muligheten til å være kristen. Men en person som blir utsatt for trusler på grunn av sin gudstro, blir derimot krenket. Det kan frata en person retten til å tro.
Du har rett til å tro på hvilken gud du vil, eventuelt ingen og også å endre underveis. Det krenker ingen.
Vi kan ikke kreve ikke å bli såret. Men vi kan kreve ikke å bli krenket, fordi det er en uakseptabel begrensning av vår autonomi. En voldtekt er en definitiv krenkelse – det fratar en annen retten til å sette sine grenser. Og dermed har vi et grunnlag for å lage lover og å sanksjonere.
Avgjørende distinksjon
Det er til og med mulig å bli krenket uten å bli såret. Noen mennesker har utviklet så tykk hud at de ikke reagerer så sterkt på trusler de blir utsatt for når de ytrer seg – men truslene er fortsatt krenkende. De er fremsatt for å få en person til ufrivillig å gi avkall på retten til å si sin mening.
Denne distinksjonen mellom å bli såret og å bli krenket er avgjørende om vi skal kunne ta et oppgjør med hatefulle ytringer uten å helle barnet ut med badevannet. For grunnen til at vi ønsker å mobilisere mot hatprat er nettopp for å ivareta menneskers rettigheter, som i vesentlig grad handler om å kunne leve sitt liv i frihet.
Og det er med utgangspunkt i denne distinksjonen vi bør nærme oss en forståelse av hatefulle ytringer, som regjering og politi nå mobiliserer mot.
Knut Olav Åmås: Vi trenger færre monomane, overspente debatter om innvandring, integrering og islam
Straffelovens begrensninger
En ting er hva domstolen gjør. Hatefulle ytringer har en egen bestemmelse i straffeloven, paragraf 185, der det redegjøres for hva som menes med dette begrepet: «True eller forhåne noen, eller fremme hat, forfølgelse eller ringeakt overfor noen på grunn av deres hudfarge eller nasjonale eller etniske opprinnelse, religion eller livssyn, homofile orientering eller nedsatt funksjonsevne.»
Det er blitt hevdet at regjeringens strategi mot hatefulle ytringer har en svakhet fordi den ikke gir et klart svar på hva hatefulle ytringer er, annet enn å peke nettopp på straffelovens bestemmelser. Men jeg tenker at det snarere er en erkjennelse av at det er en grense for hvor langt myndighetene kan gå i å bestemme hva våre ytringer betyr, og en erkjennelse av at det må være en oppgave for domstolen å avgjøre det med utgangspunkt i lovverk og konkrete hendelser.
Mobilisering i det sosiale rom
En annen ting er hvordan mobiliseringen mot hatefulle ytringer føres i det offentlige og sosiale rom.
Like viktig som det er å mobilisere mot hatefulle ytringer, like viktig er det å mobilisere mot politisering, relativisering og subjektivisering av dette begrepet. Måten å gjøre det på er å fastholde visse objektive kriterier og nettopp ikke falle for fristelsen til å trekke inn subjektive opplevelser, følelser og politiske sympatier. Da kan sonderingen mellom å såre og å krenke være nyttig.
Mobiliseringen mot hatefulle ytringer er avgjørende viktig for å ivareta menneskers frihet, men vi må passe på at hat-beskyldninger ikke blir en ny måte å krenke på.
Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter
