Kronikk

Arkitektur: Hvem tar ansvar for «det vakre»? | Thomas Thiis-Evensen

Kanskje man mener at estetikk bare er noe som kommer til slutt – som litt småpynt på fasadene etter at prosessene og alt det bærekraftige er på plass? spør Thomas Thiis-Evensen. Her er et avbidragene til Entras konkurranse om nytt høyhus på Vaterland i OsloGreen Waterland: (Narud-Stokke-Wiig, i samarbeid med Multiconsult, Green Gas, B16-Arkitektur og landskap, Norsam og Rift.)

Det bærer galt av sted med våre fysiske omgivelser når staten ikke legger avgjørende vekt på estetikk i store utbyggingsprosjekter.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Staten gir hvert år en pris for Norges mest «attraktive by». En jury skal utpeke en vinner på grunnlag av«bærekraftsbegrepet» der hovedvekten legges på «det økonomiske, sosiale og miljømessige».

Videre vektlegges helse, transport og energibruk. Og ikke minst teller selve beslutningsprosessen i skjæringspunktet mellom politikk, administrasjon og næringsliv.

Byråkrater tegner ikke hus

Javel. Men hvordan vil alle disse bærekreftene og prosessene se ut? De må jo på et tidspunkt ende i håndfaste bygninger, gater og plasser – og meg bekjent er det de færreste byråkrater som tegner hus.

Men den slags er ikke juryen pålagt å vurdere: Hverken arkitektur, estetikk, formgivning eller byrom er nevnt i mandatet med ett ord. Hvordan er det mulig?

Tror man folk drar til Bilbao for å studere prosesser og se på trikkeskinner, eller til Roma for å oppleve trafikkavvikling og pizza?

For å illustrere poenget: Nylig offentliggjorde det statseide eiendomsselskapet ENTRA fire arkitekttegnede forslag til et nytt høyhus på Vaterland i Oslo basert på bærekraft, miljøvennlighet og grønt. Det siste hadde tydeligvis alle greid, og slik sett var løsningene helt likeverdige, også med tanke på alt gresset som spredte seg bak glassvinduer, på tak og i balkonger.

Et eget språk

Men ellers? Bygningene var like vesensforskjellige i fasongen som Helan og Halvan: En var kraftig og tung, en annen var lett og oppløst, en så ut som en sammenrasing og en annen svingte seg faretruende. Hva forteller det? Jo, at formgivning er et eget språk, og at det er formuttrykket som i størst grad vil kunne bestemme hvilket forslag som vinner.

Og hva med vurderingen av høyhuset sett i forhold til dets omgivelser, slik som landskapsrommet rundt, silhuetten mot byen, de andre høyhusene i nærheten, mellomrommene mot torget og grensetegningen langs gateløpene?

Alt slikt har med estetikk å gjøre, med arkitektur, form og byrom. Som staten altså ikke legger vekt på som kriterium for om en norsk by er attraktiv. Hvordan er det mulig?

Kanskje staten vil svare at den slags hensyn ligger under hele veien som en usynlig kraft, som juryen selvfølgelig tar skjønnsmessig hensyn til. Gjerne det, men det som ikke kreves, behøver heller ikke begrunnes.

Pynt på fasaden?

Videre vil man kunne hevde at «godt miljø» og «kvalitet» er nevnt, men det hjelper fint lite, når begrepene ikke defineres i forhold til hva som er «godt». Eller kanskje man mener at estetikk bare er noe som kommer til slutt – som litt småpynt på fasadene etter at prosessene og alt det bærekraftige er på plass?

Eller kanskje er det slik at staten betrakter god og dårlig formgivning bare som et spørsmål om personlig smak og behag – og derfor slett ikke kan diskuteres?

Og som følgelig også kan være et politisk problem, særlig i Norge, der folk helst skal ha seg frabedt å bli belært om hva som er stygt og pent av en gjeng elitister.

Et eget fag

Nå har det seg allikevel slik at formgivning faktisk er et fag – det kalles morfologi. For arkitekter handler det om å omsette funksjoner til arkitektur, der «arkitektur er å forstå som en estetisk organisering av den praktiske virkelighet», ifølge den svenske arkitekturhistorikeren Elias Cornell.

Denne estetiske organiseringen dreier seg om å beherske grunnleggende formingsprinsipper, slik som spenningen mellom volumer, flater og farger, deres proporsjonering og dimensjonering, deres romlighet, kontrast og sammenheng. Og dette faget må læres, selv om noen kjepphøye arkitektstudenter i sin tid mente de slett ikke trengte dét: Le Corbusier var jo selvlært, og han greide seg da bra?

Påminnelsen om at nitti prosent av oss er middelmådige og trenger opplæring, mens Corbusier tilhørte de resterende ti fordi han var et geni, falt ikke heldig ut. Det som gjorde Le Corbusier til en av vår tids mest innflytelsesrike arkitekter, var slett ikke bare at han løste funksjoner, slik som «arealbruk» og «tiltak», men at han tolket dem til «vakre former komponert slik ( ...) at de rører våre følelser.»

Følgelig vil det alltid finnes gode og dårlige arkitekter, slik det også finnes gode og dårlige tannleger og advokater.

Og fordi formgivningens prinsipper er universelle, finnes det også gode og dårlige renessansebygg, ellers ville vi ikke kunne kalle Michelangelo den beste.

Felleseie

Derfor må en jury med argus-blikk på «bykvalitet» ha som jobb å skille hveten fra klinten ved å se arkitektene i kortene.

Særlig fordi byens gater og plasser er vårt felleseie som brukes av alle, og derfor ikke får være tumleplass for dårlige formgivere.

Men verst er selve det underliggende budskapet: Norsk bybygging kan tilsynelatende reduseres til kjekke og greie løsninger innen transport og knutepunktstrategier. Mens den vanskeligste utfordringen hoppes over, den som har opptatt kulturnasjoner gjennom alle århundrer: Hvordan få til å skape «det vakre»?

Les også disse sakene:

Nyhetssak:

Les også

Fikk arkitektenes nye arkitekturpris

Debattinnlegg:

Les også

  1. Oslo-Filharmonien trenger nye lokaler. Men trenger Oslos Fjordby det foreslåtte konserthuset på Filipstad?

  2. Samfunnet trenger grunnutdanning i arkitektur og design

Les mer om

  1. Kronikk
  2. Arkitektur