Misforstått selvbilde i Stortingets hus
Det avhenger av hva vi mener med «Stortinget».
Stortinget fortjener respekt som vårt høyeste folkevalgte organ i kraft av Grunnloven. Men ofte blir ordet brukt for å betegne også huset i og rundt Karl Johans gate 22 eller alt som foregår der.
Dette skaper fare for at respekten for Stortinget som lovgivende makt, smitter over på alle mulige virksomheter som ikke bygger på Grunnloven. For eksempel oppgavene som forvalter av eiendom eller som personalkontor.
Tankevekkende
Guttorm Hansen (Ap), som var stortingspresident fra 1973 til 1981, var personlig høyt respektert. Han hadde stor interesse for konstitusjonelle spilleregler. Under en innledning på et seminar noen år senere (1989) om jus og politikk i statslivet, nevnte han blant annet en episode fra perioden med lovbestemt lønns- og prisstopp (1979).
Forbudet omfattet også regulering av lønnen for regjering og Høyesterett, som vanligvis ikke vedtas i lov.
Dette skapte en situasjon som han oppfattet som «vanskelig og litt pinlig». I departementet var det imidlertid «noen hyggelige mennesker» som fortalte at Stortinget kunne søke om dispensasjon.
«På det tidspunkt avsluttet jeg samtalen», sa han.
Historien vakte munterhet i Universitetets festsal der Stortinget holdt sine møter i årene før 1866. Saken ble brakt ut av verden ved en særlov om lønn i regjering og Høyesterett.
Men historien er likevel tankevekkende.
Det Hansen egentlig sa, var vel at det ikke var Stortinget verdig å søke et forvaltningsorgan om dispensasjon fra en lov som Stortinget selv hadde vært med på å vedta.
Svekker tilliten
Dette viser til dagens debatt om Stortingets forhold til beskatning av fri bolig. De siste årene har vi også opplevd saker om dårlig kontroll med utbetaling av stortingspensjoner og dårlig ledet byggeprosjekt. Striden om Riksrevisjonens rett til å kontrollere den administrative virksomheten i Stortinget bidrar med enda en dimensjon.
Det er fare for at slike saker svekker tilliten til det politiske systemet, politikerne eller Stortinget selv. Men hvor dypt mistilliten eventuelt bør få stikke, avhenger av hva vi egentlig mener med «Stortinget».
Uavhengig av vårt syn på det enkelte stortingsvedtak har det krav på respekt fordi det er truffet av vårt høyeste folkevalgte organ. Det er ingen grunn til at respekten skal komme andre typer virksomhet i og omkring stortingsbygningen til gode.
Byggearbeid, innkjøp og drift av datautstyr, personalforvaltning, sikkerhetstjenester og mye annet er ikke av konstitusjonell karakter.
Bare en liten del av det administrative apparatet som etter hvert er vokst frem, kan assosieres direkte med Stortingets rolle som lovgivende og bevilgende makt.
I realiteten er mye av denne virksomhet av nøyaktig samme karakter som tilsvarende virksomhet i alle andre deler av forvaltningsapparatet.
Berettiget krav på respekt
Likevel er det mye som tyder på at den høytid som tilkommer Stortinget som statsmakt, har fått smitte over på de omfattende støttefunksjonene som etter hvert har vokst frem. Men Stortingets administrasjon har ikke krav på større respekt enn en hvilken som helst annen administrativ virksomhet i staten.
Det er viktig at dette blir forstått også innenfor husets egne vegger.
Guttorm Hansens 40 år gamle historie gir likevel et eksempel på at Stortingets berettigede krav på respekt som lovgivende organ lett kan smitte over på mer prosaiske, administrative funksjoner.
Dessverre har vi etter hvert fått mange eksempler på at det administrative apparatet ikke har hatt godt av å bli skjermet fra kontroll som er en selvfølge i statsapparatet for øvrig.
«Sjefen» vil ikke bli sett i kortene
Jeg har ikke grunnlag for å påstå at et slikt overdrevet selvbilde er den viktigste årsaken til at Stortinget valgte å legge ledelsen av garasjeprosjektet til sin egen administrasjon. Men det er i det minste tankevekkende at oppgaven ikke ble overlatt til en del av statsforvaltningen som har særlig kompetanse på slike spørsmål.
I det minste hadde ikke «Stortinget» fått skylden for feil og mangler i prosjektledelsen til Statsbygg.
Et neddempet selvbilde kan også gjøre det lettere å godta ekstern kontroll med andre deler av de mange administrative oppgavene som ivaretas i Stortingets navn.
Aftenpostens dokumentasjon av begivenhetene da Riksrevisjonen i 2017 følte seg stanset av daværende president og direktør, gjør det fristende å gjøre seg tilsvarende tanker.
Hvilket «prinsipielt» problem med denne formen for uavhengig kontroll som presidentskapet mente å se, er ikke opplagt. Men det er nærliggende å tenke seg at «sjefen» ikke ville bli sett i kortene. Godt da at det avtroppende presidentskapet på fallrepet gjorde det klart at det er fritt frem.
Hadde ikke myndighet
Spørsmålet om Riksrevisjonens kontroll har også en annen side. Ifølge loven kan Riksrevisjonen instrueres av «Stortinget», som i denne forstand altså er revisjonens «sjef». Men instrukser må vedtas i plenum. De må holde seg innenfor de grensene som følger av grunnlov og lov.
Dermed kan vi slå fast at stortingspresidenten eller direktør ikke hadde myndighet til å stanse Riksrevisjonens kontroll med sikkerhetsarbeidet i Stortingets administrasjon.
Derfor kan begge parter gjerne merke seg at Stortinget ikke hadde sagt noe som helst. Og om saken hadde blitt reist der, hadde den i det minste blitt offentlig belyst.
Burde øke bevisstheten
Ifølge Grunnloven skal Riksrevisjonen revidere statens regnskaper. At Stortingets regnskaper inngår her, er ikke tvilsomt.
På samme måte tilhører ikke stortingsbygningen og utstyret der Stortinget, men staten. Stortingets administrasjon har ikke større rett til å gripe inn i demonstrasjonsfriheten på Eidsvolls plass, som er en av landets viktigste offentlige arenaer, enn Oslo kommune som eier av Youngstorget.
Da slipper den også å forholde seg til planer om å demonstrere for eksempel for eller mot Kina.
I disse dager velger Stortinget et nytt presidentskap. Det nye mannskapet burde bidra til å øke bevisstheten om at bare noe av det «Stortinget» holder på med, har krav på den respekt som tilkommer vårt høyeste folkevalgte organ.
Oppdatert 7. oktober klokken 07:59: I den opprinnelige versjonen stod denne setningen: «Kanskje kunne for eksempel Direktoratet for økonomistyring ivareta lønnsutbetalingene for Stortinget også?»
Tiltaket med å overføre dette til Direktoratet for økonomistyring er allerede gjennomført.
