Kronikk

Hvor bekymret bør vi være for barn og unges psykiske helse?

  • Ole Jacob Madsen
    Ole Jacob Madsen
    Professor i kultur- og samfunnspsykologi

Dersom vi reagerer for sakte, risikerer vi at unges problem vokser og blir til varige psykiske lidelser. Men om vi er for raske på labben, kan vi sykeliggjøre normale reaksjoner, skriver Ole Jacob Madsen, professor i kultur- og samfunnspsykologi. Foto: Ulf Nygaard

Det bygges opp en forventning om at unge har hatt det ekstra ille.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Etter ett drøyt år med den globale koronapandemien er mange nå bekymret for befolkningens psykiske helse. Og mest av alt de unges psykiske helse.

Fra helseminister Bent Høies (H) mye delte tale i fjor, «Neste sommer finnes ikke når du er ung», til vinterens bekymringsmelding fra 245 norske psykologer om sårbare barn og unge som de største taperne etter tiltakene.

Regjeringen har også besluttet å sette ned en ekspertgruppe som skal se på konsekvensene som pandemien har hatt for befolkningens psykiske helse og rusbruk.

Djevelsk knipe

Statsminister Erna Solberg (H) påpekte imidlertid at det er et misforhold mellom hva praktikerne opplever av pågang, og hva forskningen foreløpig sier.

Folkehelseinstituttet (FHI) fant i en undersøkelse at psykiske lidelser ikke økte under pandemiens første måneder. Og fra Psykiatrisk legevakt i Oslo ble det stilt spørsmål ved barnepsykologenes varsko ut fra en heller moderat pågang så langt i år.

Ole Jacob Madsen, professor i kultur- og samfunnspsykologi, Psykologisk institutt, Universitetet i Oslo. Foto: Tor Stenersen

Statens undersøkelseskommisjon for helse- og omsorgstjenestens helt nye tall slår imidlertid fast at det har vært en økt nasjonal pågang på tjenester for barn og unge under koronaen. For spesialisthelsetjenesten var det riktig nok en nedgang før sommeren 2020. Men utover høsten og på nyåret 2021 økte antall henvisninger. Og urovekkende nok ser de yngste og alvorligste tilfellene til å øke aller mest. Alt blir ikke bra igjen av seg selv for alle unge.

Samtidig har barnelege Trond Markestad minnet om at barn flest mestrer pandemien, selv om mange er lei.

Min danske kollega Svend Brinkmann, som i flere år har forsket på økt bruk av psykiatriske diagnoser på alt som er vondt og vanskelig, kommenterte nylig hvordan unges situasjon under koronakrisen nå setter oss i en djevelsk knipe.

Dersom vi reagerer for sakte, risikerer vi at unges problem vokser og blir til varige psykiske lidelser. Men om vi er for raske på labben, kan vi sykeliggjøre normale reaksjoner som vil forsvinne igjen i takt med gjenåpningen av samfunnet.

Han anbefaler å følge det som innen medisin kalles aktiv overvåking, der man avventer, men overvåker nøye den videre utviklingen.

Alle foreldres dilemma

Solberg advarte også i lanseringen av ekspertgruppen mot sykeliggjøring: «Ensomhet (er) ikke en psykisk lidelse.» Utvalgets leder, psykolog Peder Kjøs har skildret avveiningen slik: «En fortvilet femtenåring som føler at livet er satt på pause, trenger voksne som forstår og tar opplevelsen på alvor, som ikke bagatelliserer eller latterliggjør, men som heller ikke tror at ungdommens fremtid og psykiske helse blir varig skadet.»

Alle foreldre har trolig opplevd et beslektet dilemma. En morgen sier barnet ditt at det ikke føler seg så bra. Som forelder må man, etter å ha gransket den vordende pasienten etter beste evne, velge mellom å si: «Stakkars deg, du får nok være hjemme fra skolen i dag» eller «Det går over».

Det er ikke alltid lett å vite passende respons. Jeg snakker her av erfaring. Jeg har argumentert for at vi ikke trengte å oppsøke legevakten, bare for å finne ut at barnet mitt hadde brukket håndleddet, og hadde RS-virus som krevde umiddelbar innleggelse.

I disse tilfellene gikk det ikke over. Men ofte gjør det det. Og det vonde er gjerne ute av både kropp og sinn ved henting. En lignende situasjon står vi til enhver tid overfor som voksengenerasjon i møte med den oppvoksende kohort. Hvor det alltid er en fare for at vi som samfunn feiler.

Overfokuserer vi?

A-magasinet presenterte nylig en rekke hjerteskjærende historier om selvmord blant unge der ting ikke gikk over, og selv om foreldrene reagerte, opplevde flere å ikke få rask eller god nok hjelp.

Samtidig tror jeg vi også må ta på alvor det omvendte problemet, der vi overfokuserer på hvor vanskelig det er å være ung i dag. Og særlig i krisetider som nå, selv om det kan oppleves som aldri så umusikalsk for dem som virkelig sliter, eller de som bevitner det på nært hold.

I en bok jeg ga ut for et par år siden, stilte jeg spørsmål om hvorfor vi ser ut til å være så intenst opptatt av hvordan nettopp unge har det. Meg selv inkludert. Og hvordan alt fra sosiale medier til klimakrisen påvirker dem.

Den opplagte grunnen er nok at de er fremtiden. Samtidskulturens ungdomsdyrking er et annet alternativ. En tredje mulighet er at vi bruker de unge som en indikator på tåleevnen for samfunnsutviklingen, men der vi selv kan holde angsten behørig på avstand.

Og koronapandemien har ikke overraskende jaget opp uroen hos en fra før nokså bekymret voksengenerasjon. I ekstraordinære tider tillater vi dessuten å være ganske bekymret på våre egne vegne også.

Om ikke det navlebeskuende spørsmålet: «Hva gjør det med oss?» florerte tidligere, gjør det det utvilsomt nå under «koronaens tidsalder», som vi ynder å kalle intervallet.

Vekk fra grubling

Etter ett år hvor mange har følt det har gått temmelig skralt, og med god grunn, bygges det opp en forventning om at unge har hatt det ekstra ille. Fordi deres situasjon reflekterer tilbake på oss. Og under koronaen er det hvert fall synd på menneskene.

Dersom undersøkelser skulle vise at brorparten av unge ikke har hatt det så ille likevel, så har mye av vår følelse av å leve i ekstraordinært vanskelig tider vært overdrevet.

Men heldigvis for oss ser engstelsen for barn og unge ut til å ha solid oppdrift for tiden.

Det som gjør balansen mellom bekymring og overbekymring for de unge ekstra komplisert, er der hvor ting ikke går over av seg selv. For løsningen, som økt oppmerksomhet om problemet, er ikke nødvendigvis en god samfunnsmedisin for den andre typen feil. Økt oppmerksomhet kan snarere gjøre at flere begynner å kjenne seg igjen.

Her er nok det beste botemidlet å få unge vekk fra grubling og engasjert i noe i verden utenfor dem selv. Problemet er bare at den større verden i øyeblikket står på vent.

Og derfor haster det også litt for den i utgangspunktet ikke psyke gruppen av barn og unge at samfunnet snart vender tilbake til normaliteten.


Hva sier ungdommene? Her er noen Si ;D-innlegg:

  1. Les også

    Politikere må fokusere like mye på psykiske helse som på smittetall. Spesielt blant unge.

  2. Les også

    Skal guttene bare snakke om psykisk helse i fylla?

  3. Les også

    Hos mange unge vokser mørket litt ekstra i dag. Hvorfor løfter ikke byrådet blikket?


  • Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter

Les mer om

  1. Psykisk helse
  2. Koronaviruset
  3. Barn og unge
  4. Psykologi