Kronikk

Stortinget er bygningen som synliggjør demokratiet og «folkets makt»

  • Thomas Thiis-Evensen
    Thomas Thiis-Evensen
    Professor dr.philos.
Fløyene ut fra hver side uttrykker en mottagende gest. Rotunden midt på skyter ut for å komme den inntredende i møte, skriver Thomas Thiis-Evensen.

Hver detalj, både ute og inne, er formgitt av én idé.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Arkitektur er ikke bare et nøytralt hylster om praktiske gjøremål. En bygning kan også leses som et språk der formene uttrykker hvilken bruk bygningen har – hva den er til for.

En slik arkitektur har Norges stortingsbygning. Hver detalj, både ute og inne, er formgitt av ideen om å synliggjøre demokratiet, «folkets makt».

Ved å gjenbruke og omtolke kjente former fra historiens maktarkitektur, hentet fra både borger og kongeslott, ble de samme formene gitt et helt annet innhold. Et innhold opprinnelig formulert i den amerikanske uavhengighetserklæringen og den franske revolusjonen. Nå var det folket selv og ikke fyrsten alene som skulle bestemme et lands skjebne.

Vender seg mot Slottet

Stortingsbygningen sto ferdig i 1866. Den er tegnet av den svenske arkitekten Emil Langlet. Teglbygningen ble plassert på høyden opp mot Egertorget helt i enden av den dype Sentrumsparken med Spikersuppa.

Fasaden vender seg rett mot Slottet i motsatt ende av den dype folkeparken, der kongssetet kneiser øverst på den krumme Slottshøyden.

Andre særtrekk ved Stortinget er de to hjørnefløyene som springer likt ut på hver side av den spente rotunden med stortingssalen midt på fasaden.

Bygningen hadde ingen markert hovedinngang. Bare en rekke med identiske bueåpninger i krets rundt rotunden ut mot Løvebakken.

Løvebakken er formet av de to rampene til hver side som fører direkte opp fra fortauene langs gatene rundt.

Inne i stortingssalen slås vi av all prakten, gullet, rødfargen og de kryssende spilene og ekeløvet i taket som spennes ut som et solseil over de folkevalgte. Men viktigst: Rommet er formet som et amfi med hele sitt fokus rettet mot maleriet av Eidsvollsforsamlingen over presidentens stol.

Hva har så alt dette med «folkemakten» å gjøre?

Stortinget på sin høyde er omgitt av åpenhet i form av luftige plassrom, skriver Thomas Thiis-Evensen.

Høyden

Offentlige bygninger som ligger høyt, slik som kirkebygg gjennom historien, var tegn på at de var viktige.

Slik fremsto de som likeverdige, Slottet og Stortinget, men det opphøyede hadde vidt forskjellig innhold.

Slottsplasseringen med den åpne slottsparken rundt seg skulle sikre kongen rojal kontroll over omgivelsene. Derfor valgte Karl Johan nettopp dette stedet, på grunn av « ... sitt sikre Blik, og sitt fra Fæltherrelivets øvede Øje», skriver slottsarkitekten Hans Linstow ærbødig. Herfra kunne majesteten ha full oversikt over all folkets « ... Virke på Sjø og på Land».

Også Stortinget på sin høyde er omgitt av åpenhet i form av luftige plassrom. Men nå for å betone friheten denne beliggenheten uttrykte.

Eller sagt med. Henrik Ibsens ord ved Stortingets åpning: «Folkeaand så fri og stærk, verg og vogt da Folkets Virke.»

Friheten måtte alltid beskyttes. Derfor er Stortinget utformet som en befestet borg, med løpegang langs taket og tunge steinblokker mot Løvebakken. Slik holdt de hverandre i balanse, de to statsmaktene, den lovgivende og den utøvende: «Folkets Gaard og Kongens Gaard over mod hinanden høine Ret som Frender to de staar ser hinanden ind i Øine.» (Henrik Ibsen)

Fløyene

Fløyene ut fra hver side uttrykker en mottagende gest. Motivet gjenkjennes umiddelbart fra vår egen kropp og er velbrukt gjennom arkitekturhistorien.

Fra Versailles, der folket på forplassen ble samlet for å hylle kongen på balkongen, eller Petersplassen i Roma, som med sine flankerende søylerekker skulle sluse tilstrømmende katolikker inn i kirken « ... for å bekrefte sin tro» (Gian Lorenzo Bernini).

Fra parken foran Stortinget derimot, skulle alle ønskes velkommen inn, der utstikkerne « ... ligesom ved udsrakte Arme» skulle « ... indbyde Folkets Representanter eller ved dem det hele Folk» (Emil Langlet).

Rotunden

Mens utstikkerne omslutter et forrom som trekker parken inn, skulle rotunden midt på skyte ut for å komme den inntredende i møte.

Og i prinsippet kunne de komme allestedsfra: via rampene til hver side direkte opp fra byens folksomme fortau, eller til og med fra hele landet. De like store buene er i prinsippet uttrykk for dype dører som vender seg likeverdig i alle himmelretninger.

Stortinget skulle ikke ha én hovedinngang, men mange. Og ikke som inn til slottene med midttrapp og portal, bare tilegnet fyrsten – den ene.

Amfiet

Rotundeformen viser til «sin store Bestemmelse», uttalte Johan Sverdrup fornøyd.

Forbildet for salens form er det greske teateret, der tilskuerne sitter i krets rundt scenen som det samlende punkt.

Assosiasjonen gikk til Athen, det første kjente demokratiet der alle borgere ble tillagt samme vekt. Nå var det Norges tur, der ekeløvet i taket var vår hjemlige erstatning for antikkens laurbærkranser, og der klassiske søyler ble byttet ut med stavkirkenes spiler og stolper i tre.

Det gav høytid til interiøret, som sammen med gullstriper og purpurfarger gav tankeflukt til det kongelige.

Debatten raste: Burde ikke salen heller preges av norsk «Simpelhed»? For mye prakt ville dessuten kunne « ... virke kuende på Representantenes Mod». (O.G. Ueland)

Nei, svarte motparten, det er nettopp hensikten. Nå har folket overtatt den kongelige funksjonen, og det skulle vises ved å ikle seg dens rekvisitter.

Eidsvold 1814 – en permanent påminnelse

I stortingssalen er det maleriet av riksforsamlingen, «Eidsvold 1814», malt av Oscar Wergeland, som er fokus for alles blikk. Vi ser rett inn i salen der forsamlingen satt som en permanent påminnelse om grunnlaget for hele vårt demokrati. Grunnloven ble skapt da, men gjelder like mye nå, for hver og en i Stortinget som både i dag og i morgen skal forvalte arven.

Det har Wergeland betont med de to skikkelsene i bildets forkant. Det viser presidiet som ledet forhandlingene, der Christian Magnus Falsen står med ryggen til og henvender seg til grunnlovsfedrene den gang. Mens Wilhelm Frimann Koren Christie sitter ved siden av og snur seg med direkte blikk mot oss i stortingssalen: « Hører dere – følger dere opp!»

17. mai

Derfor dekkes Eidsvollsmaleriet aldri til. Heller ikke når monarken åpner Stortinget hvert år, og salen blir omgjort til tronsal. Med gullkantet fløyelsbaldakin og Europas høyeste tronstol flankert av biske løver med krone. Slik vises det at alle landets statsmakter har det samme grunnlaget fra 17. mai i 1814.

Også slik var det da Ukrainas president Volodymyr Zelenskyj talte til et samlet storting 30. mars i år. To storskjermer var plassert på hver side av Eidsvollmaleriet – ikke foran.

Ukrainas president Volodymyr Zelenskyj talte til Stortinget.

Klarere kunne det ikke synliggjøres: at hele innholdet i hans budskap om selvstendighet og folkestyre sto i sentrum for appellen.

Og at dette gjelder nå, men også i fremtiden, som da han lovet barnetog i Ukraina når landet igjen var blitt fritt og hadde fått fred.

  • Følg debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter

Les mer om

  1. Arkitektur
  2. Stortinget
  3. Demokrati