Foreldre dømmes til fengsel. Barn blir tatt fra foreldre. Familier går i oppløsning. Diagnosen «filleristing» er en rettsskandale | Wester og Eriksson
Svenske og norske rettsmedisinere har totalt forskjellig syn på beviskraften.
Sveriges Radio P3 har laget en rystende podkast kalt «Shaken baby-skandalen». Der forteller de om to familier som fikk livet ødelagt fordi deres spebarn ble feildiagnostisert som filleristet.
Foreldre ble fengslet i årevis, barn ble fjernet fra hjemmet og plassert i fosterhjem, dels på permanent basis, og det tok mange år før dommene ble opphevet av svensk høyesterett.
Det samme skjer i Norge. Vi har opplevd tilsvarende historier flere ganger etter at vi i relativt høy alder ble involvert i slike saker.
Teori basert på to babyer
Vi var begge tidligere av den oppfatning at diagnosen filleristing (engelsk «shaken baby syndrome» eller«abusive head trauma») var basert på sikker vitenskapelig dokumentasjon, så solid at den ikke kunne trekkes i tvil. Denne dokumentasjonen tillegges av rettsmedisinere avgjørende vekt i norske rettssaker og har svært alvorlige konsekvenser for foreldre og familier.
En nøyaktig gjennomgang viser imidlertid at den er av så lav kvalitet at den ikke kan brukes til å fastslå «skyld ut over enhver rimelig tvil», slik straffeloven er formulert i de fleste demokratiske rettsstater.
I 1971 publiserte den britiske nevrokirurgen Norman Guthkelch en teori om at kraftig risting kunne gi intrakraniale blødninger utenpå hjernen, selv uten ytre vold mot hodet. Denne teorien var basert på observasjoner hos bare to spebarn som hadde slike intrakraniale blødninger uten tegn til vold.
Etter denne publikasjonen ble stadig flere spebarn diagnostisert som «shaken baby» på grunn av likheten med Guthkelchs to spebarn, uten at noen hadde observert risting eller tegn til vold mot hodet.
Massiv filleristingslitteratur
Deretter bygget det seg opp en massiv filleristingslitteratur. Denne er blitt og blir fortsatt brukt som basis for sakkyndigerklæringer, som fastslår at filleristing har funnet sted, fortsatt uten at noen har sett ristingen. Hvordan kan det skje?
Antagelsen er basert på et sirkelresonnement: Fordi spebarn med slike intrakraniale blodvæskeansamlinger passer med Guthkelchs teori, blir de av barnevernsteam over hele verden diagnostisert som filleristet og lagt til den eksisterende datamengden. Det blir senere brukt som bevis på diagnostikkens nøyaktighet.
På slutten av livet var Guthkelch fortvilet over hvordan hans teori ble misbrukt, slik at uskyldige ble idømt straff og fratatt sine spebarn.
Tragedien «triaden»
I fravær av sikre bevis på mishandling, altså at noen faktisk har sett handlingen, baserer diagnosen filleristing seg på en kombinasjon av tre medisinske funn – den såkalte triaden: Blodansamlinger utenpå hjernen, blødninger i øyebunnen og røntgenologiske eller andre tegn til hjerneskade. Disse funnene er i tiår blitt brukt nærmest som sikre bevis i norsk rett på at spebarnet må ha blitt filleristet, selv om ingen har sett handlingen.
Skal «triaden» ha en slik rettslig beviskraft, må artiklene som påstår en sikker årsakssammenheng mellom «triaden» og risting være av så god vitenskapelig kvalitet at det ikke kan reises tvil om beviskraften. Problemet med «triaden» er at de medisinske funnene også finnes ved andre tilstander, tilstander som overhodet ikke har med mishandling å gjøre.
Foreldrene ble anklaget for å ha filleristet «Tobias» (1) og trodde de aldri skulle få ham tilbake. Så begynte en pensjonert overlege å stille spørsmål.
Foreldre blir mistenkeliggjort
En offentlig svensk utredning fra 2016 (SBU-rapport 255/2016) baserte seg på gjennomgang av alle publiserte artikler om filleristing.
En komité bestående av svenske professorer og spesialister innen rettsmedisin, barnesykdommer, røntgendiagnostikk, medisinsk metodelære og etikk, konkluderte med at nesten alle disse artiklene baserte seg på sirkelbevisføring. De skriver at det er begrenset kunnskapsgrunnlag for at «triaden» i det hele tatt kan knyttes til voldsom risting, og at det er utilstrekkelig vitenskapelig grunnlag for å bruke «triadens» funn som bevis for at traumatisk risting har funnet sted.
I tillegg til «triaden» legger medisinsk sakkyndige i slike rettssaker vekt på manglende troverdighet hos den som var alene med barnet da det plutselig ble dårlig. De sakkyndige har oftest som utgangspunkt at «triaden» bare kan skyldes filleristing.
Dersom foreldrene ikke kan gi en akseptabel forklaring på de medisinske funnene i form av en plausibel traumesykehistorie, er dét nok til å styrke mistanken eller gjøre filleristingsdiagnosen høyst sannsynlig. Og foreldrene kan jo nesten aldri gi en slik forklaring som de sakkyndige anser som «akseptabel», fordi barnets tilstand ikke skyldes et traume, men andre medisinske årsaker.
Flere barn dør av mishandling enn i trafikkulykker
Ikke holdbar vitenskap
SBU-rapporten har ført til at så å si alle svenske rettsmedisinere i Sverige ikke lenger bruker «triaden» som bevis. Norske sakkyndige legger fortsatt avgjørende vekt på den i sine erklæringer.
Knut Wester har startet en faglig debatt i Tidsskrift for Den norske legeforening. Det lille antall sakkyndige som går igjen i nesten alle slike saker i Norge og alle er av samme mening, er utfordret til å komme med vitenskapelig holdbar dokumentasjon på at filleristingsdiagnosen kan stilles på basis av «triaden». De svarer riktignok at «funn av den såkalte triaden er i seg selv ikke tilstrekkelig som bevis i en straffesak». Vår erfaring er derimot at praksis viser noe annet i begge våre land.
Faktisk er det slik at bare ett funn – blod utenpå hjernen eller i øyenbunnen – er tilstrekkelig for å stille en så ødeleggende diagnose. De viser også til en konsensusartikkel som det viktigste grunnlag for sitt syn. Men heller ikke konsensus baserer seg på holdbar vitenskap.
Blødninger, brudd, sår. Hvert år kommer 10–15 barn til norske sykehus med skader som kan gi mistanke om mishandling
Familier går i oppløsning
Konsensus befinner seg nederst på en rangering av medisinske bevis («evidens»). Det er en prosess for å bli enige om hva som er den beste måten å håndtere et medisinsk problem på når det ikke finnes holdbare bevis. I nødsfall kan det være bedre enn ingenting, men hvordan man bestemmer at et spebarn er filleristet, er ikke et medisinsk diagnostisk problem, det et samfunnsproblem.
Slutninger på feil grunnlag fører til at foreldre blir idømt lange fengselsstraffer, barn blir tatt fra foreldre og familier går i oppløsning.
Svenske og norske rettsmedisinere har totalt forskjellig syn på «triadens beviskraft». Begge kan ikke ha rett samtidig. I en slik uklar situasjon må man spørre seg om «skyld virkelig kan bevises utover enhver rimelig tvil» på grunnlag av «triadens» medisinske funn.
