Hvorfor ble Norge rikt?

Norge var et av Europas fattigste land tidligere i det tyvende århundre, blir det jevnlig fastslått. Dette er en myte. Alt innen første verdenskrig hørte Norge med i den lille gruppen av land som hadde opplevd moderne økonomisk vekst, skriver Sverre Knutsen, førsteamanuensis i økonomisk historie ved Handelshøyskolen BI.

N YLIGhadde Aftenposten en interessant artikkel, under tittelen: "Sett med 1950-tallsøyne er nordmenn blitt styrtrike". Artikkelen følger en familie i tre generasjoner og beskriver den materielle situasjonen hver enkelt av generasjonene hadde da de giftet seg. Slik får vi et bilde på vanlige nordmenns levekår på slutten av 1950-årene, på begynnelsen av 1980-tallet og i dagens samfunn. I tilknytning til dette presenterer artikkelen kurver og diagrammer basert på tall fra Statistisk sentralbyrå. Men artikkelen inneholder også synspunkter og påstander som innbyr til diskusjon og videre refleksjon. I artikkelen blir det hevdet at Norge på 1950-tallet "fortsatt (var) av de fattigere europeiske landene". Dette er en myte som stadig blir fremsatt i artikler og bøker, men påstanden blir ikke sannere av den grunn. Vi har nå data for utviklingen i brutto nasjonalprodukt (BNP) som gjør det mulig å sammenligne land. Målt etter BNP pr. hode, lå Norge litt under det aritmetiske gjennomsnittet for de 16 rikeste OECD-landene i 1950. Men blant disse var det også en rekke europeiske land som var fattigere enn oss: Italia, Vest-Tyskland, Frankrike, Finland, Belgia og Østerrike. Av andre europeiske land som i 1950 var klart fattigere enn Norge finner vi Hellas, Spania og Portugal, for ikke å snakke om hele Øst-Europa.Påstanden om at Norge var blant Europas fattige land i 1950 er rett og slett feilaktig. Tvert om var Norge et av de landene som innen utbruddet av første verdenskrig i 1914 var å finne i den gruppen av 15-16 land som hadde opplevd det vi kaller "moderne økonomisk vekst". Det er disse landene som er blitt rike, med tillegg av blant annet Japan.I DEN NEVNTE ARTIKKELENstilles spørsmålet "Hvorfor er vi blitt så rike" til forskningslederen i Statistisk sentralbyrå. Som den gode sosialøkonom han er, svarer han at økte investeringer og økt arbeidsstokk har en vesentlig del av æren. Men økonomisk-historiske studier har vist at økt tilgang på kapital og arbeidskraft forklarer mindre enn halvparten av den økonomiske veksten fra 1945 til i dag. Dette vet forskningslederen. Derfor legger han til at arbeidsproduktiviteten har økt, som følge av ny og mer effektiv teknologi, og at vi organiserer arbeidet vårt bedre.Produktivitetsveksten i de rike landene har vært formidabel. I USA, for eksempel, måtte en gjennomsnittsarbeider i 1895 jobbe 260 timer for å tjene tilstrekkelig til å kunne kjøpe en sykkel uten gir. I 1997 holdt det med 7,2 timer, hvilket innebar at produktiviteten var økt 36 ganger på hundre år! Det er vedvarende økt produktivitet som er kilden til langsiktig økonomisk vekst. Derfor blir det et sentralt spørsmål å svare på hvorfor produksjonsfaktorene i noen land blir utnyttet så effektivt at produktiviteten øker og dermed bidrar til selvforsterkende økonomisk vekst over lang tid. Innenfor sosialøkonomiens hovedstrøm blir alt dette elementer i en stor svart boks, et slags uforklart "restledd" kalt "total faktorproduktivitet".De forklaringene som kom til uttrykk i nevnte artikkel i Aftenposten har en grunnleggende svakhet. De tar ikke hensyn til betydningen av institusjoner. Stadig flere økonomer vil i dag si seg enige med forskningsresultatene fra økonomiske historikere, som har påvist at institusjoner har avgjørende innvirkning på den langsiktige økonomiske vekst. Rettssystemet, spillereglene i økonomien og rollen til offentlige myndigheter har avgjørende betydning for den økonomiske veksten.Ø KONOMISK HISTORISKforskning er av stor betydning for å øke kunnskapen vår om de mer fundamentale årsakene til langsiktig økonomisk vekst. Moderne økonomisk vekst er et fenomen som vi kan avgrense i tid til de siste 250 år. En viktig lærdom er at nyskapende bedrifter er motoren i den økonomiske veksten. Bedriftene er igjen avhengig av tilgang på ressurser, materielle og menneskelige, for å fylle en verdiskapende rolle. De fundamentale eller grunnleggende vekstårsakene kan vi relatere til faktorer som har en avgjørende innvirkning på et lands evne og kapasitet til å akkumulere produksjonsfaktorer og til å investere i kunnskapsproduksjon. Eksempler på slike "videre" innvirkningsfaktorer er befolkningsvekst, finanssektoren, det generelle makroøkonomiske miljøet, staten, inntektsfordelingen og økonomiens politiske og sosiale omgivelser. Noen økonomer og økonomiske historikere har omtalt samspillet mellom disse faktorene som "økonomiens sosiale kapasitet".Det institusjonelle rammeverk av lover og regler som spesifiserer eiendomsretter, sikrer kontraktsgjennomføring, gir stabile vilkår for økonomiske beslutninger, begrenser korrupsjon osv., er helt avgjørende for om næringslivet evner å skape vekst eller ikke.Så kan man spørre seg om hvorfor og hvordan slike myter om Norge som "et av Europas fattigste land" har oppstått. En mulig forklaring kan være politiske legitimeringsbehov. Arbeiderpartiet satt med regjeringsmakt nesten sammenhengende fra 1945 til 1965. I denne perioden oppnådde Norge sterk vekst og voksende velstand som også avspeiles i Aftenpostens artikkel: Den omtalte familien skaffet seg bil, flere kjøttmiddager, dro på handleturer til Arvika og reiste med fly til Trondheim. For å få frem at de store materielle fremskrittene var et resultat av det langvarige Arbeiderparti-styret, kan tillitsmenn og tilhengere ha funnet grunn til å fremheve at Norge i 1945 "var blant Europas fattigste land".Alle de vestlige industriland oppnådde imidlertid vekst og velstand i perioden 1950-1973. De europeiske industrilandene, Australia, New Zealand og Japan greide å skaffe seg og ta i bruk avansert produksjonsteknologi, og tette det teknologiske gapet til lederlandet USA. De vestlige industrilandene hadde de institusjoner og den "sosiale kapasitet" som var nødvendig for å imitere og ta i bruk lederlandets overlegne produksjonsteknologi, og samtidig ha en bedre fordelingspolitikk. M EN RELATIVT SETTer det faktisk slik at Norge gjorde det ganske dårlig i denne perioden. Norges BNP-vekst pr. hode lå under den gjennomsnittlige vekstraten for de 16 rikeste OECD-landene 1950-1973, til tross for at investeringene sett i forhold til BNP var blant de største. Vi kunne gjort det bedre enn vi faktisk gjorde.I oppslaget i Aftenposten heter det: "Og vi er heldige, for vi har naturressurser, rimelig kraft og olje. Det er derfor vi er rike." Men tilgang på naturressurser er ikke noen nødvendig betingelse for langsiktig økonomisk vekst. Japan er kroneksempelet på det. Tilgang på olje eller gull er heller ikke noen tilstrekkelig betingelse for vekst. Eksemplene er mange, fra 1500— og 1600-tallets Spania til mange av dagens land i den tredje verden. Naturressursene har utvilsomt vært viktige for norsk vekst og velstand, langt tilbake i historien. Men særlig de siste årenes store oljeinntekter kan ha gjort ting med oss som kan få følger for den videre økonomiske veksten. Hvis økt forbruk som følge av innstrømming av oljepenger har gjort oss mindre interesserte i å jobbe, drive næringsvirksomhet eller stå på med skolearbeid, vil dette få negative følger på lang sikt. Hvis politikerne bruker oljepenger til uproduktive kontantoverføringer i stedet for langsiktige investeringer i infrastruktur og forskning, vil dette være negativt for den langsiktige veksten. Derfor er det vesentlig at de institusjonene vi har og den økonomiske politikken vi fører, bidrar til at vi utnytter våre ressurser til produktive formål og fremtidig vekst.