Kronikk

Prest skriver: Gi meg en kirke å puste i. Vis meg en åpen Gud!

  • Elisabeth Thorsen

Stadig flere merker oksygenmangelen, skriver Elisabeth Thorsen, prest i Oslo domkirke.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

«Ikke i navnet til min religion! Ikke i navnet til min Gud!»

For meg transformerer og samler Faten Mahdi Al-Hussainis tale foran Stortinget seg, i disse to setningene. Hun snakker om et annet islam, og setter i gang en ny måte å snakke om religion på i vårt felles sosiale rom.

Den siste tiden har jeg mer enn ellers vært takknemlig for de unge menneskene som finnes i verden, og som snakker.

Jeg tenker på mine egne barn. Jeg tenker på Malala Yousafzai. Jeg tenker på Faten Mahdi Al-Hussaini. Og jeg tenker på Hanne Marie Laursulëiel Pedersen-Eriksen.

Ved å snakke ut fra erfaringer i eget liv gir de på mange måter liv videre.

For meg som prest ser jeg at de også redder liv. For mange gjør de det, ved å redde religionenes menneskelige ansikt.

Jeg mistet en bror. Etter det kom prestekallet

Jeg var ganske ung da jeg opplevde et prestekall. Kallet kom på bakgrunn av noen store rystelser i livet. Jeg hadde mistet en bror. Jeg hadde foreldre som forsvant i sorgen, og det var voksne rundt meg som misbrukte min lengsel etter omsorg.

Elisabeth Thorsen.

Overlatt til en kaotisk hverdag fant jeg et støttepunkt i Gud. Ja, mer enn det: Jeg fant et sted å høre til, et liv. Alt dette skjedde før jeg var fire år, og plutselig en av disse dagene, sto jeg på kjøkkengulvet og sa til min mor: «Jeg vil bli prest!»Jeg tror jeg knyttet det valget til presten som kom med dødsbudet om at min bror hadde druknet. Denne presten viste et mot jeg aldri før hadde sett. Et mot som ingen andre hadde i den situasjonen.

Slik jeg opplevde ham, tok han oss alle på alvor. Han hadde ingen kjappe svar. Han var ikke opptatt av å forklare – hverken teologi eller psykologi.

Han var der. Og han ba. Fader vår, tror jeg.

Han sang, og han lyste velsignelsen. Jeg har tenkt at han ga oss et sted å vende oss. Et rom i sorgen. Han gav oss en måte å bøye oss, knele, hvile i noe større. Og da tiden var inne, forsto vi at han også hadde gitt oss en måte å reise oss på igjen.

Jeg vet ikke om denne presten var liberal eller konservativ. Seksuell orientering var ikke en gang et tema.

Ingenting annet var viktig enn at han var der for oss, møtte sorgen sammen med oss og viste oss at tro og håp også kan finnes midt i det aller verste.

Presten som var der for dem

Ingen i min familie hadde akademisk utdanning. Jeg bodde på et lite sted hvor organisasjonskristendommen sto sterkt.

Kirken vi hørte til lå over tre kilometer unna. Foreldrene mine hadde et litt sårt forhold til den. De var blitt nektet å være med i menighetskoret fordi min mor hadde vært gravid da hun giftet seg med min far.

For presten var kun èn ting viktig: Å komme. Han ville være kirke på sitt sted. For ham var vi alle Guds barn. I praksis.

Vi hørte selvsagt til, og han viste at han ville høre sammen med oss i vår største fattigdom.

Det er mulig jeg idealiserer denne presten, men det er slik jeg med mine barneøyne så ham. Men hvorfor skriver jeg om ham nå? Hva vil jeg?

Den norske kirke er i en brytningstid. Den stiller spørsmål som hører ungdommens første identitetsbrytninger til. Den spør: «Hvem er jeg, hvor går jeg?»

Av og til lurer jeg også på om den er usikker på hvor den kommer fra.

Medias bilde av kirken

Denne våren har flere store kirkesaker fått plass i dagspressen: Vi har kunnet lese om hvor få det er som døper barna sine nå. Vi har fått innblikk i at folk besvarer spørsmålet «Tror du på Gud?» på benektende måter.

Og ikke minst: Vi har kunnet følge Ingeborg Midttømmes forvaltning av sitt bispeembete gjennom et, for meg, hjerteskjærende case.

Med et ganske høyt engasjement har jeg gått og kommentert disse sakene inni meg. I mine prekener har jeg forsøkt å berøre de underliggende temaene i disse sakene: Nemlig det som har med menneskesyn og gudsbilde å gjøre.

Jeg har ønsket å påvirke uten å splitte. Jeg har ønsket å appellere til et felles trosgrunnlag i håp om at det skal åpne noen øyne og noen hjerter for det som skal til.

Men selv om jeg har denne muligheten, kan jeg bli fryktelig frustrert. Jeg tror det handler om at møtet med kirken i dagspressen aktualiserer noe grunnleggende i livet mitt.

Og for å få tak i det, må jeg spole tilbake. Helt tilbake.

Jeg må spørre meg selv om hva det nå var igjen som fikk meg til å gå inn i dette. Hva var det som var så viktig? Hva var det jeg ville? Hva var det jeg trodde Gud ville?

Kirken ga tilhørighet til samfunnet

For meg var kirken, sammen med skoleverket, det som ga samfunns— og fellesskapstilhørighet i den perioden min familie lå nede for telling.

Den ærverdige middelalderkirken på kirkebakken ga meg en ro med sine fortidsminner og sine estetiske fremstillinger av den kristne tro. Prestens prekener var på parti med den kunnskapen jeg fikk på skolen. Det vi lærte om samfunnet og livet på skolen, opplevde jeg fikk en dypere klangbunn gjennom det kirken lærte meg.

Intuitivt opplevde jeg at min identitet var større enn den som familiebånd eller sosial klasse kunne gi.

Gjennom dåpen var jeg Guds barn. Den vakre dåpsengelen hadde kommet med sitt vann også til mitt babyhode. Jeg hørte til et større fellesskap. Jeg hørte til hos menneskene. Alle verdens mennesker.

Dette ga motvekt til den isolasjon sorgen ville føre meg inn i, den døden det illusjonsløse og depressive hadde å tilby.

Intuitivt opplevde jeg nok også at det var nettopp på bakgrunn av alt det som hadde skjedd meg og min familie, at akkurat jeg kunne finne min plass og mitt virke i verden.

Jeg kunne forstå noe av hva sorg var. Jeg kunne leve meg inn i smerte. Jeg kunne når som helst gjenkalle hvordan det føles å være helt alene, isolert og overlatt.

Jeg visste mye om skam, skyld og det å ikke bli forstått eller sett som den en egentlig er.

Kristendommen ga meg livshjelp

Broker av bibeltekster festet seg, kanskje før jeg kunne lese selv: «La ingen forakte deg fordi du er ung,» memorerte jeg. «Den som ingen ting er i denne verden, utvalgte Gud seg,» hørte jeg. «Om jeg enn vandrer i dødsskyggens dal,» kunne jeg synge … sammen med «Alltid freidig».

Salmen «Deilig er jorden» ville ikke min mor være med på. Aldri. Sånn var det bare. Men det hindret ikke min far i å finne min hånd der vi sto i kirkebenkene på julaften.

Uten egentlig å se på hverandre, følte jeg at vi fant hverandres blikk, og sammen sang vi. Min aller første protestvise: «Deilig er jorden!». Og litt bakom alterenden, ute på kirkegården, der var Øisteins grav. Min bror.

Jeg husker jeg tenkte: Når jeg blir prest, da skal jeg gi alle som kommer til meg, og alle som kommer til «kirken min», det samme som jeg ville gitt mine egne barn. Det samme som jeg hadde lengtet etter å få fra mine foreldre da jeg var barn.

Jeg vil være like ærlig i det jeg sier. Like respektfull. Like kjærlig. Jeg vil aldri gi steiner når de spør om brød. Jeg vil gi ekte vare. Jeg vil gi videre det jeg selv har fått gjennom kristendommen: Livshjelp, et sted å høre til, en tro.

De som raser mot Gud og kirken

Det er nesten 23 år siden jeg begynte å jobbe som prest. Forsettet om å være ærlig, sann og å gi av mitt beste til den som kommer, har gitt meg mange utfordringer. Mest av alt har det gitt meg motivasjon. Jeg kommer liksom aldri i mål.

Den største velsignelsen, er all den ærligheten jeg har fått tilbake. Tilliten når folk forteller om sine liv, sine sorger, sine gleder. Troen de viser meg, som ofte handler om oppmuntringer de har fått, små meningsbærende ord eller setninger i en sang eller i en bok. Håpet de bringer med seg til kirken når de kommer med barnet sitt eller kjærligheten sin.

Noen ganger sitter det folk på kontoret som raser mot Gud eller mot kirken. Det kommer folk som sliter med dyp tvil og vond meningsløshet. Det kommer folk som vil ha en samtale før de melder seg ut.

Folk som er sinte på en Gud de ikke lenger vil tro på.

Sjelden vet jeg akkurat hva jeg skal si. Men jeg vet en bønn om at de skal finne en vei, at de skal få møte den Sannheten og Nåden som både setter oss fri og setter oss i sammenheng. Det er den samme bønnen jeg selv må be i mitt eget liv. Alltid.

Moralisme som har lite med Jesus å gjøre

For at kirken skal fungere, må den beherske sin kontekst. Konteksten er todelt.

På den ene siden handler den om samtid og stedet den står på. På den annen, handler den om overlevering, tradisjon og Guds ord.

Kanskje er det salmeskatten vår, som klarest viser hvordan folkeliv og kristentro gir hverandre gjensidig inspirasjon gjennom generasjonene. Inspirasjon - gjerne i ordets egentlige betydning: «innpust».

Salmediktere som Petter Dass og Grundtvig, Ellingsen og Hoem gjendikter livet på en måte som lar oss kjenne oss forstått, samtidig som de fortolker og forvalter Guds ord på måter som setter oss i forbindelse med det og lar oss finne inspirasjon i ordene.

Store forfattere har gjort det samme. Dostojevskij har lært oss hvordan kristendom i bunn og grunn er medmenneskelighet. Ibsen har avkledd den egenrettferdige moralismen og vist oss at den har lite med Mannen fra Nasaret å gjøre.

Bjørneboes eksistensielle alvor roper advarende om hvordan kirken i sitt forsøk på å holde Gud fast i definisjoner, nettopp truer med å ta livet av Den Evige.

Hvilken gud er de folk ikke-tror på?

Når folk i dag svarer at de ikke tror på gud, lurer jeg på hvilken gud de ikke-tror på.

Er det slik at de har vendt moralismens og dobbeltmoralens gud ryggen? Er det den gud som holder oss fast i sadomasochistiske mønstre de ikke vil tilbe?

Er det slik at folk ikke lenger vil godta en bokstavelig forståelse av bibel og bekjennelse fordi det både strider mot fornuft og almen rettsoppfatning?

Jeg vil si at er det slik, da har vi kommet langt i vår kristendom her i landet.

Da har vi kanskje kommet dit hen at folk heller vil trøste en som gråter, enn å undersøke om den gråtende tilhører riktig religion eller menighet først. Da har vi kanskje kommet dit at folk er mer opptatt av å delta i et samfunn med like helserettigheter for alle, enn å sikre sin lille sjel en plass i evigheten.

Da er vi kanskje kommet dit at det er viktigere å støtte våre barn i å finne sin identitet som elskende, skapende, frie og ansvarlige mennesker enn å sortere dem i legning, grad av religionsutøving, konformitetsnivåer og annet.

Tro som har overlevd maktens overgrep

Rett før påske leste jeg dette av komikeren Sigrid Bonde Tusvik.

Hun tok utgangspunkt i en amnestyrapport om den afghanske kvinnen Farkhunda: «Jesus sa: Mitt hus skal kalles et bønnens hus for alle folk. Men dere har gjort det til en røverhule! Temmelig kvasse ord på 30-tallet. På forhånd var det lagt palmegreiner foran ham der han gikk. I den nye bibeloversettelsen står det at «I tempelet veltet han pengevekslernes bord og duehandlernes benker». Jesus tok ansvar for det hellige tempelet, ikke så ulikt det den afghanske kvinnen Farkhunda sa til imamen som fikk henne sparket til døde, brent og kastet i elva på falske rykter. Hun klagde på at kvinner ble oppmuntret til å kaste bort pengene sine på å kjøpe amuletter på ­helligdommen av mullaene. Imamen svarte med løgn om at hun hadde brent Koranen.

Jesus kommer visstnok i mange skikkelser, hvem skulle tro han skulle dukke opp som en afghansk fattig kvinne denne uka og ofre seg for menneskeheten? Farkhunda vil aldri få brent palmeblader eller bli minnet hver søndag i over 2000 år, men hun er et fint symbol på at de viktige tinga i verden ikke er søndagsåpne butikker eller lilla påskeegg.»

Jeg vet ikke noe om Tusviks eventuelle teologiske skolering, men jeg vet at hun videreformidler en solid tradisjon. Hun står på skuldrene til Grundtvig og de andre gutta jeg nevnte i sted. Og hun gjør det hverdagslig, briljant og selvsagt.

Jeg tenker også at det at en av våre største komikere kommuniserer på denne måten, sier noe viktig om troens stilling i vårt folk: Det finnes et alvor her. Det finnes en innsikt.

Det finnes en tro som har overlevd maktens overgrep og lettvint forkynnelse.

Det finnes livslinjer her som går tilbake til Jesus selv, og også til profeter og visdomstradisjoner lenge før år 0.

Noe av det som har gitt kristendommen substans og verdighet i vår kultur er dens evne til å åpne øynene våre for den som på en eller annen måte lider.

Når kristendommen lærer oss at vi skal identifisere oss med den som har det vondt, og gjør det ved å gi oss fortellinger som vekker empatien og lysten til å gjøre godt, da vekker og nærer den etikken som kanskje ligger der latent og venter på å komme til live. Da skaper den nye fortellere og forvaltere av gudsordet, livsordet.

På samme måte tror jeg det er avgjørende for kristendommens overlevelse at den identifiserer seg med humanismen og at den snakker frem de lover og regler samfunnet har til beskyttelse for utsatte grupper og enkeltmennesker. Ja mer; at den ivrer for en større humanisme og for en radikal anvendelse av menneskerettighetene uansett hvor folk kommer fra og hva som har hendt dem.

Snart umulig å puste i kirken

Homosaken i kirken er som undulaten gruvearbeiderne tok med seg ned i gruvene for å finne ut om det var nok oksygen til å arbeide videre.

Tar ikke kirken snart konsekvensen av det vi som kultur har opparbeidet av kunnskap om menneskers seksualitet og sårbarhet på den ene siden og bibelens tilblivelse og persepsjonshistorie på den andre siden, vil det snart være umulig å puste i den.

Det finnes mennesker som roper, forteller og twitrer om sin tvil, deler sine erfaringer og sin tro, gråter og plager seg selv fordi de kjenner at denne kirken de hører til i, den er det ikke mulig å leve sant i, puste i.

Stadig flere merker oksygenmangelen. All verdens dåpsinformasjon og kirkereklamefilmer, kan ikke bøte på det.

Nå må kirken vise at den elsker menneskene slik Jesus gjorde. Vise at vi heller vil dø selv, enn å drepe en annen.

Ja, det er store ord. Men de store ordene er og blir kirkens sak. Uten innhold, dør de. Nå haster det å vise et mot og en arbeidsvilje. Jeg er nødt til å si det sånn.

Kirken er mye mer enn en undertrykkende kraft

En av mine egne største troskriser fikk jeg etter et seminar om kirke og homofili. Det var på slutten av 80-tallet. Vi lærte om hvordan kristentroen gjorde livet vanskeligere for homofile. De fikk vanskeligere med å akseptere seg selv.

De følte seg «feil». De opplevde at de ikke var bra nok i kirken og for menigheten. De fikk et forvansket kjærlighetsliv, og om de hadde relasjonsproblematikk fra før, gjorde ikke en kristen omvendelse det enklere. En lege fortalte om selvmordsproblematikk blant kristne homofile.

Jeg husker jeg gråt da jeg kom hjem. Jeg tenkte at jeg aldri kunne representere denne undertrykkende kraften som jeg forsto kirken kunne være.

Likevel ble jeg. Likevel blir jeg. Og det henger sammen med min opplevelse av at kirken er noe mye mer.

Gud er noe mye større. Nå tenker jeg at jeg vil bruke resten av livet mitt på å forsøke å vise det.

Vær tro mot livet du har fått

I dag har jeg selv voksne barn. Jeg spør meg selv om jeg har forkynt det samme i kirken som jeg har gjort ved kjøkkenbordet. Jeg kommer frem til at noe mangler. Og det er vel det denne kronikken handler om.

Det er noe jeg vil gi videre før jeg dør. Det er noe jeg må si helt klart. Det er noe som betydde forskjellen på liv og død for meg. Ja, betyr forskjellen.

Og det er dette å være tro mot det livet vi har fått.

Akseptere den skikkelsen livet til enhver tid har. Ha respekt for det andre forteller om hvem de er, hva de kan og hva de ikke kan. Ha respekt for det egen kropp og historie forteller.

Øve opp evne til å se tegn etter Gud der vi minst venter det. Lære oss til å leve med at ikke alt går opp, og at livet som sådant ikke er meningsløst likevel. Se at Gud kan og vil bruke hver enkelt av oss på måter vi ikke selv kan ane.

Dette styrket meg i troen

Jeg skriver, og jeg føler at ordene blir fattige. Innser at kjøkkenbordsituasjonen har pågått i årevis. Og pågår ennå. Når vi sitter rundt bordet, åpner det seg stadig nye horisonter, stadig nye sider i oss selv. Stadig nye sider ved tvilen og troen. Og det er som det skal være. Vi mennesker blir aldri ferdige. Kjøkkenbordsamtalen skal fortsette også i større fora.

Noe av det mest trosstyrkende jeg har opplevd det siste året, er Fatens stemme og skikkelse utenfor Stortinget en sensommerdag. Hun var en fremmed men likevel som en kjent gjest ved mitt eget bord.

«Ikke i min religions navn!» ropte hun, og demonstrerte at hun visste hva det var å lese religion og å elske Gud. Elegant og enkelt fikk hun sagt at mennesket ikke kan elske sin Gud om det ikke respekterer og elsker sin neste.

Å elske sin neste betyr å se, akseptere og identifisere seg med han/hun/hen som den han/hun/hen er. Jeg har lært denne kjærligheten av Jesus. For meg er dette kristendommens begynnelse og kvintessens. Det kan ikke være sånn at vi må lyve om livet, og hvordan vi vet det henger sammen, for å kalle oss kristne.

Anm: Midttømme har nå snudd i saken og vil la andre prester ordinere homofile.

Følg Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.

Les også

  1. Den homofile (preste)jobbsøkeren

  2. Kronikk: Kirken har sviktet når Lisa Williams får trøste

  3. Derfor er Joel (13) overbevist av Bibelens innhold

  4. Dikt: Nå må vi komme med en protest!

  5. Øyvind Norderval om ansettelse av lesbiske prester: En biskop er ikke kirken

Les mer om

  1. Kronikk