Ser seg blinde på symptomer | Ingeborg Senneset

Den umulige pasienten kan bli et samfunnsnyttig menneske, skriver Ingeborg Senneset. Som blogger opplever hun ofte at ukjente pasienter fortvilet tar kontakt.

En ukjent kvinne tar kontakt med meg en ettermiddag i juli. Anita er fortvilet over egen situasjon. Etter å ha basket med og mot spiseforstyrrelser i 25 år er kroppen utslitt. I dag er formen så dårlig at krykker og rullestol må frem. Igjen.

Innleggelser ved et utall ulike sykehus har tæret på motivasjonen. Hverken frivillig eller tvangspålagt behandling har gjort kvinnen bedre, snarere tvert imot. Når Anita tar kontakt er hun på sykehuset grunnet underernæring, dehydrering og elektrolyttforstyrrelser. Og hun skjønner at hun lever på lånt tid.

– Livet mitt er antagelig noe forkortet allerede, jeg vil bare prøve å ikke dø nå, sier Anita.

Men ingen orker å hjelpe henne på veien dit, føler hun. Alle sier til henne at hun må ta ansvar for eget liv. Det prøver hun å gjøre, så godt hun kan, men hun mislykkes.

Skjer litt for ofte

Ingen sier at symptomene kan være hennes måte å ta ansvar for sitt liv på, tenker jeg når jeg leser hva hun skriver. Men jeg sier ikke noe om det. I stedet spør jeg hva jeg kan gjøre. For hvorfor har hun tatt kontakt med meg? En ukjent, syk person som plutselig oppsøker en annen med en halv journal burde ikke være hverdagskost. Det er det heldigvis heller ikke, men det skjer dessverre litt for ofte.

I 2009 valgte jeg å gå ut offentlig med min pasientsituasjon og ikke minst hva jeg ville gjøre med den. Etter mange år med mer eller mindre godt skjult angst og anoreksi, samt forsøk på å komme ut av det, bestemte jeg meg for å opprette en blogg. Der ville jeg informere om hva jeg gjorde med og tenkte om sykdom og behandling, og forplikte meg til å tenke konstruktivt og fremtidsrettet.

Tre år senere trappet jeg langsomt ned bloggingen i takt med at jeg hadde mindre kontakt med helsevesenet og mer kontakt med meg selv. Sykdommen var offentlig, Ingeborg var privat. Åpenheten omkring kampene og utviklingen i ettertid har blant mye annet ført til ukentlige henvendelser fra slike som Anita: Fortvilte mennesker som møter veggen i behandlingsvesenet. Her er to eksempler, begge under fiktive navn.

Flink pasient

Ole hadde fobi for ansamlinger av mennesker og var derfor isolert. Han mailet meg og fulgte rådet om å snakke med fastlegen. Denne legen henviste ham videre, og han ble innlagt ved psykiatrisk avdeling. Men det gikk alltid fint å være sammen med medpasienter. Derfor mente fagpersoner at han ikke trengte behandling.

Fortvilet fortalte han at han ikke syntes det gikk fint å være sammen med medpasienter, heller. Han forsøkte bare å være en flink pasient. Med en slik kontroll på symptomene burde han bli skuespiller, fikk han høre.

Ved en senere innleggelse hadde Ole lært og holdt seg langt unna de andre pasientene. Da mente behandlerne at han ikke prøvde hardt nok, og Ole ble atter utskrevet. Han håndterer i dag angsten ved hjelp av alkohol.

Utenfor arbeidslivet

Mara trengte noen å snakke med etter at nedbemanninger på jobben førte til at hun ble stående utenfor arbeidslivet. Å ikke treffe mennesker gjorde henne engstelig. Hun ble avskrevet med diagnosen angst og medisinert deretter. Resepten var dårlig selskap, noe hun oppgitt fortalte og lurte på hva hun skulle gjøre med. Kunne jeg snakke med noen og høre om det var plass for henne? Året etter, i 2011, hengte Mara seg.

Til felles med Anita og mange andre tok Ole og Mara kontakt med en annen pasient, nå eks-pasient, for å få hjelp. De har også til felles at jeg gir de samme svarene: Snakk med fastlegen. Be om henvisning hit og dit. Ikke gi opp. Stå på. Ord som er like fulle av god mening som de er tomme for mening for mottagerne. Det jeg sier er riktig, men er det riktige det rette?

– Jeg ønsker bare å få behandling og ikke bli sett på som en byrde for psykiatrien. Vil bli sett på som Anita og den personen jeg er, i stedet for en vanskelig anoreksipasient. Tiden min renner ut, sier Anita.

Ikke hjelp i juli

På spørsmål om fastlegens anbefaling, svarer hun at både lege og behandler har ferie i juli. Sykdom tar som kjent ikke ferie, så ordene hun skriver til meg tastes mens hun får intravenøs væske gjennom en slange i hånden. Hun er så nær ved å gi opp, og jeg, som hverken er familie, venn, lege eller psykolog, men en ukjent blogger, er hennes siste utvei. Kan vi ha det slik?

Første gang Anita ble innlagt var i 1998. Hun anslår å ha vært innlagt i psykiatri eller somatikk omkring 100 ganger. Hvorfor er hun ikke blitt bedre? Selv tror hun grunnen er at ingen har spurt henne om årsaken til spiseforstyrrelsene hennes. Hun er blitt utsatt for overgrep og brukte mange år på å huske navnet til overgriperen. Men dette blir ikke snakket om. I stedet ser helsevesen og omgivelser seg blinde på symptomer og forsøker å gjøre Anita frisk for tynnhet, frisk for elektrolyttforstyrrelser, frisk for dehydrering.

Det skjer uten at noen har anstendighet til å spørre om det er greit at de frarøver henne den eneste måten hun kjenner å håndtere livet sitt på. Uten å forsikre henne om at selv om de tar bort livbøyen, vil de erstatte den med en livbåt. Uten å forstå hvorfor hun blir syk på nytt etter at de i beste mening har forsøkt å hjelpe henne.

Trenger trygge omgivelser

Anita vet hva som skal til. Hun er ekspert på egen situasjon. Hun trenger ikke nødvendigvis sykehus, men trygge omgivelser. Å få lov til å være med og bestemme. Å fylle dagene med glede og mestring. Å føle seg viktig og verdsatt.

Hennes ønsker samsvarer med tilbudene psykiatriske pasienter svarte at de ønsket seg mer av i en undersøkelse fra 2011 (Kogstad). 293 av 492 pasienter ønsket seg en institusjon for hvile, omsorg, samtale og hjelp til mestring av hverdagen. Til sammenligning ønsket kun 75 pasienter plass på psykiatrisk sykehus. Anitas skrekk er å bli innlagt på akuttpost.

– Jeg trenger hjelp til å overleve, ikke bare være en diagnose, sier Anita.

Den umulige pasienten kan bli et samfunnsnyttig menneske. Selv den som gikk inn og ut av sykehus, som sto ansikt til ansikt med døden flere ganger, som ble avskrevet av seg selv og fagfolk som et håpløst tilfelle, kan med tid, rom og de riktige alliansene bli bedre. Til og med bra. Anita trenger nå at rette vedkommende plukker opp denne stafettpinnen og løper ved siden av henne til mål – et mål hun selv må være med på å definere.

Hvem tar imot?