Vi må forske mer på muslimer som forlater islam | Sylo Taraku

Om det er rimelig å forvente lokal tilpasning i muslimske land, er et omstridt spørsmål. Men i Norge bør ateister slippe å leve falske liv.

Nylig fikk afghanske ateisten og eks-muslimen Josef Moradi Humanistprisen for å ha gitt ansikt til de ikke-religiøses utsatte situasjon i mange land. Samtidig beviste han at kampen for humanistiske grunnverdier ikke er en eksklusiv vestlig kamp.

Forfølgelsen av ateister i muslimske land er et prekært problem. Det er derfor ikke overraskende at ateister som Moradi søker om asyl i Norge. Men heller ikke her er det lett for muslimer å være åpne om at de ikke lenger tror på Gud. Da jeg jobbet i den sekulære organisasjonen LIM, kom jeg i kontakt med flere muslimer som holdt sin ateisme skjult. Jeg ville sette meg inn i forskning om lukkede muslimske miljøer og avhopperprosesser, men fant oppsiktsvekkende lite forskning om temaet. Det synes å være liten interesse for denne problematikken overhodet. Det som derimot fantes, i mengdevis, var forskning om lukkede kristne miljøer.

Hat mot storsamfunnet

Religiøse kulter er et ganske utbredt fenomen i USA, der det sies at over 2,5 millioner amerikanere har hatt erfaringer som kultmedlemmer de siste 30–40 årene. Det kan være vanskelig å bryte ut av en kult. Man kan oppleve å føle seg moralsk adskilt fra gruppen, men likevel ikke våge å ta skrittet fordi man gjerne mangler en annen tilhørighet. Ofte er man medlem av kulten sammen med sin familie. Alle venner finner man gjerne også på innsiden. Hvor skal man egentlig gå hvis man vil forlate dem?

Samfunnet har de lært å være svært skeptisk til. Man er blitt advart mot å skaffe seg andre venner. Som en følge av dette, ender enkelte opp med å hate storsamfunnet som de tror er en pøl av synd og dekadanse.
Gjennom synd-begrepet får de også enorm skyldfølelse hvis de ikke følger reglene i kulten de tilhører, eller hvis de begynner å tvile. Følelsen av skyld og angst, ofte i kombinasjon med dype identitetsproblemer, fører mange til selvmord. Det finnes slike lukkede kristne miljøer også i Norge.

Pastorsønnen Anders Torp

En av dem som har stått frem med sine dårlige erfaringer med slike fundamentalistiske grupper, er pastorsønnen Anders Torp. I boken Jesussoldaten forteller Torp om sin oppvekst i farens pinsemenighet Oslokirken.

Han forteller om indoktrineringen, om angsten han fikk for helvete og om hvordan han utviklet en identitet i sterk opposisjon til storsamfunnet. Vi andre ble betraktet som hedninger som ville komme til helvete. Da han til slutt brøt med menigheten, sto han også frem som ateist og ble møtt med mye sverting fra miljøet han var en del av.

«Kulturmuslim»

Mange eks-muslimer kjenner seg igjen i denne erfaringen. Islam er ikke en kult eller en religiøs sekt, men verdens nest største religion. Å forlate islam kan være minst like problematisk som i lukkede kristne grupper. Ofte er det også mye farligere. Det er ikke bare snakk om å miste familie og venner, men også om å miste sin identitet og sin tilhørighet til det muslimske fellesskapet. I muslimske land kan det også bety at man mister livet.

Derfor har Josef Moradi søkt om asyl i Norge. Og han er ikke den eneste som står frem som ateist her. Det er stadig flere muslimer som gjør det, og de har begynt å mobilisere til kamp for å normalisere tvil og apostasi.

«Som muslim å skulle offentlig innrømme at man ikke lenger innehar gudstro, er ensbetydende med sosialt selvdrap. ... Muslimer er dermed også i det frie Norge, fengslet. Fengslet i religionens lenker». Det skrev Abid Raja da Aftenposten høsten 2015 publiserte en artikkelserie om flere tidligere muslimer som hadde forlatt troen. Det var en milepæl i diskusjonen om apostasi i islam i Norge.

Artikkelserien viste hva som kan møte norske muslimer som forlater troen. Kildene som var intervjuet i avisen, nevnte blant annet opplevelsen av sosial eksklusjon, å bli konfrontert på gaten, spyttet på eller få motivene bak valget om å forlate religionen mistenkeliggjort som særlig belastende.

Mange muslimer som forlater troen, ønsker ikke å forlate den muslimske identiteten. De vil opprettholde tilhørigheten til den muslimske kulturen akkurat slik ateistiske jøder gjør. Noen løser dette problemet gjennom bruken av begrepet «kulturmuslim». Begrepet indikerer at man ikke er praktiserende, men at man likevel ikke har distansert seg fra det kulturelle fellesskapet.

Kunnskap og hjelpetiltak

Å være muslim gir deg tilhørighet til miljøet og gruppen du identifiserer deg med. Men hvis det å ta avstand til islam som religion eller idé oppfattes som å ta avstand til fellesskapet, får man et problem.

Vi trenger mer forskning rundt religiøse avhoppere i muslimske miljøer. Hvilke holdninger har norske muslimer til apostasi? Hvor lett er det å skifte livssyn? Hvor mange har forlatt islam i Norge? Hvilke erfaringer har ateister med muslimsk bakgrunn?

I tillegg til mer kunnskap om problemomfang og konsekvenser for de involverte, trenger vi tiltak for å hjelpe religiøse avhoppere.

Mange som har brutt med lukkede kristne miljøer får hjelp hos for eksempel Hjelpekilden. Det er på tide å etablere et lignende tilbud for muslimer i lignende situasjon. De som er i prosess med å bryte ut, kan ha behov for å ha noen å snakke med eller et alternativt sosialt nettverk å gå til.

Det kan være avgjørende å vite at det er hjelp å få. Hjelpen kan gjerne komme fra de allerede eksisterende sekulære muslimske miljøene som kan utvikle adekvate tilbud gjennom å trekke på kompetansen som allerede er bygd opp rundt avhoppere fra kristne menigheter.

Statens ansvar

Staten kan sørge for informasjonsspredning, krisetelefonstøtte, informasjon hos NAV, på skoler og andre arenaer. Statens ansvar er også å hindre trusler og overgrep. Josef Moradi tapte sin asylsak i retten i Norge. Norske myndigheter mener han kan være trygg i Kabul så lenge han tilpasser seg de religiøse normene som gjelder der og ikke står åpent frem som ateist.

Hvorvidt det er rimelig å forvente lokal tilpasning i muslimske land for å unngå overgrep, er et omstridt spørsmål i asyldebatten. Men i Norge bør ateister definitivt slippe å leve falske liv.

Situasjonen er blitt bedre etter at flere har stått frem, men det er stadig noen som trenger hjelp. Religionsfriheten er en grunnleggende frihet. Den innebærer også friheten til ikke å tro.

● Få med deg debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter