Kronikk

Fakta skal trumfe frykt når myndighetene snakker om koronaviruset | Ihlen, Offerdal og Just

  • Øyvind Ihlen
  • Truls Strand Offerdal
  • Sine Nørholm Just

Helsemyndighetene benytter seg i stor grad av informasjon og dialog fremfor tvang som virkemiddel. På bildet: Områdedirektør Geir Bukholm og avdelingsdirektør Line Vold ved Folkehelseinstituttet orienterer pressen om koronaviruset. Terje Bendiksby/NTB scanpix

Alle kriser har potensial til å bli kommunikasjonskriser. Også den vi står i nå.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Hvorfor går myndighetene ut med anslag om hvor mange som kan bli smittet? Hvorfor gis det ikke mer bastante råd? Hvorfor sier ikke myndighetene tydeligere fra om farene? Hvorfor overdriver myndighetene sånn?

Ved Institutt for medier og kommunikasjon, Universitetet i Oslo, startet vi nylig et større forskningsprosjekt om kommunikasjon om pandemier. Nå står vi plutselig midt i noe som ligner nettopp dette. Så hva sier helsemyndighetene? Og hva bør de si? Sammen med kolleger ved universitetene i Bergen, Roskilde og Örebro ser vi nærmere på kommunikasjonen fra helsemyndighetene i Norge, Sverige og Danmark.

Øyvind Ihlen, professor og Truls Strand Offerdal, PhD-student, Institutt for medier og kommunikasjon, Universitetet i Oslo. Sine Nørholm Just, professor, Roskilde Universitet.

Ny mediehverdag

Mediehverdagen er endret siden svineinfluensaen i 2009. Enda flere henter sine nyheter først og fremst fra sosiale medier. På den ene siden gir dette tilgang til oppdatert informasjon fra hele verden og et nyhetsbilde som beveger seg langt raskere. Sosiale medier gir også myndighetene større mulighet for rask dialog og kommunikasjon direkte med befolkningen.

På den andre siden kan det også føre til feilinformasjon og ytterligere ryktespredning. Den såkalte ekkokammereffekten kan her forsterke alle ryktene og gjøre det vanskelig for myndighetene å gripe inn.

  • Følg siste nytt om koronaviruset i vår direkteblogg

Tillit i spill

Det endrede medielandskapet har også endret graden av tillit folk har til så vel mediedekning som myndighetenes råd og kommunikasjon. Lett skraping på overflaten i sosiale medier gir anekdotiske bevis for at myndighetene blir møtt med kritikk og motstand, og at enkelte for eksempel avskriver Folkehelseinstituttet som «totalt inkompetent».

Et utsagn fra vårt eget intervjumateriale er også talende: «Se her, vi kan dokumentere det vi sier» og allikevel bli møtt med «men det tror jeg ikke på, for jeg liker ikke det du sier».

Professor Øyvind Ihlen brukte dette lysarket under et foredrag på Kulturhuset i forrige uke.

Nødvendig arena

Så hva bør myndighetene gjøre? Forskningslitteraturen tilbyr noen prinsipper. For eksempel at man skal være til stede der publikum er. Den danske Sundhedsstyrelsen lanserte en ny Facebook-side i slutten av februar. Det kan kanskje sies å gå på tvers av prinsippet om at en bør handle hurtig. Men samtidig illustrerer det at danske myndigheter ser sosiale medier som en nødvendig arena for kontakt med befolkningen.

Økningen av antall flater reiser også behov for koordinering av egne kanaler. Aller helst bør det skje før publikum påpeker manglende samsvar og dermed begynner å stille spørsmål ved troverdigheten til rådene som blir gitt. Og det skaper behov for en koordinert innsats myndighetene imellom. Man kan ikke styre hva borgerne og mediene sier, men de forskjellige institutter og direktorater bør si det samme – gjerne på tvers av landegrenser.

Les også

De har flest smittede og døde i Europa. Hvorfor blir Italia så hardt rammet?

Åpenhetsdilemmaet

Vi er helt i startgropen for vår forskning og skal ikke konkludere om myndighetens arbeid så langt i utbruddet. Det vi kan gjøre, er imidlertid å peke på noen utfordringer og dilemmaer.

Ta for eksempel prinsippet om åpenhet. Fakta skal trumfe frykt. Dette lovprises i litteraturen og til dels i debatten. Samtidig gir det oss nyhetssaker med titler som «70 prosent kan bli korona-smittet i Norge». Dette basert på det verst tenkelige scenarioet der myndighetene ikke foretar seg noe. Som det het fra Folkehelseinstituttet: «Det vil si at dette ikke er et sannsynlig scenario».

Likevel blir det verst tenkelige nyhetsoverskriften, så kanskje skal de ikke gi ut tallene?

Det mener professor Ørjan Olsvik i Aftenposten 6. mars. Det burde holde å si at vi er godt forberedt uansett hva som skjer.

Krisekommunikasjonsforskere vil stå i kø for å erklære at dette ikke ville være gangbart. Så lenge et slikt scenario med et slikt tall finnes, bør det ikke dekkes til.

Tall og scenarioer for beredskapsarbeidet kan hentes frem av mediene, uavhengig av om helsemyndighetene selv går ut med dem eller ikke. Da kan det å ha holdt dem tilbake føre til ytterligere kritikk og gi næring til ideer om at myndighetene generelt holder informasjon tilbake.

Les også

Professor Ørjan Olsvik kritiserer Folkehelseinstittutet for å gjøre folk unødig redde

Binder opp ressurser

Idealet om å være i dialog skaper et annet dilemma. Det binder opp masse ressurser som kunne vært brukt andre steder. All forskning tilsier dessuten at jobben ikke kan gjøres halvveis, gjennom enveiskommunikasjon eller standardsvar. Dersom en først har bestemt seg for å være til stede med en Facebook-side, ja, så må budskapene her også koordineres med budskap på andre flater. Brukerne må få svar innen rimelig tid. Og aller helst et svar som har et litt personlig preg, og som i alle fall svarer på spørsmålet.

Samtidig involverer epidemier og pandemier en rekke ulike myndigheter med ulikt ansvarsområde. Det er ikke nødvendigvis lett for den enkelte innbygger å ha oversikt over hvilken instans som er rett adressat for ulike spørsmål, men det er heller ikke lett for den enkelte medarbeider. I en situasjon som den vi står i, vil det dessuten aldri være nok ressurser.

Les også

Presset testkapasitet, bemanning og mangel på utstyr: – Vi kan få betydelige problemer

Noen etterlyser mer tvang

En tredje åpenbar utfordring knytter seg til spørsmålet om hvilke virkemidler myndighetene bruker. Noen stemmer etterlyser sterkere lederskap, mer tvang og direktiver. Som formulert av den nevnte medisinske eksperten: Du foreslår ikke at folk skal stoppe på rødt lys.

I Norge har man lagt seg på en linje hvor helsemyndighetene i stor grad benytter seg av informasjon og dialog som virkemiddel. Dette kan fremstå som svake tiltak i møtet med frykten for koronaviruset. Det er likevel en tilnærming som kan sies å ha virket for eksempel når det kommer til norske vaksinasjonsordninger.

Eventuelle strengere tiltak og maktbruk vil måtte forklares og kontekstualiseres for befolkningen om de ikke skal føre til misnøye og mistro. Det vil stille krav til tydelig kommunikasjon fra myndighetenes side. Kritikk vil uansett forekomme, og da er det på sin plass å minne om alle dilemmaene som er involvert. Og minne om at de er nettopp det – dilemmaer.

Red.anm.: En setning er endret etter publisering: «Mediehverdagen er endret siden svineinfluensaen i 2007.» Riktig årstall er 2009.

Les mer om

  1. Koronaviruset
  2. Kommunikasjon
  3. Folkehelseinstituttet
  4. Forskning

Relevante artikler

  1. NORGE

    Dansk professor: – Helsemyndighetene må ikke holde tilbake fakta i frykt for å skape panikk

  2. KRONIKK

    Raskere enn virus spres falsk informasjon om covid-19 seg i sosiale medier

  3. KULTUR

    Kritiserer mediene for å spre virusfrykt: – Det blir et folkehelseproblem i seg selv.

  4. KRONIKK

    Analyse av 233.000 stortingstaler: Må det en krise til før politikerne våkner?

  5. DEBATT

    Kommunene var bedre forberedt på koronaen enn næringslivet

  6. KRONIKK

    Hva skjedde, Prime Minister?