Hamsun kunne være en satan, men han skrev som en gud

Hamsun var en fri dikter, som aldri skrev romaner på et ideologisk program.

Da Knut Hamsun debuterte med Sult (1890), var det de fire store, Ibsen, Bjørnson, Kielland og Lie som var de toneangivende norske forfatterne. Sult solgte meget dårlig, så Hamsun skrev tre foredrag og reiste på turné til en rekke norske byer i løpet av et års tid.

Der gjorde han opp med de fire store: De var uten psykologisk sans, mer moralister og samfunnsdebattanter enn kunstnere. Ikke bare de fire store, men all vesterlandsk litteratur tilbake til Platon ble avskrevet som gammeldags og umoderne.

Det ble en skandaleombrust turné. Siste forestilling var i Kristiania, hvor Norges statsminister og justisminister møtte frem for å sjekke at den frekke Hamsun ikke gjorde urett mot landets litterære elite, Norges stolthet.

Opprør mot moralen i kunsten

Hamsun påpekte mange ganger i samtiden at Sult ikke var en roman. Denne påstand er aldri blitt tatt alvorlig, for i ettertiden kan man se at Sult er begynnelsen på Hamsuns forfatterskap, det vil si hans romaner.

Men dermed har man gjort seg blind for det sjangermessige nybrudd Sult og de øvrige Hamsuns verker står for.

Hamsuns opprør mot sin samtids kulturelle normer begynner med boken Fra det moderne Amerikas Aandsliv (1889). Boken er en pamflett, hvor målet er å hevde at Amerika mangler et åndsliv, dels på grunn av innvandringen, og dels fordi litteraturen er styrt av en stram moralisme.

«Moralen er det mindst menneskelige i mennesket», skriver Hamsun. Det mest menneskelige i mennesket er følelseslivet, og det dreier seg om å gi plass i kunsten til, ikke minst de skjulte, ubehagelige, destruktive, hittil ubeskrevne sider av det menneskelige, det han selv kalte «det ubevidste sjæleliv».

Det nye ved Hamsun er dette revolusjonerende opprør mot MORALEN i kunsten. Det er på dette punkt han bryter med realismen og moralismen i romansjangeren og fremstår som den store modernist.

Sult er nemlig ikke en roman i tradisjonell forstand, men et radikalt og epokeskapende brudd med tradisjonen. Derfor har Hamsun rett når han sier at Sult ikke er en roman.

Hvor ligger så bruddet? Bruddet ligger i avskaffelsen av den allvitende forteller, den moralske instans i romanen. Man kan følge bruddet i avstanden mellom linje 1 og linje 2 i Sult.

Første linje: «Det var i den Tid, jeg gik omkring og sulted i Kristiania, denne forunderlige By, som ingen forlader, før han har faaet Mærker af den.»

Andre linje: «Jeg ligger vaagen paa min Kvist og hører en Klokke nedenunder mig slaa seks Slag; det var allerede ganske lyst, og Folk begyndte at færdes op og ned i Trapperne.»

Droppet den allvitende forteller

Deretter følger vi jeget meget tett. Den første distanserte forteller forsvinner nærmest ut av historien.

Det er den allvitende forteller som Hamsun dropper, fordi denne instans har muligheter for å korrigere jegets opplevelser, gå inn med refleksjoner og se bedrevitende tilbake på de spontane situasjoner, nærmest ut fra formelen: Det og det gjorde jeg den gang og trodde jeg hadde full kontroll over situasjonen, men det hadde jeg ikke alltid, og noen ganger var jeg direkte naiv og dummet meg.

Men så ville det blitt en typisk roman, hvor et jegs erfaringer formidles til leseren av en forteller som er blitt klokere på seg selv. Det kunne ha blitt en dannelsesroman eller en utviklingsroman av den typen som Jonas Lie, Alexander Kielland og Arne Garborg skrev, for eksempel Bondestudentar (1883).

Med avskaffelsen av den allvitende forteller forsvinner den moralske og reflekterende dimensjon i verket. Man får ikke hjelp til å bli klokere på jeget. Til gjengjeld får man muligheten til å leve seg inn i jeget og føle med ham i alle hans pinaktige situasjoner. Leseren kommer tettere inn på livet av et konkret jeg og må selv finne ut hva man skal mene om hans vesen og merkverdige handlinger.

Sult har ikke et fasitsvar, det ville kreve en allvitende forteller. Til gjengjeld kan hver enkelt leser danne seg sin helt egen oppfatning av jeget uten inngrep fra en overordnet forteller slippe følelsene løs og gysende følge de sjelelige svingninger.

Den moralske forståelsen er erstattet av en overflod av ureglementerte, sjokkerende sjelelige svingninger, som det kan være en skrekkblandet nytelse å ta del i.

Hamsun sa selv at hans mål var å skape muligheten for flere individuelle opplevelser av det enkelte verk. Det finnes kun ett lesersvar på Arne Garborgs Bondestudentar, mens fortolkningsfeltet er helt åpent i tilfellet Sult.

Den borgerlige leser får et frikvarter

I Pan (1894) introduseres i første kapittel løytnant Glahn som en upålitelig forteller. Han lyver om sin tilstand og sine opplevelser i Nordland noen år tidligere.

Som tradisjonell romanleser forventer man etter denne opptakt at resten av verket vil fokusere på Glahn og avsløre hans upålitelighet. Men der tar man feil, fordi heller ikke Pan er en tradisjonell roman.

Det dukker aldri opp en overordnet forteller som kan gi leseren innsikt i hvem Glahn er. Tvert imot får Glahn lov til å fortelle sin egen historie. Gevinsten er at Glahns forføreriske vesen blir den identifikasjonsfaktor som leseren forholder seg til.

Leseren blir ikke klokere på Glahn, men blir i stedet en forelsket betrakter og lystlesende deltager i hans erotiske affærer. Moralen er fjernet fra teksten. Til gjengjeld er leserens nytelse steget i intensitet.

Den borgerlige, moralske leser kan få et frikvarter fra sitt normale liv og drømme drømmer om et amoralsk fritt erotisk liv og leve ut alt det man ellers ikke kan som et moralsk menneske.

Det ligger et anarkistisk opprør i Hamsun mot moralen, både i litteraturen og i samfunnet.

Hamsun trakk offerkortet

Hamsuns siste verk, På gjengrodde stier (1949) har også en upålitelig forteller som hovedperson – uten å bli korrigert av en overordnet forteller. Det er Hamsuns forsvarsskrift etter annen verdenskrig.

Men verket innledes ikke med 9. april og den tyske besettelse av Norge. Derfor får vi intet å vite om hva Hamsun sa og gjorde under krigen, hans høyforræderiske baktalelse av norske soldater: «Kast børsa og gå hjem.»

Vi hører heller ikke om hans besøk hos Joseph Goebbels, og at han sendte ham nobelprismedaljen som takk for besøket. Vi hører heller ikke om den hyllestnekrolog han skrev om Hitler og lot trykke i Aftenposten dagen før frigjøringen.

Les også

Hamsuns nekrolog i Aftenposten etter at Hitler begikk selvmord

Verket innledes i stedet med frigjøringen 8. mai og deretter hva de norske myndigheter gjorde mot Hamsun.

Det er intet forsøk på å forstå det problem myndighetene sto med: en verdensberømt kunstner og nobelprismottager, og samtidig nazist og landsforræder.

I stedet trekker Hamsun offerkortet og fremstiller seg selv som en ufarlig olding med rødt skjerf om halsen og drag på damene. Hamsun bruker kunsten til å sjarmere sine lesere, så de nesten glemmer nazisten og kan komme i tvil om han i det hele tatt hadde vært nazist.

Gevinsten blir – liksom i Pan – en sterkt medfølende leseridentifikasjon med den stakkars hovedperson, et lidende norsk «mobbeoffer».

Forskjellen er at Pan er fiksjon, mens På gjengrodde stier er et forsvarsskrift. Her lyver Hamsun bevisst, og fiksjonen blir brukt til å dekke over hans løgner i virkelighetens verden.

Stilen viktigere enn episk innhold

Her er det viktig å huske at i mellomkrigstidens polariserte kulturliv ble Hamsun elsket av både kommunistiske og nazistiske lesere. Hamsuns sto sterkt i samtiden, nettopp fordi hans bøker ikke var hemmet av en bestemt ideologi.

Hamsun var en fri dikter, som aldri skrev romaner på et ideologisk program. Han visste hva kunst er for noe. Derfor kunne han trenge gjennom den moralske norske lydmuren med bøker som gikk rett til hjertet på norske – og utenlandske – lesere.

Det har skapt et særlig begrep. Man var ikke bare en Hamsun-leser, men en Hamsun-elsker.

Det er ikke alle kunstnere forunt å gjøre sine lesere til elskere. Det er fordi Hamsuns bøker utmerker seg med en særlig tone. Man kan lett gjenkjenne en Hamsun-roman på den personlige pregning av språket.

Det går så vidt at det er umulig med egne ord å gjenfortelle handlingen i en Hamsun-roman. Prøv å gjenfortelle hva som for eksempel skjer i Sult eller Pan, og du vil oppdage at det ikke lar seg gjøre. I den grad har Hamsun gjort det litterære stoffet til sin egen språklige eiendom.

Derimot er det ingen problemer med egne ord å gjenfortelle handlingen i for eksempel Jonas Lies Familien på Gilje eller i Arne Garborgs Bondestudentar.

Med Hamsun introduseres noe helt nytt, den modernistisk-lyriske roman uten moralsk pekefinger, uten allvitende forteller, hvor stilen er viktigere enn det episke innholdet.

Sagt metaforisk: Hamsun kunne være en satan, men han skrev som en gud. Les ham!

Jørgen Haugan har skrevet Solgudens fall – Knut Hamsun – en litterær biografi.

• Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.