Myndighetene bør sikre at alle grupper har tilgang til en viss mengde rimelig strøm

Kan vi lage et system som tar høyde for svingningene i markedet?

De høye strømprisene i Sør-Norge har medført politiske hastetiltak i form av midlertidige ordninger for strømstøtte.

Det er gode grunner til å spørre om strømstøtten treffer dem som trenger den mest – og om systemet for prising av strøm til husholdninger bør justeres slik at vi i fremtiden kan tåle svingninger i markedet.

Det siste året har strømmarkedet fungert omtrent slik det var ment å skulle gjøre. Spotprisen har variert mellom prissonene i Norge og bestemmes til enhver tid av tilbud, etterspørsel og de fysiske begrensningene som ligger i overføringskapasiteten. Prisen reflekterer dermed knapphet på strøm.

Vi er også knyttet til utlandet gjennom utveksling av kraft, og prisene der påvirker prisene i Norge.

Det spesielle det siste året er mangedoblingen av prisen i Sør-Norge. Det slår ulikt ut for ulike typer husholdninger.

Eksponerte for variasjoner i spotmarkedet

I mange år hadde de fleste norske strømkunder en såkalt «variabel fastpris». Det var en forholdsvis stabil pris, men innebar at leverandøren kunne endre kraftprisen med to ukers varsel.

De siste årene har imidlertid kraftleverandørenes kreativitet økt og dermed også mangfoldet i typer kontrakter. Som Forbrukerrådet lenge har påpekt, selger de i prinsippet den mest homogene vare man kan tenke seg. Et resultat av kreativiteten er at det er vanskelig for kunder å sammenligne ulike tilbud.

Manglende krav til standardisering av avtaler har ført til en anbefaling om å inngå spotprisavtaler, der det faktisk er mulig å sammenligne tilbud fra ulike leverandører. I 2021 hadde 74 prosent av norske husholdninger spotprisavtale (kun 5 prosent hadde fastprisavtale, der prisen gjerne avtales for ett til tre år fremover i tid). Det gjør oss svært eksponerte for svingninger i markedet.

Da spotprisen økte i Sør-Norge, slo det rett inn i hverdagslivet. Fordi norske husholdninger er de mest strømavhengige i Europa, er vi spesielt sårbare for dette. Strengere krav til standardisering av fastprisavtaler til husholdninger kunne dempet noen av disse utslagene, men det er ikke tilstrekkelig i et rettighetsperspektiv.

Men støtteordningene fungerer da?

Statistisk sentralbyrå (SSB) har vist at husholdningene med det høyeste forbruket har tjent mest på støtteordningen. SSB vil presentere detaljer i sine funn i slutten av november.

Med tanke på rettferdighet ser vi et problem i hvor høyt taket på strømstøtten er satt, til hele 5000 kWh pr. måned. Ifølge nettselskapet Elvia, som viser til tall fra SSB, ligger gjennomsnittet for eneboliger på rundt 2000 kWh pr. måned, mens et rekkehus typisk bruker 1400 kWh og leiligheter kun 900 kWh pr. måned.

Et annet og bisart utslag av strømstøtten er at den gis uavhengig av type strømavtale.

En av forfatterne har en enebolig med et årlig forbruk av strøm på rundt 25.000 kWh. Med en fastprisavtale på 1 krone/kWh mottar hennes husstand strømstøtte på over 5000 kroner pr. måned, som etter betaling for kraft, nettleie og avgifter medfører at de får utbetalt/har til gode rundt 2000 kroner hver måned. Dette er både urettferdig (i forhold til kunder på spotprisavtale, som har økte kostnader) og gir et økonomisk incentiv til å bruke mer strøm i en tid da alle burde spare det de kan.

Samtidig vet vi at flere norske husholdninger er på sammenbruddets rand. Selv med strømstøtte får de økte utgifter og har ikke råd til å varme opp boligen. Noen av dem må legge seg etter middag for å holde varmen, har ikke besøk, og/eller de må velge mellom å spise middag eller å la barna delta på aktiviteter. Dette innebærer å leve med energifattigdom og fremstår ikke rettferdig.

Folk etterlyser en grense for overforbruk

Hvis det er én ting vi har lært gjennom mange års forskning på dette feltet, er det at folk etterlyser en grense for forbruk til en billig penge.

De aller fleste anser strøm for å være et fellesgode som vi alle har eierskap til, og som bør fordeles rettferdig. Vi har ofte stilt spørsmålet i intervjuer: «Synes du folk har rett til å bruke så mye strøm de vil, så lenge de betaler for det?»

Rundt år 2010 var responsen omtrent todelt: Halvparten av de vi intervjuet, mente det var greit, hvilket vil si at de fulgte en markedslogikk. Den andre halvparten var uenig: Strøm er ikke en vare på linje med kaffe og sukker fordi strøm er et nødvendighetsgode. De etterlyste en grense for overforbruk.

I den senere tid har det vært et skifte i retning av at flere norske husholdninger oppfatter strøm som et fellesgode som vi alle dermed har rettigheter knyttet til. Da blir det også stor avstand til myndighetene og strømmarkedets organisering, der strøm forvaltes som en vare på lik linje med kaffe og sukker.

Veien fremover: Inkluder sosial rettferdighet fra start!

Fordi vi har knapphet på strøm og trolig vil ha det fremover, bør vi se etter måter for mer rettferdig fordeling samtidig med at markedsmekanismene kan fungere.

Det kan for eksempel vurderes å sette en lav pris med hensyn til hva som er nødvendig mengde strøm for å opprettholde et minimum av livskvalitet, samtidig som forbruk utover dette kan koste mer. Ideen er ikke ny, men vi har nå tilgjengelig teknologi (målere) som gjør at graderte priser er håndterbart i praksis.

Uansett ordning bør vi erkjenne at strøm er et nødvendighetsgode. Hvis vi klarer å bake rettferdighet inn i prisene i utgangspunktet, vil det kanskje være mindre behov for innføring av bisarre støtteordninger, selv når markedsprisene tar av.

Da kan vi oppnå to ting i tillegg til et fungerende strømmarked: mer rettferdig fordeling knyttet til forbruket av et nødvendighetsgode, samtidig som folks tillit til strømmarkedet og de involverte aktørene styrkes.