For Norge kan det grønne skiftet bli lønnsomt
Vi kan bruke vannmagasinene som et grønt batteri for industrialisering i Norge.
Europa med EU i spissen har startet en storskala omlegging av økonomien for å fjerne utslippene av klimagasser innen 2050. Det forutsetter at hele energisektoren bygges om.
Ikke mange forstår dimensjonene av denne omstillingen. Dagens kraftsektor er bygget gjennom de siste 100 år til store kostnader. Den politisk styrte omleggingen av økonomien dette medfører, har et omfang vi tidligere ikke har sett i demokratier i fredstid.
EU skal legge ned rundt 1300 TWh fossil kraftproduksjon, i tillegg skal Tyskland og Sverige stenge rundt 140 TWh kjernekraft.
Denne energien skal i hovedsak erstattes av uregulerbar sol og vind. I tillegg vil kraftetterspørselen øke når bruk av fossilt brensel i andre sektorer skal erstattes med strøm.
At sol- og vindproduksjonen er uregulerbar og følger værforholdene, medfører dramatiske kostnader for å gjøre kraftsystemet robust. Det må være strøm i kontakten og til industrien også en vindstille natt.
Storstilt vindkraftutbygging
EUs planer innebærer at det må bygges over 3000 TWh ny vind- og 1000 TWh solenergi for å nå målet om netto nullutslipp innen 2050. I Norge er utbygging av vindkraft kontroversielt. Allerede i dag er tettheten av vindkraft på kontinentet langt større enn i Norge.
Hittil utgjør bare norsk vindkraftproduksjon rundt 13 TWh, 4 TWh er under bygging, og nye prosjekter tillates ikke før konsesjonssystemet er endret.
I økende grad skal vindkraften flyttes ut i Nordsjøen. Innen 2030 skal produksjonen nå 400 TWh, i 2050 1200–1500 TWh! For å forstå skalaen: Det norske vannkraftsystemet som vi startet å bygge rundt 1900, leverer 140 TWh.
I Norge hadde vi diskusjonen om monstermaster for noen år siden. I EU må det bygges store nye systemer for kraftoverføring, ikke minst fordi offshore vindkraft ligger langt fra forbruket. I dagens fossilt- og kjernekraftbaserte system ligger kraftverkene nær forbruket og de store byene.
Bare Tyskland bygger for tiden fire nord-sør-forbindelser til en pris på fem milliarder euro hver.
Batteriparker og hydrogen
Oppgraderingen av ikke-regulerbar sol- og vindkraft til den stabile kraftforsyningen som et moderne industrisamfunn trenger, krever en måte å lagre energi på. Strøm produseres og forbrukes i samme øyeblikk.
For tiden subsidieres mange av de gamle, fossile kraftverkene for å være tilgjengelig som back up-kapasitet når det ikke blåser. På sikt er planen å erstatte dette med enorme batteriparker og hydrogen.
Tyskland har lenge tatt ledelsen i energiomleggingen. Regjeringen har nylig bevilget 9 milliarder euro i subsidier for å utvikle teknologi og verdikjeder for hydrogen.
Det er dyrt å lagre energi. Derfor vil et i hovedsak ikke-regulerbart system bygge svært stor produksjonskapasitet og overføringsledninger i forhold til forbruket for å kompensere for variasjon i sol og vind over kontinentet.
Men det betyr, som vi allerede har sett i Danmark og Tyskland, at når det blåser mye, produseres mer energi enn det er etterspørsel etter. Og da faller prisene til eller nær null. Periodene med svært lave priser vil tilta med økende andel ikke-regulerbar kraft i systemet.
Politikken, ikke markedet, må styre
Da Norge i 1991 deregulerte kraftmarkedet, var tanken at markedet og kraftprisen skulle styre investeringene. Etter at klima kom øverst på dagsordenen, er dette snudd på hodet.
Skal EU lykkes med klimamålene, må sektoren politisk styres. Politikken bestemmer hvilke teknologier som er mulige, og hvor mange MW kapasitet som skal bygges.
I realiteten kan man bare lykkes ved omfattende subsidier, reguleringer og administrative pålegg. Ikke minst kostnadene ved å sikre leveringssikkerheten vil vokse dramatisk og reise vanskelige spørsmål om konkurranseevnen i økonomien og prisen til fattige forbrukere.
Det reiser i seg selv spørsmålet om kraftmarkedets rolle på sikt. Blir markedsprisen høy nok til å tiltrekke nye investeringer? Hvis ikke må inntektene sikres på andre måter.
Her er det viktig å huske at det ikke er lønnsomheten i spotmarkedet som skal avgjøre hvor mye ny kraftproduksjon som bygges ut; investeringene bestemmes av klimamålene.
Norges gunstige vannkraftsystem
I dette perspektivet er det mulig å forstå hvor gunstig det norske vannkraftsystemet er for Norge.
Vi har ikke behov for å overdimensjonere produksjonskapasiteten for å ta høyde for variasjon i sol- og vindforhold. Vi har høy leveringssikkerhet fordi vi har vannmagasiner som gjør at vi kan produsere strøm en kald vinterdag uavhengig av om det blåser eller ikke.
Fleksibiliteten i vannkraften gjør at vi også kan utnytte prisvariasjonene i spotmarkedet til vår fordel.
Når det blåser mye på kontinentet eller til havs, kan vi importere billig vindkraft fra omkringliggende land, og da spare vannkraftproduksjonen til perioder hvor det er knapphet.
På denne måten kan vi bruke vannmagasinene som et grønt batteri for industrialisering i Norge.
Europas laveste kraftpriser
Vi har et sterkt og landsdekkende overføringsnett fordi vannkraften er spredt over hele landet og vi bruker strøm til oppvarming. Og vi har noen av Europas beste vindressurser både på land og utenfor kysten.
Derfor kan Norge permanent ha de laveste kraftprisene i Europa. Vi har strøm nok til å elektrifisere for å nå utslippsmålene, og vi kan bygge grønn industri og skape nye arbeidsplasser.
Norge er slik stilt at det grønne skiftet kan bli lønnsomt.
Nylig hentet Freyr inn 7,5 milliarder kroner på New York-børsen for å realisere planer om industriell storskala battericelleproduksjon i Norge.
Vi kan eksportere grønn hydrogen til Tyskland. Og vi kan beholde en lønnsom kraftsektor som betaler skatt til fellesskapet, ikke som lever av subsidier.
