Kronikk

Kirkens nødvendige frihet | Andreas Aarflot

  • Andreas Aarflot
    biskop emeritus

Bilde fra Nordlyskatedralen i Alta. Anette Karlsen/NTB scanpix

En selvstendig folkekirke trenger et selvstendig rettsgrunnlag, og bør ikke bindes opp av et statlig regelverk for sin virksomhet.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

I disse dager har Stortingets Familie- og Kulturkomite til behandling den viktigste saken som angår kirker og trossamfunn i vårt land, med vidtgående konsekvenser for alt arbeid på det religiøse og livssynsmessige plan i generasjoner fremover.

Det er nøyaktig hundre år siden den daværende Kirke- og Undervisningskomiteen satt sammen og behandlet spørsmålet om organisatoriske endringer for Den norske kirke. Etter langvarig utredningsarbeid og en omfattende debatt hadde kirkestatsråd Jørgen Løvland i 1919 fremmet regjeringens proposisjon til «Lov om sokneråd og soknemøter».

Utgangspunktet var den grundige innstilling fra Kirkekommisjonen av 1908, som hadde drøftet inngående en rekke alternativer til en demokratisering av kirkeorganisasjonen, og la frem sin innstilling i 1911. I fremlegget fantes også forslaget om en full organisering med et Kirkemøte på toppen, som mindretallet hadde utarbeidet. Men til dette fantes det ikke tilstrekkelig tilslutning, hverken i politiske eller kirkelige miljøer, og det skulle ta nye hundre år før et samlet storting la grunnen for en full fristilling av Den norske kirke.

Stortingsfedrene for hundre år siden fulgte i hovedsak proposisjonens forslag og vedtok i desember 1920 loven, som nå hadde fått tittelen «Lov om menighetsråd og menighetsmøter». Dermed hadde Stortinget åpnet for det første steg av en selvstendiggjøring av Den norske kirke. Kommisjonens flertall hadde argumentert med at loven innebar en demokratisering av kirken: «Demokratiet maa fra borgersamfundet føres over i menighetslivet».

En historisk utvikling

Den loven som Stortinget skal vedta til våren, blir sluttsteinen i den historiske utvikling fra statskirke til selvstendig folkekirke. Regjeringens proposisjon til en samlet Lov om tros- og livssynssamfunn gir en grunnleggende rettslig ramme for Den norske kirke som selvstendig kirkesamfunn.

Et avgjørende spørsmål blir hvor grensen skal gå for det som er nødvendig og forsvarlig å fastsette i lovs form med tanke på Den norske kirkes videre liv som selvstendig folkekirke.

Kirkemøtet har hele tiden forutsett en kortfattet rammelov med de viktigste rettsprinsipper for etableringen av en selvstendig, autonom kirke med egen rettsstiftende kompetanse, og dette bør fortsatt være det grunnleggende siktepunkt for arbeidet med overgangen til en ny kirkeordning. Det avgjørende teologiske og kirkerettslige utgangspunkt er at det er kirken som helhet som har ansvar for myndighetsutøvelsen. Det er en slik forståelse av kirkens selvstendige rettsutøvelse som har vært et gjennomgående motiv i arbeidet med reformene frem mot kirkens fristilling fra staten i 2017.

Intern regulering

Både i 2007 og 2011 pekte Kirkemøtet på at området for intern-kirkelig regulering som tilkommer Den norske kirke også omfattet å fastsette sine valgordninger og sin organisasjonsstruktur. Det er helt i tråd med sistnevnte når det i departementets høringsnotat av 2. september 2014 uttales at «I tråd med Kirkemøtets vedtak arbeider Kirkerådet ut fra et mål om at dannelsen av et nytt rettssubjekt for kirken skal følges opp av en reformfase to. I denne fasen skal kirkens forvaltningsnivåer og -oppgaver, kirkens organer og deres innbyrdes myndighets- og ansvarsfordeling gjennomgås og fastlegges i en kirkeordning som Kirkemøtet gjør vedtak om».

Overta statens myndighet

Dette har også vært det retningsgivende utgangspunkt for lovutkastet som Stortinget skal ta stilling til. Regjeringen sier tydelig i proposisjonen at utviklingen innebærer «at den særlige lovgivningen om Den norske kirke bør reduseres i omfang og innretning, slik at Den norske kirke på et mer selvstendig grunnlag kan etablere sin egen organisasjon og drive sin egen virksomhet. Etter departementets syn betyr dette med nødvendighet at Kirkemøtet, som Den norske kirkes øverste, representative organ, må få myndighet og «overta» myndighet som statens organer tidligere har utøvd.»

Kirkens rett

Også i dag, som for hundre år siden, vil det være et hovedmotiv for politikerne at demokratiet fra borgersamfunnet overføres til kirken. Den demokratiseringsprosess som har funnet sted i Den norske kirke, og som var en forutsetning for fristillingen av kirken ved kirkeforliket i 2008, må ikke undergraves ved at myndigheten til å fastsette kirkens egne ordninger tas fra kirkens egne, demokratisk valgte organer og fastlegges i en statlig lov.

Men dette innebærer at den rammelov som Stortinget skal vedta, må avgrenses til det som er nødvendig for å sikre rettskraft til Den norske kirkes øverste representative organ, Kirkemøtet.

Loven bør ikke foreskrive bestemte regler om kirkens arbeid lokalt eller regionalt og sentralt. Den bør heller ikke fastlegge hvilke organer som i tillegg til menighetsrådet anses å være tjenlige for kirkens arbeid. Alt dette er reguleringer som faller innenfor kirkens interne rett.

Både i rettstolkning og rettsavgjørelser fra internasjonale organer finnes materiale som begrunner en sterk beskyttelse av trossamfunnenes autonomi og lovgivningskompetanse, som både beskytter mot statlige inngrep, og legitimerer myndighetsutøvelse i forhold til underliggende organer og medlemmer. Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen artikkel 9 har blant annet følgende formulering om innholdet i religionsfrihetslovgivningen: «Frihet til å gi uttrykk for sin religion eller overbevisning skal bare bli undergitt slike begrensninger som er foreskrevet ved lov og er nødvendige i et demokratisk samfunn av hensyn til den offentlige trygghet, for å beskytte den offentlige orden, helse eller moral, eller for å beskytte andres rettigheter og friheter.»

Kirkerådet har nå satt i gang en omfattende utredning om en rekke saker som det er ønskelig å få mer klarhet over før en endelig Kirkeordning for den selvstendige norske folkekirke blir vedtatt av Kirkemøtet.

Hvis Stortinget i lovs form vedtar bestemte organisasjonsmønstre, er det vanskelig å se hvordan kirken selv kan ha den nødvendige frihet til å fastsette de mest tjenlige former og strukturer for sitt arbeid.

Les mer om

  1. Religion
  2. Den norske kirke
  3. Trossamfunn

Relevante artikler

  1. POLITIKK

    Kriselov snekret sammen på tre døgn

  2. KRONIKK

    Norge kan risikere å bli et slags hackerparadis. Det haster med ny etterretningslov.

  3. POLITIKK

    Frp presset frem forbud mot muslimske SFO-er

  4. ØKONOMI

    Finanskrisen ble brukt som scenario da regjeringen foreslo historisk endring. Så stengte samfunnet ned

  5. POLITIKK

    Regjeringen med korona-krisefond på 100 milliarder kroner til norsk næringsliv

  6. KULTUR

    Utsetter åpningen av nye Munchmuseet