Hvor går grensen mellom optimalisering av kosthold og spiseforstyrrelser?
Tilrettelegging og personlig oppfølging av utøverne er avgjørende.
Spiseforstyrrelser i toppidretten er dessverre et stort problem. Det har nok alltid vært det og kommer fortsatt til å være slik. Det er mer «synlig» i dag på grunn av sosiale medier og et generelt digitalisert samfunn.
Hva er triggere (noe som kan utløse et større problem, gjerne psykisk)? Hvordan kan trenere og støtteapparat være med på å skape et optimalt forhold mellom utøvere og deres kropp? Hvem har ansvaret?
Toppidretten er brutal
Som idrettsutøver er det på mange måter viktig å ha et bevisst forhold til hva man spiser, hvordan man trener, og hva slags forhold man har til egen kropp. Både fysisk og psykisk. Hvor går grensen mellom optimalisering av kosthold og spiseforstyrrelser?
Toppidretten er brutal på mange måter. Det stilles høye krav til utøverne, uavhengig av idretten man driver med. Dette kan skape ubevisst press på utøverne på svært mange områder.
Spiseforstyrrelser er noe mange utøvere har slitt med, eller sliter med i løpet av sin karriere. Noen idretter er mer utsatt enn andre. Dette gjelder spesielt utholdenhetsidretter som langdistanseløping og langrenn, for å nevne noen. Dette fordi lav kroppsvekt ofte er knyttet til prestasjon i disse idrettene.
I forbindelse med Therese Johaugs boklansering står hun nå frem og forteller om sine oppturer og nedturer i karrieren. Hun forteller at hun, med flere, slet med spiseforstyrrelser en periode i karrieren. Hvorfor er det slik? Er det «smittsomt»?
Ble trigget av foredrag
Johaug forteller selv i intervjuer med pressen at en trigger for henne var et foredrag i regi av Olympiatoppen. Der ble det oppfordret til å veie maten man spiste.
Intensjonen var nok god. Men er dette rett inngang for å fremme et sunt syn på kosthold hos utøvere som er avhengige av svært mye næring på grunn av mange treningstimer?
Hva kan og bør man gjøre for å gi utøvere kunnskap om ernæring, men uten fokus på antall kalorier, vekt og veiing av mat?
Anbefalingen om veiing av mat er garantert en trigger for mange. Dersom man ikke har tenkt på veiing av mat og inntak før, vil man i hvert fall begynne å tenke på det nå. Kanskje man egentlig hadde et ok forhold til mat og matinntak, noe Johaug mener hun hadde før dette foredraget. Her viser det seg at dersom slik informasjon blir lagt frem på feil måte, kan det få en uheldig virkning på enkelte.
Bokanmeldelse: Johaugs oppgjør med kontroll av matinntak
Hvordan skal man formidle slik viktig kunnskap til utøverne?
Dette er nok en problemstilling man aldri finner et fasitsvar på. Det er likevel avgjørende at instanser som Olympiatoppen med flere, trenere og støtteapparat har den rette pedagogiske kompetansen.
Formidlingen bør ikke bli en trigger til «å spise mindre» eller «spise mer». Man vet aldri hvordan enkeltindivider kan reagere på et slikt utsagn, og hvordan psyken blir påvirket av dette. Man vet at mennesker reagerer ulikt. Man vet også at spiseforstyrrelser er et sammensatt problem, der det er ulike faktorer som kan spille inn.
Derfor tenker jeg at tilrettelegging og personlig oppfølging av utøverne er spesielt avgjørende.
Jeg mener det er svært viktig å snakke om både fysiske og psykiske aspekter ved kroppen. Man må gå forsiktig frem, for det er et veldig sårt og vanskelig tema.
Kanskje det er bedre at man tar samtalene med hver enkelt utøver.
Følsomt og sårt tema
Men mye av hovedproblematikken er at de som er rammet av en spiseforstyrrelse, så absolutt ikke alltid vil erkjenne at de har problemer.
Det er derfor vanskelig, følsomt og personlig belastende for trenere, pårørende, venner og bekjente å gripe inn for å hjelpe.
Diagnosen er ikke lett å stille. Det kan være vanskelig å få innsyn i hvordan den rammede lever. Det er alltid en stor grad av usikkerhet når man skal konfrontere noen man mistenker å ha en spiseforstyrrelse. Det kan oppleves belastende. Dette er med andre ord et svært sårt tema som man må bli flinkere til å snakke om, spesielt innenfor toppidretten.
Et nyere tiltak som sikrer toppidrettsutøvernes helse, er et godt steg i riktig retning: et «helsesertifikat» som utøvere må ha for å kunne stille til start eller for å kunne være på diverse landslag.
Helsesertifikatet kan sile ut dem som er i faresonen, og kanskje legge til rette for tiltak før det er for sent. Helsesertifikat er en analyse av fettprosent, vekt, beintetthet med mer. Det finnes allerede andre tiltak innenfor toppidrett og helse, men om de fungerer optimalt, er vanskelig å si.
Johaug forteller at for henne gikk det veldig bra, men at det var en tung og sår prosess. Det er helt avhengig av hva slags støtteapparat man har, og at utøveren selv forstår at tiltak må settes inn. Det klarte hun heldigvis å innse.
Hvorfor er det slik at det er flere kvinner enn menn som sliter? Kan dette ha noe å gjøre med at kvinner som oftest har mannlige trenere? Kan det være vanskeligere for kvinner å åpne seg i en mannsdominert kultur? Kanskje det kunne hjulpet å få inn flere kvinnelige trenere og roller i toppidretten? Kunne dette vært et forebyggende tiltak?
