Kronikk

Et mer åpent Taliban? Det er det motsatte som skjer i Afghanistan.

  • Zahir Athari
    Zahir Athari
    Medieviter og Afghanistan-kjenner
Et gryende håp om en bedre fremtid er erstattet av en voksende frykt for å synke dypere inn i en labyrint av vold, hat og lidelse, mener kronikkforfatteren. Bildet: Veggmaleri av USAs Zalmay Khalizad og Talibans mullah Abdul Ghani Baradar, i Kabul, Afghanistan.

Vil USA og Nato å la det afghanske folk lide alene?

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Mellom 1. mai og 11. september trekker USA og Nato styrkene sine ut av Afghanistan. Med dette avsluttes nok et kapittel i Afghanistans krigs- og invasjonshistorie.

På nåværende tidspunkt er det umulig å si hva som venter rundt neste hjørne. Men én ting er tydelig: Den politiske utviklingen som tiltok med Talibans kollaps i 2001, har vært et blindspor.

Det som står igjen, er på den ene siden en svekket stat, på den andre siden en aggressiv terroristgruppe som bare tilfredsstilles av vold og våpenmakt. Sivilsamfunnet er for sårbart til å spille noen avgjørende rolle.

Zahir Athari er medieviter, og har tidligere vært talsperson for Den afghanske flyktningkomiteen og leder i Fred og demokrati i Afghanistan.

IS-krigere og andre terrornettverk, gamle Mujahedin-krigsherrer og en tilspisset etnisk konflikt gjør situasjonen enda mer uoversiktlig. Legg til fattigdom, arbeidsledighet og en nådeløs tørke. Slik situasjonen ser ut nå, handler alt om tempoet og graden av forverring. Det er det afghanske folk som må betale prisen.

Et gryende håp om en bedre fremtid er erstattet av en voksende frykt for å synke dypere inn i en labyrint av vold, hat og lidelse.

Sett fra et makroperspektiv finnes det tre mulige hoved-scenarioer:

  1. Samarbeid og maktdeling
  2. Et islamsk emirat
  3. Full borgerkrig

1. Maktdeling

Politiske forhandlinger og maktdeling mellom Taliban og den afghanske regjeringen er kun mulig dersom Taliban endrer syn på forholdet mellom politikk, sharialov og «jihad». President Ashraf Ghani har i en artikkel i Foreign Affairs til og med foreslått en overgangsregjering.

Selv om en slik maktdeling på kort sikt vil føre til en ytterligere svekking av kvinnerettigheter og ytrings- og mediefrihet, kan det berge fred og et mer eller mindre demokratisk statsapparat.

Fredsforskerne Kristian Berg Harpviken, Astri Suhrke og Arne Strand skriver i en kronikk i Aftenposten om et mer fleksibelt og åpent Taliban. Dette er kanskje riktig når det gjelder Talibans forhold til resten av verden. Men hjemme? Der er det det motsatte som skjer.

Taliban har vært krystallklare både i ord og i handling. De ønsker en militær seier og et islamsk emirat i tråd med sin egen tolkning av sharialoven.

Den siste tiden har videoklipp av offentlig steining og pisking av kvinner og fastebrytere under ramadan gått viralt

Doha-forhandlingene mellom den afghanske regjeringen og Taliban var mislykket. Istanbul-konferansen som skulle holdes den 24. april, ble avlyst. Angrepene mot afghanske sikkerhetsstyrker og sivile har økt i omfang og frekvens.

Den siste tiden har videoklipp av offentlig steining og pisking av kvinner og fastebrytere under ramadan gått viralt på sosiale medier. Nylig skrev Talibans talsperson, Zabihullah Mujahed, på Twitter: «Steining som straff for ​​utroskap er en sharialov ingen muslim kan nekte for.»

Historisk kontekst

Det er viktig å huske den historiske konteksten. De siste 40 årene har afghanske ledere vist at de ikke klarer å dele makten mellom seg, ikke en gang når de er enige om overordnede politiske mål.

Borgerkrigen på 90-tallet startet ikke på grunn av uenigheter om landets politiske system. Som «Mujahedin» (hellige krigere) kriget de alle for det samme målet, nemlig å etablere en islamsk stat basert på sharialovgivning. Men da de vant krigen, klarte de ikke å dele makten mellom seg. Hver partileder ønsket total makt, og det var snakk om minst ti forskjellige partier.

Taliban sier: «Vi vant krigen, USA tapte.»

Nå venter de ikke på USA/Natos fulle tilbaketrekking for å få i gang en fredssamtale, men for å erklære full militær seier og total makt.

2. Islamsk emirat

Det islamske emirat er det andre scenarioet. Taliban tar kontroll over hele landet. Fotballbanene blir nok en gang arenaer for steining og pisking. Vinduene blir svarte, og kvinnene forsvinner nok en gang fra det offentlige rom. Ytrings- og mediefriheten forvitrer og sivilsamfunnet sovner inn.

Denne kirkerådsfreden er dessverre mer sannsynlig enn det første scenarioet. Likevel gjenstår det noen store hindringer, selv etter Nato/USAs fulle tilbaketrekning.

Krigen mot Taliban handler ikke bare om politisk makt, men også om grunnleggende verdier og menneskesyn. I et islamsk emirat representerer regjeringen bare Allah, mens det i en demokratisk republikk representerer landets borgere.

Flertallet av afghanere deler ikke Talibans verdier, menneskesyn eller politiske syn.

Dette gjelder særlig millenniumsgenerasjonen, som har studert og vært aktive i de siste tjue årene. De nekter å akseptere et islamsk emirat.

I tillegg har Afghanistan relativt veltrente sikkerhetsstyrker.

Disse kommer til å klare seg mot Taliban, slik de har gjort frem til nå. Ashraf Ghani har tydelig sagt at han ikke kommer til å gjøre samme feil som president Dr. Najibullah. Han forlot makten i 1992 uten internasjonale og nasjonale avtaler med Mujahedin, og etterlot landet i et blodbad.

Krigen mot Taliban handler ikke bare om politisk makt, men også om grunnleggende verdier og menneskesyn

I et multietnisk Afghanistan er Taliban en monoetnisk gruppe som har drevet brent jords taktikk og begått massedrap på andre etniske og religiøse grupper.

Eksempler på dette er de utallige sivile ofrene i Bamiyan 2001 og Mazar-e Sharif i 1998. Taliban brente også ned store druegårder og tusenvis av hjem i Shamali nord i Kabul i 1999. Folkegrupper som Hazara og Tajik har allerede begynt å organisere seg i form av bevæpnede motstandsgrupper for å forhindre en mulig tilbakekomst for Taliban.

3. Borgerkrig

Det tredje scenarioet er borgerkrig. Slik var det i 90-årene. Da ble Kabul forvandlet til en «spøkelsesby» med ødelagte gater, hvor lik lå og råtnet mens bombene regnet ned til lyden av kvalte nødskrik.

Nei til et islamsk emirat

Krigen i Afghanistan har vært svært kostbar, både menneskelig og økonomisk. Nå er spørsmålet dette: Tenker USA og Nato – inkludert Norge – på bare å redde seg selv, annullere alt som er oppnådd, ønske Taliban velkommen som kjendiser, og la det afghanske folk lide alene?

Hvis det er noen vei ut av den afghanske labyrinten, er det i denne retningen: Si et klart nei til et islamsk emirat. Si et klart ja til å beskytte sivilsamfunnet, institusjoner og rettigheter oppnådd siden 2001, selv etter tilbaketrekking av USA/Nato-soldater.

Talibans fleksibilitet overfor USA og Nato viser at de har skjønt at de ikke kan få en maktposisjon i Afghanistan uten å forhandle med dem.

Norge kan spille en viktig rolle her.

USA og Nato-landene har de siste 40 årene tatt del i å lage den dødelige labyrinten i Afghanistan. La oss gå ut av den sammen, ikke la det afghanske folk lide og dø alene der.

  • Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter

Les også

  1. Krigen mot Nato er snart over. Taliban vender blikket mot en ny fiende.

  2. Nato er på vei ut etter 20 år med krig i Afghanistan. Dette har det kostet.

Les mer om

  1. Taliban
  2. Afghanistan
  3. Nato
  4. Borgerkrig