Hvorfor feirer vi ikke Hamsun? | Frode Saugestad
Sett utenfra oppleves vår norske tilnærming til Hamsun begrensende og provinsiell.
I år er det 100 år siden Knut Hamsun ble tildelt Nobelprisen i litteratur. Hvorfor feires ikke dette når Norsk Litteraturfestival sparkes i gang i disse dager?
Hamsun er uten tvil vår aller viktigste romanforfatter. Ingen annen norsk forfatter har vært viktigere for utviklingen av internasjonal litteratur enn Hamsun. Glem Henrik Ibsen og våre to andre nobelprisvinnere i litteratur, Bjørnstjerne Bjørnson (1903) og Sigrid Undset (1928).
Samtidig har ingen forfatter eller kunstner satt slike spor i den norske folkesjelen som Hamsun, på godt og vondt. Men det er altså 100-årsjubileet for Nobelprisen vi skal feire i år, ikke at det i disse maidager er 75 år siden Hamsun skrev den nå berømmelige nekrologen over Adolf Hitler.
Et Hamsun-fritt år?
I 2009 var det 150 år siden Hamsun ble født. Hvorfor manglet mye av den storslagne feiringen andre forfattere ble til del i samme tidsrom, det være seg Ibsen i 2006, Wergeland i 2008 og Bjørnson i 2010?
Hvorfor har vår hovedstad gang på gang unnlatt å etablere en Knut Hamsuns plass eller vei eller gate? Hvor er Skule Waksviks skulptur av Hamsun som Oslo kommune takket nei til i 2016?
Vil norsk litteraturs viktigste forfatter noen gang bli å se på en av våre pengesedler? Eller vil Kultur-Norge gå like langt som Otto Homlung, tidligere sjef for Trøndelag Teater, gjorde i 2009, og erklære 2020 et Hamsun-fritt år?
Maktkampen om Hamsun
Skille kunstner og verk
Jeg studerte ved University of London, hvor jeg skrev min doktorgrad om den moderne romanen og blant andre Hamsun og James Joyce. I perioden 2007–2011 var jeg postdoktor ved Harvard University, hvor jeg i 2010 underviste i Hamsuns Sult for studenter på litteraturvitenskap.
Etter en del år i utlandet slo det meg at både (med)studenter og etter hvert kolleger først og fremst var opptatt av litteraturen og i mindre grad kunstneren.
Sett utenfra oppleves derfor vår norske tilnærming til Hamsun begrensende og provinsiell.
Flere andre land har også hatt ledende forfattere og kulturpersonligheter, for eksempel Ezra Pound, Louis-Ferdinand Céline og delvis T.S. Eliot, som var på feil side under krigen, men som i dag ikke opplever lignende fordømmelse i sine hjemland.
Hvorfor er det slik at Hamsuns litteratur unisont hylles i det store utland av stadig nye generasjoner forfattere, mens hjemme i Norge har vi fremdeles vansker med å skille kunstner fra kunstverk?
Det er påfallende hvor lenge denne unnfallenheten i norsk offentlighet skal få lov til å fortsette, for vi må jo forholde oss til disse problemstillingene enten vi vil eller ikke.
I år er det 100 år siden Knut Hamsuns Markens Grøde kom ut. Det er det ingen grunn til å feire | Ståle Dingstad
Den moderne romans far
Selv den jødiske forfatteren Isaac Bashevis Singer (Nobelprisen i litteratur 1978) løfter frem Hamsun når han uttaler at hele fremveksten av den moderne romanen i det 20. århundre kommer fra Hamsun.
Den ledende kritikeren i The New Yorker, James Wood, hevder at Hamsun ikke bare er den moderne romanens far, men også den postmoderne romanenes far.
Hamsuns påvirkning på internasjonal litteratur er enorm. Ulike forfattere som Hemingway, Hesse, Mishima og Gide har alle løftet Hamsun frem som en av de viktigste forfatterne i litteraturhistorien.
I nyere tid kan vi nevne navn som Daniel Kehlmann, Ferdinand von Schirach, Zadie Smith, Siri Hustvedt, Paul Auster, John Jeremiah Sullivan, Irvine Welsh i tillegg til vår egen Karl Ove Knausgård.
Ny aktualitet
Jeg har vært meget spent på hvordan norsk offentlighet ville feire årets Nobel-jubileum.
Hvordan vil regjeringen, det offisielle Norge og kulturministeren hylle Hamsun? Hvordan ville landets litteraturfestivaler, litteraturhus og biblioteker på nye og spennende måter gå inn i uoppdagede sider av forfatteren Hamsun?
Ville Hamsun-miljøet markere en slik begivenhet? Ville vi klare å ha to tanker i hodet samtidig?
Samtalen omkring Hamsun har fått ny aktualitet de seneste årene. Først i 2014, med Ibsenprisen til Peter Handke. Da mente mange, på forunderlig vis, at man ikke skal gi honnør til dårlige mennesker for den gode kunsten de lager.
Som om det er en motsetning mellom det å være en god forfatter og et dårlig menneske?
Er det noe historien er full av, så er det nettopp denne type kunstnere, og ignorerer vi denne kunsten, blir vi fattigere som samfunn.
Deretter i 2018, da Den norske Forfatterforening valgte å be om unnskyldning til 17 forfattere som ble dømt av den samme forenings medlemmer i 1945 for å ha «uakseptable bånd til okkupasjonsmakten og dens støttespillere». Straffen de i sin tid fikk, var en tids suspensjon fra foreningen, publiseringsforbud og/eller bøter.
Dobbeltmoralens yppersteprest
André Bjerke ble dømt for å ha jobbet for og samarbeidet med naziforlaget Gunnar Stenersens Forlag, som var en nær støttespiller for Nasjonal Samling og den tyske okkupasjonsmakten.
En av Bjerkes våpendragere er Jan Erik Vold, den sammen Vold som gjentatte ganger, med rette, har fordømt Hamsuns nazistiske holdninger og gjerninger. Dette er prinsipper og ikke minst verdier de aller fleste av oss deler.
Men disse verdiene må også gjelde oss selv og våre egne. Fra utsiden kan prosessen gi inntrykk av at den er drevet frem av folk hvis eneste ønske har vært å hvitvaske de av sine brunstripete litterære forbilder som ble dømt av sine egne.
Jan Erik Vold blir på denne måten dobbeltmoralens yppersteprest.
Overgrep
For å sette hele debatten om Æresretten i perspektiv kan vi si at «straffen» de 17 fikk, var som en smekk på fingrene.
Det som virkelig var et problem, var måten de sakkyndige, professor Langfeldt og overlege Ødegård, valgte å løse datidens «Hamsun-problem» på.
Den famøse konklusjonen om at Knut Hamsun ikke var sinnssyk, men at han hadde «varig svekkede sjelsevner», er på mange måter det største overgrepet i landssvikoppgjøret.
Hamsun ble hverken tiltalt eller dømt for sitt landssvik. Riksadvokaten ga dikteren en påtaleunnlatelse. Det litterære geniet Hamsun gjorde det han kunne aller best, og besvarte diagnosen og «dommen» med mesterverket På gjengrodde stier.
Pinlig og sterkt beklagelig
Med debatten om Æresretten frisk i minne ville dette vært en utmerket anledning for Norsk Litteraturfestival til å bruke 100-årsjubileet til virkelig å fokusere på og problematisere Hamsuns liv og litteratur.
Som landets og Nordens største litteraturfestival, med store offentlige tilskudd, hviler det et stort ansvar og et tydelig mandat på festivalen om å sette et slikt jubileum i fremste rekke.
Forblir Hamsuns nobelprisjubileum bare en parentes under årets festival og høstens markering av Sigrid Undsets Kransen, gjør ledelsen som Thomas Glahn: De skyter seg selv i foten.
For festivalstaben, styret og rådet er dette ingenting annet pinlig og sterkt beklagelig. Så får vi håpe resten av det offentlige og litterære Norge i de nærmeste månedene har skamvett nok til å gi forfatteren Hamsun den hyllest han faktisk fortjener.
