Å hindre redningsskipenes arbeid vil ikke redde flere migranter | Maria Gabrielsen Jumbert
Mange mener at redningsforsøk bidrar til å lokke flere over Middelhavet. Forklaringen er for enkel.
Det norske skipet Ocean Viking, drevet av Leger Uten Grenser, har den siste tiden stått i sentrum for en debatt som har kjørt seg fast i ett spor: antagelsen om at redningsoperasjoner lokker folk mot den farefulle veien over Middelhavet.
Utfordringene med denne tankegangen er mange, og jeg vil prøve å ta for meg noen av dem:
1. Tallene viser noe annet.
2. Den utelukker det større bildet – en rekke sammensatte faktorer driver mennesker på flukt, og noen i retning Middelhavet.
3. Teorien brukes på en spekulativ måte for å legitimere ikke-redning av skip i havsnød.
En forlokkende, enkel forklaring
Antagelsen har et navn, «pullfaktor», altså at redningsforsøk bidrar til «å dra» flere over.
Den er kraftfull, fordi den gir en enkel og tilsynelatende oppklarende forklaring på et komplekst problem som vi ellers ikke makter hverken å begripe eller finne en løsning på.
Teorien er kraftfull også fordi den er vanskelig å tilbakevise: Det er vanskelig å vite akkurat hva som fører til at folk velger å ta den farefulle reisen over Middelhavet, og sannsynligvis er det like mange årsaker som det er flyktninger og andre migranter.
Gammel retorikk
Som kommunalminister i 2004 argumenterte Erna Solberg mot et lokalt initiativ i Trondheim, som gikk ut på å gi asylsøkere uten lovlig opphold tilgang til mat og tak over hodet. Solberg mente at forslaget ville «i praksis bety fri innvandring av mennesker fra Afrikas horn».
Ideen om at ethvert tiltak som sikrer et minimum av livsopphold for flyktninger eller andre migranter, vil bidra til «å trekke» flere til å migrere i samme retning, er i dag gjennomgående i europeisk politikk på migrasjonsfeltet, fra Hellas til Frankrike til her hjemme.
Reddet titusener
Det er særlig etter Italias redningsoperasjon Mare Nostrum at teorien om «pullfaktor» grunnet redningsskip i Middelhavet befestet seg. Operasjonen ble startet opp etter det store skipsforliset utenfor Lampedusa i oktober 2013, da omtalt av høytstående EU-politikere og den italienske presidenten som «en skam» for Europa.
Mare Nostrum ble drevet av den italienske marinen som en «militær-humanitær» operasjon.
Antallet flyktninger og andre migranter som forsøkte å ta seg over, hadde allerede begynt å øke før operasjonen ble iverksatt. Og på samme tid som Mare Nostrum reddet flere titusener på havet, fortsatte tallene å stige.
Kritiske røster trakk raskt slutningen at dette måtte ha en sammenheng med selve redningsoperasjonen. At den direkte og indirekte oppfordret flere til å ta ferden over. Men det som ble sett på som en kontroversiell påstand da, er blitt den nesten gjengse oppfatning og politikk i dag.
Hva sier tallene?
Flere forskere har gått inn for å se på tallene, altså antallet som krysser Middelhavet i forhold til redningskapasiteten. En studie, skrevet av Elias Steinhilper og Rob Gruitjers, tar for seg perioden mellom slutten av 2013 til 2017 og deler denne opp i tre perioder: en første med høy redningskapasitet (fra oktober 2013 til oktober 2014), en påfølgende periode med lav redningskapasitet (fra november 2014 til mai 2015, med Frontex-ledet operasjon Triton) og en periode deretter igjen med høy redningskapasitet (Triton II med styrket redningskapasitet, deretter flere NGO-skip).
Antallet som reiste over Middelhavet, begynte å øke før Mare Nostrum og fortsatte å øke i tiden etter og gjennom perioden med lav redningskapasitet. Økningen var kraftigst i perioden med lav redningskapasitet i forhold til de to periodene med høy redningskapasitet. Det var også denne perioden som så den kraftigste økningen i antall druknede, sammenlignet med perioden før og etter.
En annen pågående studie utført av Matteo Villa ved ISPI i Milano tar for seg antallet migranter som reiser fra Libya i 2019, sjekket opp mot hvorvidt det fantes redningsskip de dagene båtene legger ut: sannsynligheten for at båter forlater Libya påvirkes ikke av tilstedeværelsen av redningsskip, men heller av vær og vindforhold.
Tall fra IOM og UNHCR viser at det i år i gjennomsnitt er 31 migranter som reiser pr. dag med redningsskip ute, og 41 migranter som reiser ut pr. dag uten redningsskip.
Et snevert perspektiv
Disse tallene sår tvil om en direkte sammenheng. Men likevel er det viktig å påpeke at selve antagelsen om at x antall redningsskip har en påvirkning på antall mennesker som forsøker å ta seg over Middelhavet, bygger på en problematisk forutsetning. Tankerekken bygger på et svært snevert perspektiv, der man ser for seg redningsskip som en enestående faktor i en verden der flere eller færre redningsskip alene påvirker et tilsynelatende uuttømmelig antall migranter som tar seg over.
Det er som om det større bildet, med ulike faktorer som både hindrer migrasjon og gjør det mulig eller nødvendig å flykte, er for omfattende å forstå og for vanskelig å gjøre noe med. I denne tankegangen blir NGOenes aktivitet den enkle forklaringen på det ellers uforståelige, og også det som må adresseres for å løse situasjonen.
Ingen enkel sak
Hovedutfordringen med hypotesen er ikke bare at den ikke ser ut til å stemme eller bygger på et snevert perspektiv, men at den blir brukt til å legitimere stengte havner og en aktiv politikk om ikke å redde eller bistå skip i havsnød. Det er faktisk en plikt, befestet i internasjonal havrett, å redde skip i havsnød og ta dem med tilbake til en trygg havn.
Det er ingen enkel sak å argumentere for at man skal la være å redde mennesker i havsnød, uavhengig av politisk ståsted. Det er også derfor mange av dem som argumenterer for dette, forsøker å vise til at redningsaksjonene ved «å lokke» flere også skaper større risiko for migrantene. Dermed presenteres ikke-redningspolitikken som noe som er ment å beskytte flere fra drukningsdøden.
Men å hindre redningsskipenes arbeid vil ikke redde flere migranter, og det adresserer heller ikke de komplekse årsakene til flukt og migrasjon.
- Journalist Afshin Ismeali var nylig på Ocean Viking, hvor han snakket med flyktninger som ble reddet om bord i skipet:
Masud (1) gråter når han ser hvite. Det lærte han i en leir i Libya.
- Les også:
