Kronikk

- Udugelige offentlig ansatte

  • Dagfinn Nordbø,
    barnevernspedagog og forfatter

Hans Geelmuyden var sentral i utformingen av den store lærerrekrutteringskampanjen. «GNIST kan kanskje hjelpe noen få. Men sannsynligvis vil det bli nok en ramling med tomme tønner, og det vil bli vist fancy PowerPoint-presentasjoner med fargerike kakediagrammer», skriver Dagfinn Nordbø. Foto: BJØRN SIGURDSØN/SCANPIX

Privat næringsliv kvitter seg med udugelige ansatte. Men i det offentlige finnes ikke reell kvalitetssikring, skriver Dagfinn Nordbø.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Klisjépreget. I disse dager går en annonsekampanje for en tverrorganisatorisk satsing kalt GNIST. Kampanjen har femårsperspektiv og målet er «å sette læreren i fokus». Mer klisjépreget kan man vel nesten ikke si det, og det fortelles ingenting om hva innholdet i satsingen er.

Farlig vei.

Det vi vet er at enhver regjering skryter av hvor mange flere lærere de har fremskaffet, og at det alltid trengs enda flere. I helsesektoren skrikes det på «flere hender», og slik er tankegangen: Bare man får ansatt nok folk, vil alle problemer løse seg. Dette er en uhyre farlig vei å gå, særlig når man vet at det i offentlig sektor befinner seg et stort antall mennesker som overhodet ikke har noe der å gjøre.

Grunnen til dette er hva jeg vil kalle Det Siste Store Tabu, og det innebærer at ingen tør å fortelle en offentlig ansatt at han eller hun er inkompetent og udugelig.

På en ungdomsskole fantes en gang en gymlærer som kom fra offiserskarrière i Forsvaret. Rektor tenkte nok at mannen var et funn, men sannheten var at han var en pedagogisk katastrofe. En elev som hadde glemt gymtøyet hjemme ble dratt løpende etter den ene armen rundt hele skolen, til spott og spe for alle skolens elever. Ofte kom læreren med sårende spydigheter om elevenes kropper under dusjing. Dette burde være nok for å påvise at læreren burde fått sparken.

Men norske skoleelever er rettsløse overfor de overgrep som dysfunksjonelle lærere begår. Halvpsykopatisk adferd og psykiske overgrep forblir en hemmelighet mellom elevene og læreren, fordi det ikke fins et fungerende system som kan fange opp slike forhold.

Hær av ufaglærte.

I psykiatrien skal det spares penger, og derfor blir den svakeste gruppen i vårt samfunn utsatt for en hær av ufaglærte ansatte som hverken har motivasjon, kompetanse eller menneskelige egenskaper til å utføre en slik jobb. Jeg vil påstå at hver eneste psykiatriske avdeling har minst én til fem ansatte som er totalt uskikket for omsorgsarbeid.

Da jeg besøkte en bekjent som var innlagt, observerte jeg ufaglærte som var så angstfylte at de var behandlingstrengende selv. En annen gang så jeg en hjelpepleier som var så overvektig at hun knapt kunne bevege seg. Men Alle skal med. Enhver som har besøkt noen på en psykiatrisk avdeling, vil se at nattevakter nesten utelukkende består av studenter og ufaglærte, som har som største motivasjon at det skal være ro, så de kan hengi seg til sitt strikketøy, sitt mellomfag eller sin Stieg Larsson-roman.

«I det offentlige finnes ikke reell kvalitetssikring. Alle Skal Med»

Inkompetanse.

Blant de faglærte er også svært mange fullstendig feilplasserte. Motivasjonen for å ta utdanningen er ofte svært vag. Det vanligste abrakadabra fra folk som ikke vet hva de vil, er å si: «Jeg vil jobbe med mennesker». Den setningen bør føre til at alle alarmklokker må ringe. Men det er jo langt mer behagelig for høyskolene å uteksaminere inkompetente personer, enn å sile ut de som absolutt ikke har noe i pleie— og omsorgsarbeid å gjøre.

En bekjent av meg var sykmeldt en lengre periode, og på grunn av gjeld hun hadde fått i sykdomsperioden, beslagla namsmannen hver eneste krone hun hadde på kontoen, dvs. hennes sykepenger. Hun hadde to barn og null kroner til husleie og livsopphold – en grov saksbehandlingsfeil fra namnsmannen side. Hun fikk derfor sitt første besøk på et sosialkontor, der sosialarbeideren snakket så dårlig og gebrokkent norsk at han ikke forsto hverken problemet eller nyansene. Alle inntektsopplysninger var levert til Nav Trygd, men de opplysningene kunne ikke sosialarbeideren få tilgang til, selv om Nav Trygd holdt til i samme kontorlandskap, én meter unna. Så mye for Nav-reformen.

Hun måtte gå fra sosialkontoret uten en krone til mat og med ubetalt husleie – fordi en annen offentlig etat hadde begått flere grove saksbehandlingsfeil. Hun klaget og vant til slutt, men var blitt ydmyket på det groveste – enda en gang. Slike ting skjer hver dag, uten den minste konsekvens for de udugelige."Grelle eksempler på hvordan systemene forsvarer seg selv, finnes bl.a. på Jeanines Horntvedts meget velformulerte blogg

Ikke noe skjedde.

Komiker Jon Schau ble slått konkurs av kemneren mens han lå dødssyk i respirator. Men Jon kom seg på beina og laget et standupshow om temaet, det ble en del medieoppstuss, og til slutt kom skattedirektøren på TV2 og uttalte at slike ting fra nå av ikke skulle forekomme: Skjønn skal utvises når folk har fått betalingsproblemer på grunn av sykdom. Men det ble med uttalelsen – praksis er fremdeles den samme.

Min kvinnelige bekjente som hadde slitt med tunge psykiske problemer, søkte kemneren om å få slippe de straffegebyrene på titusener av kroner hun hadde pådratt seg i den sykdomsperioden. Søknaden var attestert av fastlege og psykiater, og etter et halvt år kom svaret: Blankt nei. Ikke én krone i rabatt, og hun sliter med gjelden fremdeles – fire år etter. I Norge snakkes det om et sosialt sikkerhetsnett, men hva hjelper det når maskene er så store at tusenvis faller gjennom?

Sparker nedover.

Jens Bjørneboe beskrev Det autoritære menneske, som kun trives når det sparker nedover, og selv blir sparket ovenfra. Denne mennesketypen lever den dag i dag – hovedsakelig i offentlig sektor. Næringslivet kvitter seg med de udugelige på en langt mer rettferdig måte, men i det offentlige finnes ikke reell kvalitetssikring. Alle skal med.

Blir noen truet med oppsigelse, kommer stillingsvernet og LO og resten av systemet og sikrer den allmenne nivellering. Bjørneboes begrep kan i dag utfylles med Det regelstyrte menneske. De jobber i skolevesenet, trygdeetaten, psykiatrien og ligningsvesenet. Det blir aldri stilt reelle, kvalitative spørsmål ved deres kompetanse. Ingen etterlyser deres menneskelige kapital, men likevel blir de satt til å behandle mennesker.

Gjennom systemet.

Det farlige ordet Menneske blir derfor erstattet med ordet Sak. Horribel saksbehandling høres jo bedre ut enn Horribel menneskebehandling. Ingen har undersøkt om de er i besittelse av empati eller kan utøve skjønn, eller hvordan de kommuniserer. Mange har sklidd gjennom systemet uten at noen har stoppet og sagt: Egner du deg til denne jobben? Hva slags menneske er du? Er du sterk nok til å stoppe mobbing i klassen? Er det sant at du selv mobber elevene?

GNIST kan kanskje hjelpe noen få. Men sannsynligvis vil det bli nok en ramling med tomme tønner, og det vil bli vist fancy PowerPoint-presentasjoner med fargerike kakediagrammer. Politikerne vil igjen og igjen ta ordet Kvalitet i sin munn, selv om det forlengst er tømt for all mening. Og igjen vil det bli rykket inn svindyre helsides annonser, for da ser det iallfall ut som man har gjort noe.

Les mer om

  1. Kronikk