Kronikk

Satire er i ferd med å bli et maktspråk

  • Markus Gaupås Johansen
    Markus Gaupås Johansen
    Komiker og forfatter av boken «Hva er humor»
Landbruksminister Olaug Bollestad (KrF) og ektemannen Jan Frode Bollestad. På Instagram omtaler Bollestad seg selv og mannen som herr og fru Larkins. Det irriterer kronikkforfatteren.

Det er noe ved latteren som gjør at vi slutter å tenke kritisk.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Det siste året har jeg skrevet mange vitser om Abid Raja. For eksempel denne: «En ny undersøkelse viser at 70 prosent av Abid Raja tror han er statsminister».

Til min store irritasjon oppdaget jeg at Venstre noen uker senere laget en egen sketsj. Den het Trioterapi og refererte tydelig til NRK-serien Parterapi. Her sier Raja selv: «Rundt 50 prosent av meg har faktisk lyst å være lederen i dette forholdet.» Hvorfor i svarte gjør han narr av sitt eget oppblåste selvbilde når jeg allerede har gjort det?

I samme sketsj klager Sveinung Rotevatn over at han ikke klarer å være like folkelig som Raja, Raja får tyn for å ha tatt 88 selfies uten å forholde seg til koronaregelen om en meters avstand og så videre. De fleste andre som ser Trioterapi, jubler over politikernes selvironi. Jeg irriterer meg grønn.

Venstres Abid Raja, Guri Melby og Sveinung Rotevatn.

Glad for alt som er morsomt?

De siste årene er komikerne blitt mer politiske, men kanskje vel så viktig: Politikerne er blitt morsommere. Det siste er altså noe som irriterer meg.

Hvorfor, lurer du? Jeg, som lever av å være komiker og elsker komikk, bør vel være glad for alt som er morsomt! Det som murrer i meg, er hva som skjer når makten blir morsom.

Noen dager før Donald Trump ble valgt til USAs president, stilte Barack Obama opp i et fiktivt jobbintervju med komiker Stephen Colbert. Colbert spør om han har noen utmerkelser, og Obama svarer: «Jeg vant faktisk Nobels fredspris.» «Å? For hva da?» lurer Colbert. «For å være ærlig», sier presidenten, «det vet jeg fortsatt ikke.»

Markus Gaupås Johansen, komiker og forfatter av boken «Hva er humor»

Hadde jeg skrevet dette, ville man kalt det satire. Det geniale ved et slikt svar, ved siden av at det er veldig morsomt, er at han kommer kritikerne i møte. Vitsen spiller på all kritikken om at Obama fikk fredsprisen uten å ha utrettet noe. I denne fiktive situasjonen gir han kritikerne rett. Det betyr ikke at han gir dem rett på ordentlig, men det oppleves slik.

CIAs første tweet

Og vet du hva CIAs første tweet var? Den lød: «Vi kan hverken bekrefte eller avkrefte om dette er vår første tweet.» Rett og slett en kjempegøy harselas med byråets manglende evne til å fortelle sannheten!

Satirikerens jobb er i ferd med å bli overflødig. Ikke fordi vi står i fare for å bli erstattet av roboter eller billige satirikere fra Polen, men fordi flere og flere maktpersoner gjør narr av seg selv.

I Norge er det kanskje én politiker som utmerker seg på dette området: matminister Olaug Bollestad. Instagramkontoen hennes er snart mer populær enn partiet hun tilhører.

Det er interessant å se hvordan den har utviklet seg: De første bildene viser Bollestad på besøk på en brunostfabrikk eller mens hun baker lefser i Balsfjord – ganske kjedelige, streite politiker-kommer-på-besøk-på-den-lokale-bedriften-bilder.

Men så begynner det å skje noe. Det dukker opp fotografier av Bollestad og mannen på badeferie. Bilder av henne med kårny solhatter, og ikke minst av mannen som ligger sovende alle mulige rare steder, solbrent og i bar overkropp.

På Instagram omtaler Bollestad seg selv og mannen som herr og fru Larkins – etter de to britiske komediefigurene fra Livet med Larkins.

I serien var herr og fru Larkin så morsomme og trivelige at de klarte å sjarmere skattemyndighetene til å se gjennom fingrene med Larkin-familiens skattesnusk.

Det finnes politikere som vasker snusket sitt i latter

Jeg sier ikke at Bollestad driver med skattesnusk, jeg gjør ikke det. Men dersom hun hadde gjort det, hadde instagramkontoen hennes vært et perfekt skalkeskjul. Det finnes nemlig politikere som vasker snusket sitt i latter.

Fungerer som skjold mot kritikk

Boris Johnson er et åpenbart eksempel. Mannen har vært kontroversiell i flere tiår. Det eksisterer for eksempel et lydopptak av at han og Darius Guppy, en lurvete venn av Johnson, planlegger et voldsattentat mot en brysom journalist. Konfrontert med dette på Have I Got News for You (britenes versjon av Nytt på nytt) maktet han å le det hele selvironisk bort.

Johnson er morsom. Han sier rare, halvfrekke ting som: «Å stemme på toryene vil gi din kone større bryster og øke dine sjanser for å eie en BMW M3.»

Og dessuten ser han morsom ut. Han kler seg slapt og smiler skøyeraktig under den bustete manken. Det finnes også rapporter om at han bevisst rufser til håret sitt før intervjuer.

Den britiske statsministeren Boris Johnson.

Alle skandalene som følger i kjølvannet av Johnson, ser ut til å prelle av ham, og ifølge forfatter Jonathan Coe er det fordi Johnson skjønner hvordan humor virker: «Han ser ut til å forstå at latteren som omgir ham, er et substitutt for å tenke (...), og det gir ham en vidunderlig fordel.»

Det er noe ved latteren som gjør at vi slutter å tenke kritisk

Coe mener altså at det er noe ved latteren som gjør at vi slutter å tenke kritisk, som om latterens forløsning gjør at vi slår oss til ro. Humor kan dermed være en effektiv retorisk strategi fordi den fungerer som et skjold mot kritikk.

Les også

NRK-satiriker Markus Gaupås Johansen merker at tabuene blir stadig flere

En annen tid

Satire har gått fra å ramme dem på toppen til å bli et språk som også de på toppen behersker.

Obamas administrasjon benyttet seg av humor på en måte ingen tidligere presidentadministrasjoner har gjort, slår komiker Ben Schwartz fast.

Han advarer om at satire er i ferd med å bli et maktspråk.

En gang i tiden kan man tenke seg at humor undergravde makten. Da makten var upersonlig og tydelig adskilt fra folket, kan man kanskje ha undergravd den ved å dra den ned i sølen.

Men nå lever vi i en annen tid. Maktgrunnlaget er i stor grad blitt personlig. Man befester ikke sin stilling på toppen ved å heve seg over folket. Populære politikere i dag river seg selv ned på vårt nivå ved å være selvironiske. Et av Jonas Gahr Støres største problemer er at han er så dårlig på å drive satire med seg selv.

«Vi gjør politikk litt gøyere»

Det jeg vil peke på, er at Abid Raja kan innrømme å ha brutt enmetersregelen 88 ganger og komme unna med det fordi han er selvironisk.

Og ingen tenker på innstramminger i arbeidsavklaringspengene når de ser herr og fru Larkins på tur. Det er det som irriterer meg.

Dessuten finnes det en satirekonto på Instagram med over 30.000 følgere med slagordet «Vi gjør politikk litt gøyere». Denne kontoen gjør narr av Erna Solberg og andre medlemmer av Høyre og er samtidig administrert av partiet Høyre.

Det er den humoristiske stemmen til en konservativt organisasjon med makt. Statsministerens parti har ingen problemer med å fremstå komiske i 2020. Tvert imot, de dyrker det, og det er noe vi alle kan være mer oppmerksomme på.

Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter

Les også

  1. Portrett av Olaug Bollestad: Regjeringens Instagram-komet brenner for enkelt språk og folkelig stil

  2. Torbjørn Røe Isaksen: – Det er ikke GØY å være statsråd

Les mer om

  1. Politikk
  2. Humor
  3. Abid Raja
  4. Olaug Bollestad