Kronikk

Sorgen bak homokampen i Kirken

  • Anonym

Jeg stopper ofte opp utenfor inngangen til kirkekontoret og må overbevise meg selv om at jeg har rett til å gå inn der akkurat som jeg er. Prest og gift med en av samme kjønn, skriver Anonym. Arne Nøst

Når kirkevalget er unnagjort, må jeg fortsette å leve med den påførte skammen, uavhengig av resultatet.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Det er mulig jeg er presten som døpte barnet ditt i forrige uke. Kanskje er jeg kollegaen din i menigheten du jobber i. Kanskje vi studerte teologi sammen. Du får ikke navnet mitt, men jeg er din neste.

Jeg er gift, og min ektefelle og jeg er av samme kjønn.

Da min bedre halvdel sa ja til å ville leve resten av livet sammen med meg, føltes det som om hjertet mitt skulle eksplodere. Av lykke, glede og kjærlighet. Det var en enorm følelse, som fylte meg fra topp til tå. Der og da følte jeg meg uovervinnelig, vi kunne klare alt.

Men jeg kjente meg også så uendelig sårbar.

Noe av de samme følelsene har jeg kjent på i mitt virke som prest.

Uovervinnelig og sårbar

Jeg føler på en overveldende glede over å få stå i en prestetjeneste hvor jeg blir invitert inn i andres menneskers liv. Den dagen jeg for første gang gikk inn på et prestekontor med mitt navn på døren så var det som om hjertet skulle eksplodere. Av lykke, glede og kjærlighet. Som prest føler jeg meg av og til uovervinnelig, og ofte kjenner jeg på sårbarheten.

Vi visste det ikke ville bli en dans på roser å være et homofilt ektepar, særlig siden en av oss jobber i Kirken som prest .

Men vi følte oss sikre på vår kjærlighet til hverandre, og at Kirken var vårt åndelige hjem. Jeg følte meg også trygg på at mitt prestekall var et kall fra Gud.

Vi er gift og jeg jobber som prest. Men noe ble ødelagt på veien. Noe er blitt ødelagt litt etter litt ettersom kjente og ukjente mennesker har uttrykt både direkte og indirekte at jeg lever i synd.

Skam og utrygghet

Dette har gjort at jeg hver dag går på jobb med en underliggende, gnagende følelse av at jeg lever feil. Når jeg står på prekestolen i en gudstjeneste, er jeg usikker på om jeg faktisk har rett til å stå der. Når jeg har sex med min ektefelle, hører jeg mørket hviske til meg: «Det er synd».

Jeg gråter alltid etterpå. Jeg snur meg over på siden, lar tårene renne i det stille og kjenner på en ubeskrivelig skam.

Dette er noe jeg ikke klarer å dele med personen som ligger ved siden av. Jeg orker rett og slett ikke å påføre dette mennesket min skam og utrygghet. Jeg vil ikke la det ødelegge min ektefelle slik jeg kjenner at det ødelegger meg.

Når jeg har sex med min ektefelle så hører jeg mørket hviske til meg: «det er synd»

Jeg har ansvar for mitt eget liv. Det er på mange måter jeg som må velge hva og hvem jeg skal lytte til. Jeg vet at jeg har omsorgsfulle og stødige støttespillere i familie og venner.

De aller fleste av mine kolleger har ingen problemer med å jobbe sammen med meg, snarere tvert imot.

At jeg er gift med en av samme kjønn har ingenting å si for jobben jeg gjør eller det medmennesket jeg er.

De menneskene som jeg møter i min hverdag, om det så er en dåpsfamilie, en god venn, sørgende, prestekollegaen min i nabosognet eller en i familien, så er det ikke noe spesielt med meg og mitt ekteskap.

Jeg er et helt normalt menneske og jeg lever med den jeg elsker.

Kampen river meg i stykker

Så hvorfor lar jeg da det et mindretall i kirke og samfunn mener om mitt samliv, gå inn på meg?

Hvorfor er det ikke støtten fra det store flertallet som heier på meg og mitt ekteskap som får ha siste ordet?

Hvorfor er det en kamp mellom ødeleggende og gode følelser inni meg? Hvorfor kjennes det ut som om denne kampen skal rive meg i stykker?

Det å være kristen handler mye om å leve etter Guds vilje. Som prest kjenner jeg også på et stort moralsk og etisk ansvar. Jeg er selvfølgelig ikke mer spesiell enn faren til det barnet jeg døpte i forrige uke. Men jeg er kalt til en tjeneste hvor jeg skal forvalte ord og sakrament på en måte som ærer Gud.

Når det da er mennesker, flere som jeg også ser opp til, som mener at jeg lever i et samliv som er imot Guds vilje, klarer jeg ikke å la være å bry meg.

Jeg trodde jeg skulle klare å unngå å la meg påvirke av deres negative standpunkt til homofil kjærlighet.

Jeg tenkte at det bare var å bære over med dem, og hvile i at det er mange kloke teologer som har et liberalt syn på homofilispørsmålet. Og, jeg kjenner at jeg virkelig elsker min bedre halvdel.

Men likevel.

Jeg gråter i det stille etter at jeg har hatt sex, selv om det har vært en god opplevelse. Jeg går ned fra prekestolen med en tung tvil hengende over meg, selv om jeg kunne se på menigheten at ordene mine traff dem.

Jeg stopper ofte opp utenfor inngangen til kirkekontoret og må overbevise meg selv om at jeg har rett til å gå inn der akkurat som jeg er. Prest og gift med en av samme kjønn.

Hvorfor skriver jeg dette? Hva vil jeg oppnå? Medfølelse? Støtte? Uthenging av konservative kristne? Forbud mot å diskutere homofilt samliv i en teologisk sammenheng? Prøver jeg å fraskrive meg ansvaret for eget følelses— og tankeliv?

Nei.

Er da dette en kronikk i den pågående kirkevalgkampen?

Nei, faktisk ikke.

Må leve med den påførte skammen

For når kirkevalget er unnagjort, og uavhengig av resultatet, må jeg fortsette å leve med den påførte skammen. Jeg må leve med usikkerheten om det livet jeg lever er rett og verdig. Jeg må fortsette å tåle at mennesker mener jeg lever i synd.

Dere diskuterer faktisk oss, vårt liv og vår kjærlighet

Derimot ønsker jeg å vise til at det å diskutere en samlivsform så åpent, med argumenter hvor Gud innblandes, berører de dere snakker om. For dere diskuterer faktisk oss, vårt liv og vår kjærlighet.

Det rokker ved grunnen vi står på, og det kan være forferdelig smertefullt.

Aftenposten kjenner kronikkforfatterens identitet.

Si din mening og få med deg de viktigste og beste debattene – følg Aftenposten meninger på Facebook og Twitter

_Joel (13) skrev i vår til Si ;D hva han mente om homofilt ekteskap:

Les også

«Min generasjon kan ikke vokse opp i et samfunn hvor man ikke kan si at abort kan være et feil valg og homofili ekteskap er galt»

. Flere eksempler fra debatten rundt kirkevalget finner du under._

Aftenposten har en klar mening om saken:

  1. Les også

    Trossamfunn bør fratas vigselsretten

  2. Les også

    Prost Trond Bakkevig om kirkevalget: Kirken for de få?

  3. Les også

    Espen Ottosen om kirkevalget: Fint med lav valgdeltagelse

  4. Les også

    En kristen, liberalkonservativ homofils syn på saken

  5. Les også

    Prest svarer Maria (20): Hvor ble det av den gjensidige respekten?

Les mer om

  1. Kronikk
  2. LHBT
  3. Kirkesamfunn

Relevante artikler

  1. KRONIKK

    Tre utfordringer til Oslos nye biskop | Einar Gelius

  2. KRONIKK

    «Den som har vært gift fire ganger, har vært smartere enn den som har vært samboer med samme person gjennom hele livet.»

  3. NORGE

    Dropper ordene "mann", "kvinne" og "brudepar"

  4. NORGE

    Kirkelig toppleder: – Be de homofile om unnskyldning

  5. DEBATT

    Hva skal vi egentlig med en kirke som begrunner sin etikk ut fra hva folk flest gjør? For eksempel aksept av samboerskap.

  6. NORGE

    Etter lang kamp vedtar Kirkemøtet i dag nytt vielsesritual. Den skal også kunne brukes når homofile gifter seg.