Kronikk

Kronikk: Mobbetiltak som overser rektors og lærernes rolle

  • Torstein Ulserød
Elevene som «opplever skolehverdagen som et mareritt», for å låne Djupedals formulering, fortjener at dette temaet behandles seriøst, skriver Torstein Ulserød.

Det er merkelig at Djupedalutvalget foreslår en rekke tiltak mot mobbing i skolen uten å drøfte hvordan de som står nærmest til å gjøre noe med problemet, rektor og lærerne, kan ansvarliggjøres.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

«Vi har lett etter svar – det var statsrådens oppdrag. Kunnskapsbaserte svar, svar som kunne hjelpe. Ikke hva vi tror, men hva vi vet. Vi tror vi har funnet svar (..)» (Fra forordet til Djupedal-utvalgets utredning)

Djupedal-utvalget la 18. mars 2015 frem sin utredning (NOU 2015:2) med forslag til tiltak mot mobbing i norsk skole. Utvalgets rapport vil danne grunnlaget for en diskusjon om hva Regjeringen, kommunene og skolene kan gjøre for å bekjempe mobbing i tiden fremover.

Selv om de fleste elever trives i norsk skole, er det klart at en god del elever opplever å bli mobbet. Det er derfor lett å være enig med utvalget i at vi kan, og bør, gjøre mer for å bekjempe mobbing i skolen.

Men spørsmålet er ikke bare hvor mye vi kan gjøre. Minst like viktig er det å diskutere hva vi bør gjøre. Og hvilke problemer vi egentlig skal løse.

Et verktøy for statsråden

Som utvalgsleder Øystein Djupedal skrev i en kronikki VG (og en rekke andre aviser) i forbindelse med lanseringen av rapporten, har formålet med utredningen vært å «gi statsråden den verktøykassen han trenger for å hjelpe barn som opplever skolehverdagen som et mareritt».

Utsagnet tyder på at dette primært handler om alvorlige mobbetilfeller. Men i utvalgets rapport opereres det med en annen standard.

Torstein Ulserød.

Det overordnede målet med mobbepolitikken er, slik utvalget beskriver det, en skolekultur uten krenkelser. Og det er snakk om en krenkelse når «episoden eller hendelsen fører til en subjektiv opplevelse av ubehag for den det gjelder». Med denne tilnærmingen blir problemene som skal løses naturlig nok omfattende.Utvalget er nøye med å understreke at tiltakene som lanseres «er basert på det vi i dag vet virker», og «vil sterkt anbefale» at alle de ca. 100 (!) foreslåtte tiltakene gjennomføres.

Ledelse er avgjørende

Utredningen sier en god del om kunnskapsgrunnlaget når det gjelder mobbing.

På skolenivå er det én faktor som peker seg ut som særlig viktig, nemlig ledelse.

Både skoleledelse og klasseledelse er avgjørende for å skape et trygt skolemiljø.

I lys av denne kunnskapen er det slående at om lag 90 av de til sammen 100 tiltakene handler om helt andre ting enn ledelse.

I stedet ser det ut til at en økt rettsliggjøring og byråkratisering av skolen bør være en hovedstrategi for å bekjempe mobbing.

Satsingen på rettslige tiltak må forstås som et utslag av utvalgets grunnleggende syn om at det å bekjempe mobbing og krenkelser i skolen «handler om å realisere menneskerettigheter».

Det hevdes at FNs barnekonvensjon «stiller krav til et skolemiljø uten mobbing». Men det er ikke riktig at det følger noe slikt krav av barnekonvensjonen. Det står ikke ett ord i barnekonvensjonen om mobbing.

Det står ikke ett ord i barnekonvensjonen om mobbing

Lovgivning og formelle rettigheter betyr selvsagt noe, og det kan godt hende at det er rom for forbedring også på dette området. Men sett i lys av at vi i mange år har hatt et omfattende vern mot mobbing og krenkelser i lovverket for skolen, er det nærliggende å spørre om det er på dette nivået hovedproblemene nå befinner seg.

Utvalget ser ut til å mene det og går blant annet inn for å lovfeste enkelte av barnekonvensjonens prinsipper i opplæringsloven. Denne konvensjonen gjelder allerede som norsk lov gjennom menneskerettsloven. Men implementering også i opplæringsloven vil angivelig «gi et kraftig signal».

Menneskerettigheter — sentralt for skolekulturen?

Utvalget vil også styrke opplæringen i menneskerettigheter på skolene. Slik opplæring hevdes å være «sentralt for utvikling av skolekulturen». Hvordan utvalget kan vite det, gis det ikke noe svar på.

Videre er utvalget opptatt av å «tydeliggjøre» elevenes rett til et «godt» psykososialt skolemiljø etter opplæringsloven paragraf 9a-1. Det skal skje ved å endre bestemmelsen slik at kravet blir at skolemiljøet skal være »trygt».

Det foreslås også flere lignende endringer av ordlyden i loven, alt sammen begrunnet med at det innebærer en tydeliggjøring, og at forskning viser at for eksempel «trygghet» og «sosial tilhørighet» er viktig.

Men det interessante spørsmålet i denne sammenhengen er om det har noe å si for elevenes trivsel at for eksempel «trygghet» er nevnt i loven. Ingenting i utvalgets rapport tyder på det.

Barneombudet blir klageinstans

Utvalget foreslår også en radikal omlegging av dagens klageordning.

Kort fortalt foreslås det at man skal kunne klage til Barneombudet dersom skolen ikke har gjort nok for å hindre krenkelser, og at Barneombudet får myndighet til å ilegge skoleeiere (kommuner og fylkeskommuner) overtredelsesgebyr.

Dette anses som et hovedgrep for å sikre elevenes rettigheter. Men for å bringe inn utvalgets eget utgangspunkt: Vet vi at dette virker?

Utvalget viser blant annet til «overtredelsesgebyrets allmennpreventive virkning», uten noe empirisk belegg for en slik antatt effekt.

En slik virkning forutsetter at noen med ansvar og mulighet til å påvirke, føler konsekvensene av sanksjonen som smertefull på en eller annen måte. Det er vanskelig å tenke seg her.

For hva er den konkrete effekten av å gi en kommune et gebyr? Hvis beløpene er lave, har det liten effekt utover en ren symbolmarkering. Dersom beløpet settes høyt, går «straffen» utover innbyggerne.

Rektor og læreres ansvar

Basert på det vi vet har stor betydning, nemlig ledelse på skolene og i klasserommene, ville det heller vært naturlig å starte med å spørre hvordan vi i større grad kan ansvarliggjøre de personene som er nærmest til å gjøre noe med problemene, altså rektorer og lærere. Det er merkelig at dette ikke er drøftet nærmere av utvalget.

Elevene som «opplever skolehverdagen som et mareritt» fortjener at dette temaet behandles seriøst

Det er flere forslag i rapporten som, isolert sett, kan virke gode. Men utvalgets tilnærming må sies å være preget av et ønske om å vise at man tar problemene på alvor ved å foreslå en rekke tiltak som skal «sende tydelige signaler» og gi inntrykk av handlekraft, men som ikke nødvendigvis vil ha noen effekt.

Av erfaring vet vi at slike forslag appellerer til mange politikere.

Men elevene som «opplever skolehverdagen som et mareritt», for å låne Djupedals formulering, fortjener at dette temaet behandles seriøst.

Utvalgets ambisjon om en kunnskapsbasert mobbepolitikk er god. Med en slik tilnærming bør vi neppe gjennomføre alle de 100 tiltakene som foreslås.

Følg debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.

Her kan du lese mer om temaet mobbing:

Les også

  1. Til dere voksne som mobber i kommentarfeltene: Gi oss heller kritikk som vi kan lære av!

  2. Rektor kjent straffskyldig etter mobbesak i Narvik

  3. «Om du vil henge deg, er det bare å ta kontakt. Det er nok mange som vil hjelpe!»

Civita: En kunnskapsbasert mobbepolitikk

Les mer om

  1. Kronikk
  2. Barn og unge
  3. Skole
  4. Mobbing