Når økonomien skal gjenreises fra koronakrisen, er det disse urimelige ubalansene vi bør rette opp | Kalle Moene

Vi bør satse på bærekraft og utjevne økonomiske forskjeller.

Det er mange ubalanser i norsk økonomi. Den viktigste er trolig manglende bærekraft.

I gjenreisingen etter koronakrisen er sjansene gode for å starte på en ny og grønnere utviklingsbane. Men da må vi ha prioriteringene klare, slik at de samfunnsmessig mest lønnsomme tiltakene kommer først.

Det er ingen motsetning mellom prioriteringer etter samfunnsøkonomisk lønnsomhet på den ene siden og keynesiansk krisepolitikk på den andre.

Tvert om, det er når tiltakene settes ut i livet etter hvor samfunnsøkonomisk lønnsomme de er, at krisepolitikken har størst effekt.

Det bør selvsagt ikke være nok å bruke ordet grønt for å få mer støtte i en krisesituasjon, selv om det er ledige ressurser. Intensjonen må være å satse på det som faktisk gir økt bærekraft.

Det krever et gjennomtenkt opplegg og en samfunnsøkonomisk rangering – før støtten kan komme.

Økonomiske forskjeller

En annen ubalanse knytter seg til økonomiske forskjeller.

Koronakrisen har til fulle vist at de som utfører de aller viktigste jobbene under krisen – i helsesektoren, transport, renhold og matvarehandel – ligger i bunnen av inntektsfordelingen og lenge er blitt hengende etter i inntektsutviklingen.

Noen vil ha oss til å klappe for dem fra smittetrygge verandaer. Gjenreisningen bør i stedet motivere fagbevegelsen og andre til å ha høyere ambisjoner.

Vi får ingen god gjenreising dersom den viktigste innsatsen får dårligst betalt.

Eierandeler til de ansatte

Det er også en ubalanse i inntektsfordelingen mellom arbeid og kapital. I de fleste land, inklusive Norge, øker kapitalens andel av inntekten.

Så lenge kapitalinntektene øker mer enn lønnsinntektene, må lønnsarbeiderne kanskje få en andel av kapitalinntektene for å henge med i velstandsutviklingen?

Et gjenreisningsprogram bør i det minste se på eiersiden med friske øyne. Under koronakrisen har mange ansatte gått med på lønnskutt og moderasjon for å beholde jobbene.

Et gjenreisningsprogram bør motivere bedriftene til å kompensere for det med eierandeler til de ansatte, slik man gjør i en rekke bedrifter som er sterkt avhengig av spesialkunnskapene til de ansatte.

Med eierandeler får de ansatte da en automatisk justering av arbeidsinntekten i tråd med lønnsomheten i bedriften.

Nå gir ikke dette alltid en god risikospredning. Andre er bedre egnet til å bære slike inntektssvingninger enn arbeidstagerne. Men risikospredningen i dagens system er også langt fra lærebokperfekt.

Eierandeler til de ansatte gir bedre risikospredning enn den vi får når de ansatte bare må ta lønnskutt eller bli permittert i dårlige tider, uten at de nødvendigvis får de motsvarende gevinstene når tidene igjen blir bedre.

Gjenreisningen vil ta tid

Den akutte krisen som nedstengningen har skapt nasjonalt og internasjonalt, har også sine egne ubalanser. Noen opplever store tap av inntekt, andre store omlegginger i forbruket og en form for tvungen sparing.

Ulike deler av næringslivet opplever forskjellige ubalanser. Det er ikke bare manglende etterspørsel, men også manglende tilgang på ressurser og arbeidskraft, så vel som manglende lønnsomhet og likviditet.

I en slik situasjon er ikke frem og tilbake like langt. For å stenge ned, er det nok med én begrensende faktor.

For å gjenreise, må alle flaskehalser utvides samtidig. Det er vanskelig.

Man må regne med at gjenreisningen støter på problemer både her hjemme og ute i verden. Det kommer derfor til å ta tid, og ethvert gjenreisningsprogram kommer til å møte alvorlig kritikk for at det går for sakte.

Solidaritetsskatt for året 2020

Nedstengningen har også rammet ulikt, og gjenreisingen må kompensere for ubalanser i byrdefordelingen.

Den reelle fordelingen av kostnadene ved nedstengningen kommer på sikt. Den påvirkes av krisepolitikken og av gjenreisningsprogrammet.

Dersom handlingsregelen skal holde i gjennomsnitt, blir mange av de reelle byrdene bestemt av hvilke poster regjeringene sparer inn på i statsbudsjettet i årene fremover.

Innføring av en solidaritetsskatt for året 2020 med et betydelig minstefradrag ville fordele noen av byrdene mer rettferdig.

Minstefradraget burde da settes slik at de som ble rammet av et inntektstap, ikke betaler skatten, mens vi andre gjør det.

Klassisk feilslutning

I denne sammenhengen er det kanskje spesielt viktig at vi ikke bruker et falskt bilde av forholdet mellom privat og offentlig virksomhet.

En gjenstridig misoppfatning i den økonomiske debatten vil ha det til at det offentlige lever av privat sektor.

Med andre ord: Privat sektor skaper verdiene, det offentlige forbruker dem – som om det er privat sektor som finansierer velferden.

Dette er en klassisk feilslutning som lett kan skape nye ubalanser i gjenreisningen av norsk økonomi. Det er selvsagt en gjensidig avhengighet mellom offentlig og privat virksomhet. Ingen har forrang.

Den som tviler på det, kan prøve å erstatte helsevesenet og Finansdepartementet med aluminiumsproduksjon neste gang vi rammes av en pandemi.

Mer balanse er også et viktig stikkord når det gjelder sikkerhet mot angrep. Kapasiteten mot virusangrep i helsevesenet er svært dårlig sammenlignet med kapasiteten mot militære angrep i forsvaret.

Gjenreisningsprogrammet bør balansere de to mye bedre. Kraftige snøploger er svært lønnsomme å ha, selv om vi bare bruker dem i snørike vintre.

Varierende grad av tillit

Alt i alt har koronakrisen vært en alvorlig test av politikerne og deres holdninger. De har virkelig bestått prøven med glans når det gjelder å snu seg om og handle raskt. Her bør rosen være unison.

Men kanskje de ikke besto tillitsprøven like godt?

Tilsynelatende er krisepakkene blitt delt ut med en varierende grad av tillit til mottagerne.

Mens manglende tillit kan gjengjeldes, kan blind tillit uten ris bak speilet misbrukes.

Begge deler kan skape problemer for gjenreisningen. Tillit kan i noen grad erstatte incentiver. I den sammenheng er det interessant å observere at regjeringen, og kanskje også deler av Stortinget, synes å mene at incentiver betyr mer for trygdemottagere enn for næringslivet.

Når det gjelder næringslivet, burde myndighetene kanskje ha innrettet støttetiltakene som en sjenerøs form for lån som i prinsippet skulle ettergis – men bare dersom mottagerne brukte lånebeløpet etter myndighetenes intensjon.

Nye krisepakker under gjenreisingen bør kanskje få mer av en slik innretning og utnytte disiplineringen mot misbruk gjennom betinget fornying.

Universelle kontantbidrag

En balansert og robust gjenreisning krever også en trimming av de sosiale forsikringsordningene i velferdsstaten. Koronakrisen har minnet oss om hvor sårbare vi kan være overfor økonomiske forhold i egen sektor.

Men universelle velferdsordninger sprer i realiteten inntekten vår på flere kilder. De omgjør usikre inntekter fra egen sektor til sikrere inntekter via skatt og overføringer.

I innsparingene som kan komme i kjølvannet av koronakrisen, må vi vente forslag om mer behovsprøvde ordninger som kan gå i gal retning. Kanskje vi heller skulle la mer av velferdsstatens ytelser komme som universelle kontantbidrag i form av en grunnleggende inntekt til alle?

Hadde vi hatt et slikt automatisk system for grunnleggende inntekt, som ikke trengte å være så høy, ville ikke så mange blitt rammet så brutalt av nedstengningen av økonomien.

Ikke minst gjelder det den voksende delen av arbeidsstyrken som ikke har tradisjonelle ansettelsesforhold – de er selvstendige næringsdrivende eller frilansere, eller de tar midlertidige strøjobber for å spe på inntekter fra andre kilder.

Denne gruppen er dårlig forsikret i velferdsstaten, men viktig for den samlede velferden og livskvaliteten til oss alle.

Fare for mer nasjonalistisk politikk

Nå kan noen undre på hvorfor vi skal diskutere alle disse problemene. Gir ikke kriser nye handlingsrom, som det bare gjelder å utnytte? Er ikke kriser alle sosiale reformers mor?

I prinsippet er svaret ja, men kriser er også mor til mye annet – som autoritære bevegelser og mer nasjonalistisk politikk.

Det skjedde i 1930-årenes krise, og ikke bare i forbindelse med fascismen i land som Italia, Tyskland, Spania og Portugal, men også i den nasjonalistiske politikken i mange andre land – for eksempel i de fleste landene i Latin-Amerika.

Progressive reformer – som i USA og Skandinavia – var unntaket, ikke regelen.

Noen land ser ut til å få en oppblomstring av nasjonalistiske sympatier også under den nåværende krisen. Likevel er det lite trolig at vi opplever mer enn en dose nasjonal selvgodhet og noen krav om mindre internasjonal avhengighet her hjemme.

Ønsketenkning om nasjonal selvberging

Uansett er det viktig å understreke at Norge fortsatt er en liten åpen økonomi og at åpenheten internasjonalt har vært en viktig forutsetning for at vi fortsatt har små forskjeller og lav ulikhet.

Vi kan kanskje redusere vår avhengighet av noen få land ved å spre internasjonaliseringen på flere markeder og ved å unngå en for sterk geografisk konsentrasjon av underleverandører.

Men det er like nødvendig, tror jeg, at en robust gjenreisning helt fra starten motarbeider tilløp til romantisk ønsketenking om nasjonal selvberging – og om å være oss selv nok.