Russland er i ferd med å gjøre seg selv til en uregjerlig, kinesisk vasallstat

  • Erika Fatland
    Erika Fatland
Ikke bare presser Kina ned prisene på russisk energi, landet er også i ferd med å overta førersetet i de tidligere sovjetrepublikkene i Sentral-Asia, skriver Erika Fatland. På bildet: presidentene Vladimir Puting og Xi Jinping.

Norge og Kina er blant de få som profitterer på krigen i Ukraina.

Dette er en kronikk. Eventuelle meninger i teksten står for skribentens regning. Hvis du ønsker å sende et kronikkforslag, kan du lese hvordan her.

For Norges del er bildet enkelt: Krigsgevinsten handler om kroner og øre. Veldig mange kroner og øre. Dersom prisene holder seg på dagens nivå, vil den norske stat innen utgangen av 2024 ha håvet inn en sum tilsvarende Belgias samlede bruttonasjonalprodukt på salg av gass og olje til et kriserammet Europa.

I kroner og øre snakker vi om 5000 milliarder. (Ti av disse, altså en femhundredel eller to promille, er sjenerøst øremerket Ukraina.)

Oljefondet blør, riktignok, men som plaster på såret benytter fondets dyktige meglere anledningen til å kjøpe aksjer på billigsalg, slik de også gjorde under finanskrisen i 2008. Det vil antagelig lønne seg på sikt – slik det for det meste gjør.

Beijings balansegang

Når det gjelder Kina, er bildet mer sammensatt. Fra første stund har Kina manet til forhandlinger, våpenhvile og en avslutning av krigen. Samtidig har Kina avstått fra å stemme i alle saker som har med Ukraina-krigen å gjøre i FN, og i kinesiske medier får USA og Nato mye av skylden for krigen.

Kina har voktet seg vel for å bryte de økonomiske sanksjonene mot Russland. USA og EU er tross alt det viktigste markedet for kinesiske varer.

Samtidig har handelen mellom Kina og Russland økt med over 30 prosent hittil i år. Kineserne kjøper nå russisk olje, gass og kull på billigsalg fra et presset Moskva. Det bidrar til å holde inflasjonen i Kina på et akseptabelt nivå.

Kineserne kjøper nå russisk olje, gass og kull på billigsalg fra et presset Moskva

Under toppmøtet mellom presidentene Xi Jinping og Vladimir Putin i Samarkand i midten av september klaget Putin over at kineserne var tøffe forhandlere. På grunn av sanksjonene fra Vesten har russerne usedvanlig dårlige forhandlingskort på hånden. Mens Kreml har forsøkt å presse EU til å betale for gass i russiske rubler, foregår stadig mer av handelen mellom Russland og Kina nå i kinesisk valuta.

Vennskapets grenser

For fire år siden forærte Xi Jinping Kinas aller første vennskapsmedalje til sin «beste og nærmeste venn», Vladimir Putin. To uker før invasjonen av Ukraina omtalte Xi og Putin vennskapet mellom Kina og Russland som «grenseløst».

Etter at Russland gikk til krig mot Ukraina, er dette grenseløse vennskapet satt på prøve. Stormaktspolitikk handler først og fremst om nettopp storhet og makt. Da Kina lå med brukket rygg under opiumskrigene på midten av 1800-tallet, benyttet den russiske tsaren anledningen til å presse den svekkede kinesiske keiseren til å skrive under på to grensetraktater som med noen pennestrøk gjorde det russiske imperiet en million kvadratkilometer større. «De ulikeverdige traktatene» er disse kjent som i Kina.

Erika Fatland er forfatter og sosialantropolog.

Nå er det Moskva som er presset, og Beijing kjenner selvfølgelig sin besøkelsestid. Ikke bare presser Kina ned prisene på russisk energi, landet er også i ferd med å overta førersetet i de tidligere sovjetrepublikkene i Sentral-Asia.

Turen til Sentral-Asia tidligere denne måneden var Xis første utenlandsreise etter pandemien. Før han satte seg på flyet til Samarkand for å møte Putin, gikk turen til nabolandet Kasakhstan.

Kasakhstans nye bestevenn

Nest etter grensen mellom USA og Canada er grensen mellom Kasakhstan og Russland den lengste grensen mellom to land i hele verden. Med sin enorme størrelse utgjør Kasakhstan alene over halvparten av territoriet Moskva «mistet» da Sovjetunionen gikk i oppløsning i 1991.

Dette gigantiske landet er imidlertid svært tynt befolket. Den samlede befolkningen er på under 19 millioner. Rundt en femtedel av innbyggerne er dessuten etniske russere, og flertallet av disse bor nær grensen til Russland.

Dette kan ikke tolkes som annet enn en advarsel til Putin. Kasakhstan fått seg en ny og enda mektigere bestevenn.

For kasakhstanske myndigheter har det vært en vanskelig balansegang å unngå å vekke Kremls vrede og samtidig hevde sin egen uavhengighet. Kasakhstan har vært Russlands lojale bestevenn, nødt og tvunget. For hva om Kasakhstan ble neste land ut etter Ukraina?

Etter det kinesiske statsbesøket er risikoen for at dette vil skje, lik null. I en usedvanlig klar og tydelig uttalelse lovet president Xi at Kina vil beskytte Kasakhstans «uavhengighet, suverenitet og territoriale integritet».

Dette kan ikke tolkes som annet enn en advarsel til Putin. Kasakhstan fått seg en ny og enda mektigere bestevenn.

Fyller maktvakuum

Toppmøtet i Samarkand ble overskygget av blodsutgytelser i tidligere sovjetrepublikker. I utbryterrepublikken Nagorno-Karabakh brøt det ut harde kamper mellom Aserbajdsjan og Armenia. Kampene, som er de mest voldsomme på to år, kostet over hundre mennesker livet. Etter krigen i 2020 har Russland hatt fredsbevarende styrker på plass i regionen, men mange av disse er nå sendt til Ukraina.

Også på grensen mellom Tadsjikistan og Kirgisistan brøt det ut kamper, og også her kostet uroen over hundre menneskeliv.

De etniske konfliktene i Kaukasus og Sentral-Asia er blant de tikkende bombene Sovjetunionen etterlot seg, godt hjulpet av de intrikate grensene som ble tegnet opp under Josef Stalin.

Allerede i fjor høst inngikk Kina en avtale om å opprette og finansiere en militærbase i Tadsjikistan. Det blir neppe den siste.

Da disse grensene i 1991 skulle danne utgangspunktet for uavhengige nasjonalstater, ble det bråk. Mange av krigene og konfliktene som fulgte i Sovjetunionens kjølvann, har aldri funnet noen permanent løsning. Derfor blusser de opp igjen med ujevne mellomrom.

Tradisjonelt har Russland trofast troppet opp som fredsforhandler under disse konfliktene og har ofte sjenerøst stilt soldater til disposisjon. Nå er disse opptatt på annet hold, og dermed kan Kina få en helt ny rolle i Sentral-Asia.

Allerede i fjor høst inngikk Kina en avtale om å opprette og finansiere en militærbase i Tadsjikistan. Det blir neppe den siste. Kina arbeider også for å utvikle den sentralasiatiske infrastrukturen.

Under møtet i Samarkand underskrev Kina, Kirgisistan og Usbekistan en avtale om å bygge ny jernbaneforbindelse til Europa. Denne ruten vil forkorte reisetiden betraktelig og dessuten helt omgå sanksjonsrammede Russland.

En ny verdensorden

Tidligere denne måneden snakket Putin varmt om nødvendigheten av å utvikle en ny, multipolar verdensorden. Den nye verdensordenen er allerede underveis, men med Russland som en stadig mindre pol.

Apropos pol: Nordpolen smelter i et faretruende raskt tempo. Under den smeltende isen skjuler en femtedel av klodens olje- og gassressurser seg, i tillegg til svært tidsbesparende sjøruter. Konsekvensene av denne økologiske katastrofen kan dermed, paradoksalt nok, bli en gullgruve for alle arktiske stater, også for Norge.

Fremtidens territorialkamp kommer med stor sannsynlighet til å handle om nordområdene. Russland har allerede gjort krav på 1,2 millioner kvadratkilometer i Arktis.

Også Kina har ambisjoner om å bli en mektig arktisk stat innen 2030. Riktignok grenser ikke Kina til Arktis, men det gjør til gjengjeld Russland. Med Putin i førersetet er Russland i ferd med å gjøre seg selv til en uregjerlig, kinesisk vasallstat.