Kronikk

En slags konspirasjonsteori om islam | Torgeir Fjærtoft

  • Torgeir Fjærtoft, Senter for islam- og midtøstenstudier, Universitetet i Oslo
Vi kommer neppe nærmere målet om integrering ved å følge Carl Schiøtz Wibyes påstander om uforsonlige og uoverstigelige motsetninger mellom «oss» og «dem».

Truer Saudi-Arabias versjon av islam oss nordmenn ved å gjøre muslimer til ekstremister - også her i landet?

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Det var først da jeg leste mer om Lawrence of Arabia jeg forsto hvor farlig min tidligere kollega, forhenværende norsk ambassadør i Saudi-Arabia, Carl Schiøtz Wibye, er.

Derfor er jeg glad for at han nå deler sitt verdensbilde offentlig i en bok, I Terrorens rike, slik at vi kan diskutere åpent med ham. Både i boken og i intervjuet i Aftenposten presenterer han nærmest en konspirasjonsteori om at Saudi-Arabias versjon av islam, wahhabismen, truer oss ved å gjøre muslimer til ekstremister, også her i landet.

Jeg har tre innvendinger, som jeg vil begrunne her. For det første er ikke virkeligheten så enkel, for det andre er det en dårlig norsk strategi å presentere den slik, og, ikke minst, for det tredje går det klart frem av boken at han har et politisk prosjekt som egentlig gjelder Norge.

Lawrence of Arabia bygget allianser

Selv om Wibye overdriver wahhabistenes innflytelse, har han rett i at det er viktig å hindre dem i deres mål om å blokkere modernisering og sameksistens. Men hvordan?

Lawrence of Arabia overtalte sine britiske oppdragsgivere til å bygge allianser med lokale ledere i Arabia da Det ottomanske riket gikk under i løpet av første verdenskrig. Han hadde funnet en strategi som skulle vise seg å bli mer effektiv enn den maktpolitikk Storbritannia og Frankrike brukte overfor resten av regionen gjennom den såkalte Sykes-Picot-avtalen.

Dermed vokste den moderne saudiarabiske staten frem som en organisk statsdannelse der makten er avhengig av en allianse mellom forskjellige interesser. Kongens makt i Saudi-Arabia hviler derfor ikke på et monopol på en ekstrem og mørk tolkning av Islam. Det er evnen til å bygge en allianse mellom forskjellige interesser i landet som er maktens basis.

Maner til kamp mot mørke krefter

Her er wahhabistene kun én av flere innflytelsesrike grupperinger. Den norske forskeren Stig Stenslie har dokumentert dette i sin bok Regime Stability in Saudi-Arabia. Flere av verdens mest anerkjente forskere mener det samme.

Kortversjonen av Wibyes verdensbilde er at «vi» trues av «de andre».

Wibyes klare budskap er at dette ikke var hans syn som norsk ambassadør. En erkjennelse av at makten er delt og politikken derfor i dynamisk utvikling, burde for en dyktig diplomat være et lovende utgangspunkt for å utvikle en norsk strategi.

Hva slags norsk strategi er det den tidligere ambassadør går inn for? Det gir ikke boken hans svar på, utover å mane til kamp mot de mørke krefter som han mener har makten i landet og truer verden.

Korstog mot jihad – og omvendt

Kortversjonen av Wibyes verdensbilde er at «vi» trues av «de andre». Satt på spissen kan vi si at hans fortelling handler om «vårt» korstog – i en moderne, sekulær versjon – mot «deres» jihad. Oss mot dem, et klassisk opplegg for en god fortelling som vekker sterke følelser.

Hans fortelling blir nærmest identisk med jihadistenes, bare med en motsatt rollefordeling. I deres fortelling kaller de oss «korsfarere» som de må bekjempe fordi vi truer dem, slik Wibye mener vi må bekjempe dem fordi de truer oss.

Verdifulle selvmotsigelser

Samtidig motsier han seg selv, og det er i disse motsetningene vi kanskje finner bokens største verdi. For mens hans hovedbudskap er at mørke krefter har makten over muslimer, sier han også at det store flertallet ikke er slik.

  • Mohammad Usman Rana: Islam er ingen dødskult

Nettopp! Det som er synd, er at han ikke utvikler dette perspektivet for å tilby oss noe vi kan bruke i det virkelige liv. For å skape effektive strategier må vi ta inn over oss motsetninger, paradokser og dilemmaer. Men det gjør hverken ambassadør Wibye eller jihadistene. I stedet søker de seg til et forenklet verdensbilde preget av kamp mot onde krefter.

Konflikter skaper ekstremisme

Forfatteren følger dessverre ikke de lovende tråder som ligger i hans selvmotsigelser. I stedet graver han langt tilbake i historien for å begrunne sine generaliserende påstander om dagens muslimer. Dermed viser han at han misforstår grunnleggende sitt tema.

De identiteter som driver konflikter, er nemlig ikke statiske, men dynamiske. Han kort sagt lukker øynene for at identiteter utvikler seg i et samspill, og derfor også kan bevisst påvirkes med en klok strategi.

Den norske eksperten på jihad, professor Brynjar Lia, har nettopp publisert en artikkel der han påviser at vestlig militær intervensjon førte til økt ekstremisme og støtte til jihad blant muslimer i Midtøsten. Det er med andre ord ikke ekstremisme som skaper konflikter, slik Wibye mener, men konflikter som skaper ekstremisme.

Hans norske politiske prosjekt

Årsaken til hans generaliserende beskrivelse av muslimer, underbygd med eksempler fra en fjern fortid, er nok at boken egentlig ikke handler om Saudi-Arabia, men om forfatterens politiske prosjekt. Dette politiske prosjektet gjelder Norge. Her har muslimer å stille opp i den rollen han tildeler dem, som de farlige «andre».

De som har hatt med ham å gjøre, vet at han ikke legger skjul på dette prosjektet. At muslimer er som andre, nemlig svært forskjellige, passer da ikke inn i fortellingen (selv om han som sagt sier det også).

Et spørsmål jeg sitter igjen med, er hvor mange norske muslimer som passer inn i den rollen han vil tvinge dem inn i? Sikkert noen, men ingen jeg kjenner, og jeg tror jeg kjenner flere norske muslimer enn forfatteren.

Forfatterens fordommer

Jeg vet for eksempel at under en hijab kan vi finne moderne, smarte og hyggelige norske kvinner, men for å oppdage det, må vi gå inn i en samtale som likeverdige medmennesker.

Et spørsmål jeg sitter igjen med, er hvor mange norske muslimer som passer inn i den rollen han vil tvinge dem inn i?

Her sperrer nok forfatterens fordommer for at han kommer så langt i sin innsikt. Dermed blir han dessverre også mindre interessant som bidragsyter til samfunnsdebatten.

Så til det grunnleggende spørsmål om strategi, for oss som bekymrer oss for hverdagsutfordringene i integreringen, at innvandrerkvinner må i jobb, deres barn må få gå i bursdager og være med på turer, at deres døtre lærer å svømme og deres sønner forstår hvordan vi oppfører oss mot kvinner i Norge: Kommer vi nærmere målet ved å følge forfatterens påstander om uforsonlige og uoverstigelige motsetningene mellom «oss» og «dem»? Neppe.

  • Her kan du lese flere artikler om islam:

Les også

  1. Eksmuslimer i Norge forteller: Derfor bryter vi med islam

  2. Islam har en viktig rolle i Europas religionshistorie | Egil Asprem

  3. Hege Storhaug mener ekstrem islam truer Norge. Her er hennes forslag for å stoppe det.

Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.

Les mer om

  1. Jihad
  2. Saudi-Arabia
  3. Islam
  4. Integrering
  5. Norge