Kronikk

Ulikhet i utdanning er det store problemet

  • Katrine Vellesen Løken
    Professor
  • Kjell Gunnar Salvanes
    Professor, Senter for fremragende forskning FAIR, Norges handelshøyskole

De aller fleste barn som har foreldre med høy utdanning, vil ta høyere utdanning, skriver kronikkforfatterne. Bildet er fra en forelesning på Universitetet i Oslo. Foto: Ingar Storfjell

Vi er altfor opptatt av økonomiske forskjeller. I Norge er det ulikheten i utdanning vi må diskutere.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Det er fascinerende å følge hvor mye plass økonomisk ulikhet får i samfunnsdebatten og i politikken. Vi vil minne om at inntektsmobiliteten, det vil si sannsynligheten for at barna beveger seg bort fra foreldrenes inntektsnivå, mellom generasjoner i Norge fortsatt er en av de høyeste i verden. Det er heller ingen tegn på at ulikhet i inntekt har vokst svært mye i Norge over de siste tiårene.

Mye av årsaken til dette ligger trolig i den sammenpressede lønnsstrukturen vi har i Norge. Det er mye enklere å flytte seg fra den lavere delen av lønnsfordelingen til den høyeste. Det reduserer ulikheten. Den sammenpressede lønnsstrukturen blir påvirket av hvordan vi har organisert arbeidsmarkedet. I tillegg kommer aktiv skattepolitikk over flere tiår.

Like skjevt som før

Derimot har ulikheten i utdanning ligget stabilt høyt over tid. For eksempel er utdanningsmobiliteten over generasjoner, altså sannsynligheten for at barnas utdanning beveger seg bort fra foreldrenes utdanningsnivå, omtrent den samme i Norge som i USA, England og flere andre land.

De aller fleste barn som har foreldre med lav utdanning, har en tendens til selv å ta lav utdanning. Likeledes vil de aller fleste barn som har foreldre med høy utdanning, ta høyere utdanning.

Figuren viser at for både Danmark, Norge og USA er andelen av ungdom under høyere utdanning mye høyere for dem som også har foreldre med høyere utdanning. Rekrutteringen til høyere utdanning for ungdom med foreldre med bare grunnskole er veldig lav, under 10 prosent for alle tre landene.

Man har sett fremskritt over noen tiår, særlig ved at utdanningsnivået generelt har gått kraftig opp. Flere fullfører videregående og bachelorgrader også hvis foreldrene har lav utdanning.

Men særlig rekrutteringen til masterutdanning og til «eliteutdanninger» som medisin, jus, ingeniør og økonomiutdanningene er like skjev nå som før.

Dårligere helse

Det er mange grunner til at ulikhet i utdanning er en utfordring selv om ikke ulikheten i inntekt er stor. Det er vist at de med lavere utdanning har betydelig dårligere helse. En illustrasjon på det er at forskjellen i forventet levealder er mer enn ti år høyere i Oslo vest enn i Oslo øst.

Ulikhet i utdanning kan også medføre at talenter ikke får fullt utnyttet sitt potensial. Vi vet det er stor etterspørsel etter talenter med høy utdannelse i både privat og offentlig sektor. Næringslivet blir mer og mer kunnskapsbasert, og bedriftene er villige til å betale godt for å få tilgang til gode ingeniører, jurister, leger og økonomer.

Men det er mye som tyder på at næringslivet og samfunnet går glipp av talenter, og mange opplever selv forspilte muligheter.

Katrine Vellesen Løken, professor, Senter for fremragende forskning FAIR ved NHH

Ulik tidsbruk med barn

Hvilke institusjoner er det egentlig som opprettholder forskjeller i utdanning?

Familier kan bidra til å opprettholde forskjeller. Flere store forskningsgrupper i flere fag og land har vist en fornyet interesse for dette temaet. Blant dem er forskningsgruppen FAIR ved Norges handelshøyskole. De har satt i gang store prosjekter for å forstå bedre hvorfor man har så store forskjeller i utdanningsvalg.

Kjell Gunnar Salvanes, professor, Senter for fremragende forskning FAIR ved NHH Foto: Hallvard Lyssand

Et viktig funn er at barn allerede i femårsalderen har veldig forskjellig ordforråd, forskjellig tallforståelse og ulik grad av tålmodighet.

De første årene bruker barna i hovedsak sammen med foreldre og søsken. For å si det enkelt ser det ut til at foreldre oppdrar barna sine veldig forskjellig.

Det er godt dokumentert at foreldre med ulik bakgrunn er forskjellige når det gjelder hva de gjør sammen med barna. Både hvor mye tid de bruker med barna, og hva de bruker tiden på. Hvilke foreldre man har, er ikke et valg man tar.

Det gjør at politikk på dette området er krevende. Ordninger rettet mot foreldrene og deres tidsbruk med barn har det vært lite fokus på i norsk familiepolitikk.

Skolen har mye å si

Institusjoner, som skolen, kan være en viktig forklaring på forskjeller i utdanningsvalg i voksen alder.

Grunnen er at familier sorterer seg inn i ulike kommuner, nabolag og skoler. Selv om alle har tilgang til skoler i Norge og skolene følger de samme standarder for kvalitet, vil dette føre til at nettverket av venner og familier rundt ungene blir ulikt på ulike skoler.

Det kan også være at de beste lærerne havner i samme kommuner og nabolag. Dette vil forsterke tendensen. Mye forskning viser at venner, familie og lærere er viktig for skoleresultater, valg av utdanning og forventninger til høyere utdanning. Dermed vil denne typen sortering forsterke forskjeller i utdanningsvalg.

De som har foreldre med høy utdanning, vil bli kraftig eksponert for venner med foreldre som også har høy utdanning, de beste lærerne og så videre. Dermed øker sannsynligheten for at barnet tar høyere utdanning enda mer. De med foreldre med lav utdanning derimot, vil i større grad bli eksponert for venner med foreldre som har lav utdanning, og ofte også dårligere skolekvalitet.

Noe butter imot

Inntektsforskjeller blir svært ofte debattert, særlig foran valg. Da snakker vi gjerne om små endringer i skattepolitikken som skal redusere de relativt lave inntektsforskjellene man har i Norge.

Men hvordan kan vi løse opp i samfunnsstrukturene som bidrar til ulikhet i utdanning? Det man i alle fall kan si, er at på disse områdene har det vært lite fremskritt på tross av store investeringer i utdanning for alle, flere år med obligatorisk utdanning, tilgang på videregående utdanning til alle og sterk utbygging av høyere utdanning.

Også innen familiepolitikken er mye gjort: foreldrepermisjon, sterkt subsidiert og allmenn tilgjengelig barnehage og lignende. Likevel er det noe som butter imot.

Foreldres valg kan være nøkkelen til å forstå mer om dette. Foreldre oppdrar barn ulikt og bestemmer hvilke nabolag barn vokser opp i.

Det vil aldri være kun én type oppdragelsen som er den beste. Men det kan være muligheter til å hjelpe foreldre med informasjon og oppfølging om viktigheten av for eksempel ordforråd, lesing og tålmodighet.

Samfunnet kan også bli bedre på å tilrettelegge for bedre miks av nabolag gjennom for eksempel boligpolitikk eller å flytte skolegrenser.

Les også

  1. Silje fikk toppkarakterer og er ingeniør. Nå jobber hun i klesbutikk.

  2. Foreldrene har høy utdannelse og vil råde sønnen til det samme. Men er det smart?

Les mer om

  1. Utdanning
  2. Familiepolitikk
  3. Samfunnet
  4. Barn