Adgangen til ekstraordinære smitteverntiltak bør ikke forlenges
Vi skal være varsomme med å videreføre regler som er et resultat av hastverk.
Regjeringen har i disse dager sendt på høring et forslag om å forlenge bestemmelsene i smittevernloven som gir hjemmel for forskrifter om koronasertifikat, karantenehotell, isolering og smittekarantene. De midlertidige bestemmelsene oppheves 1.- og 11. desember 2021, men foreslås nå forlenget til 1. juli 2022.
Bakgrunnen for forslaget er behovet for beredskap ved en eventuell forverring av koronapandemien.
Er det bedre å ha beredskapshjemler klare i tilfelle en krise, eller er det best ikke å regulere om dette på forhånd? Dette er en gammel diskusjon. Den ble sist aktualisert etter beredskapshjemmelslovutvalgets forslag for to år siden.
Problemet med å ha hjemler i beredskap er at terskelen for å bruke dem kan bli senket.
Problemet med ikke å ha dem, er at akutte situasjoner kan tvinge frem hjemler som blir mer omfattende og dårligere enn om man hadde hatt dem på forhånd.
Utarbeidet under press
De siste to årene har illustrert dette siste punktet til fulle. Koronahjemlene i smittevernloven ble utarbeidet under press, uten regulær lovbehandling eller bred utredning, høring og alminnelig politisk debatt i Stortinget.
Det gjør at hjemlene antagelig ikke avveier de forskjellige hensyn mot hverandre så godt som de kunne og burde ha vært.
De inneholder heller ikke de kontrollmekanismene som burde vært på plass. Dette gjør det betenkelig å forlenge de nåværende reglene.
Fortsetter man å forlenge, så blir midlertidige hastehjemler lett normen. Det kan legitimere uheldige mønstre for senere kriser. Det er også et moment at den offentlige opinionen fortsatt er preget av det vi har vært gjennom, og at grensene for hva som anses akseptabelt, kan være flyttet sammenlignet med hva som anses som akseptabelt under mer normale forhold.
Vi trenger et utvalg
Det er nødvendig med en bred utredning og behandling av hvordan hjemlene skal være for å bekjempe og regulere pandemien i fremtiden.
For å svare på det bør det settes ned et utvalg av personer med kompetanse innen kunnskapshåndtering, derunder vurdering av forholdsmessighet, smittevern og rettssikkerhet.
Utvalget bør ha som mandat å vurdere hvordan man kan gi regjeringen de nødvendige fullmaktene samtidig som man kan sikre at de tiltakene som vedtas, vurderer inngrepenes karakter, rekkevidde og forholdsmessighet.
Utvalget bør videre gi konkrete anbefalinger for hvordan myndighetene kan legge til rette for å generere ny kunnskap i en krisesituasjon.
Likevel må man svare på om vi bør ha slike hjemler i beredskap nå. Det var ikke slik at vi sto tomhendte 12. mars 2020. Vi hadde Smittevernloven, og vi hadde Nasjonal beredskapsplan for pandemisk influensa fra 2014. Kunne pandemien vært håndtert i henhold til smittevernloven slik den var før 12. mars 2020? Hvis ikke, hvorfor ikke? Og videre: Kunne pandemien vært håndtert i henhold til beredskapsplanen fra 2014? Hvis ikke, hvorfor ikke?
Hva sier smittevernloven?
For å begynne med loven. Smittevernlovens paragraf 3–1 gir hjemmel for omfattende testing. Paragraf 4–1 gir hjemmel til å stenge ned samfunnet: møter, virksomheter og kommunikasjoner.
Den gir også hjemmel for å isolere personer i avgrensede områder eller legge andre begrensninger på deres bevegelsesfrihet.
Paragraf 4–2 gir hjemmel til å utelukke smittede personer fra skole og arbeid.
Paragraf 5–3 sier at kommunelegen kan be en smittet person om å la seg isolere. Den som motsetter seg dette, kan isoleres ved tvang.
Paragraf 4–3 gir hjemmel til å innføre innreisekarantene. Siden mange av de som kommer til Norge, ikke har noe sted å tilbringe karantene, må den fornuftigvis også gi hjemmel for å bestemme hvor og hvordan karantene skal tilbringes, herunder karantenehotell.
Loven gir ikke hjemmel for landsomfattende isolering av personer eller begrensninger i deres bevegelsesfrihet. Den gir heller ikke hjemmel for karantene for ikke smittede personer (nærkontaktkarantene), innreiseforbud eller koronasertifikat.
Men vi har ikke kunnskap til å avgjøre om slike tiltak har vært avgjørende for å håndtere pandemien – eller om man også kunne oppnådd de samme resultatene med råd og anbefalinger.
Forkastet beredskapsplan
Så til Nasjonal beredskapsplan for pandemisk influensa fra 2014. Statsminister Erna Solberg har fastslått at selv om vi hadde en nasjonal plan for å håndtere en pandemi, så hadde vi ikke en plan for nettopp denne pandemien. Dette er selvsagt riktig, fordi koronaviruset var et nytt virus som ikke er helt likt noe annet virus.
Men beredskapsplanen fra 2014 poengterer nettopp dette og fastslår at det ikke er mulig å lage en plan som «i detalj forutsier hvilke tiltak som skal iverksettes».
Likevel kan man si at tankegodset i denne beredskapsplanen i stor grad ble forkastet av regjeringen under håndteringen av koronapandemien. I planen frarådes nemlig aktivitetsbegrensninger for hele eller deler av befolkningen, å stenge grenser eller sette mistenkt smittede i karantene. Dette fordi slike tiltak sannsynligvis har «liten effekt, er ressurskrevende og strider mot prinsippet om ikke å bremse normal aktivitet unødig».
Ett av hovedfunnene i Koronakommisjonens rapport var at regjeringens pandemihåndtering representerte et «paradigmeskifte» fordi man i stor grad, og over lang tid, stengte ned samfunnet og ila befolkningen strenge restriksjoner for å slå ned og holde smitten på et lavt nivå.
Det er imidlertid ingen som har gitt noen utfyllende begrunnelse for hvorfor «de mest inngripende tiltak i Norge i fredstid» var nødvendig.
Ifølge Koronakommisjonen er prosessen og vurderingene som ledet frem til denne konklusjonen, ikke dokumentert skriftlig noe sted.
Vi er av den oppfatning at vi skal være varsomme med å videreføre regler som er et resultat av hastverk – og som ikke åpenbart var nødvendige gitt de mulighetene man allerede hadde i Smittevernloven og Pandemiplanen for 2014.
