Det er systemet som er sykt – ikke barnevernsbarna

  • Andrea Melø
    Psykologspesialist
  • Heidi Wittrup Djup
    Psykologspesialist
  • Bente Nilsen
    Psykologspesialist
Vi er enige med barneombud Inga Bejer Engh (bildet) i behovet for handling. Men vi er uenige i løsningen som presenteres, og omtalen av barnevernsbarna som «syke», skriver kronikkforfatterne.

Omfattende psykisk helsehjelp er ikke alltid løsningen på menneskelig lidelse. I ytterste konsekvens kan det ta liv.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Etter flere reportasjer om barn som har dødd under offentlig omsorg, uttalte barneombud Inga Bejer Engh nylig: «Helsetjenesten må ta ansvar for barn i barnevernet som trenger omfattende psykisk helsehjelp.»

Vi er enige i behovet for handling. Men vi er uenige i løsningen som presenteres, og omtalen av barnevernsbarna som «syke».

Hverken suicidalitet, selvskading eller annen destruktiv adferd er ensbetydende med alvorlig psykisk sykdom. Snarere kan det sees på som forståelige konsekvenser av å leve i et system som ikke makter å hjelpe dem.

Omfattende psykisk helsehjelp vil ikke avhjelpe vanskene så lenge det er systemet, ikke ungdommene selv, som utviser de sterkeste sykdomstegnene.

En eskalerende krise i et ungt liv

Det er vanskelig å forstå hvordan det er å hentes på skolen av politiet, plasseres på en akuttinstitusjon og forventes å innordne seg blant allerede institusjonalisert ungdom. Hvordan det er å ligge våken om nettene på grunn av ytre bråk og indre uro. Hvordan det er å forholde seg til stadig nye ansatte etter hvert som skift, ferie og sykdom tar dem.

Hvordan det er å delta i utallige møter hvor andre mener og vil noe på ens egne vegne. Alt dette, samtidig som reaksjoner på et allerede hardt prøvet liv raser gjennom kroppen.

Det er ikke vanskelig å forstå at krisen eskalerer når omgivelsene svikter

Det er vanskelig å forstå hvordan det er å flyttes til en ny institusjon, og enda en, og enda en – samtidig som den indre smerten, mistilliten og fortvilelsen øker i intensitet.

Reaksjoner som raseri, avmakt, selvskading, suicidalitet og vold møtes med stadig nye merkelapper som «psykisk sykdom». Men det bidrar ikke til hjelp, tillit eller endring. I stedet kommuniserer sykdomsfokuset at det er hos dem feilen ligger.

Det er vanskelig å forstå hvordan det er å vite at ens omsorgssituasjon er på anbud. Hvordan det er å falle til ro ett sted, for så å flyttes videre fordi tiltaket utgår.

Det er de rimeligste og kortvarige tilbudene som vinner anbudskonkurranser. Når konkurransene blir rettesnor for hvor raskt et strevsomt liv skal komme seg på beina, er det familier fattige på håp, overskudd og ressurser som taper.

Det er de rimeligste og kortvarige tilbudene som vinner anbudskonkurranser

Det er ikke vanskelig å forstå at krisen eskalerer når omgivelsene svikter. Ingen kan heles i et system som gjør unge til kasteballer mellom ulike barnevernstiltak og hjelpeløse tjenester.

Destruktive rammer fremtvinger destruktive strategier

Systemet innebærer gjentatte flyttinger, anbudskonkurranser og stadig nye behandlere og ansatte som ikke har rammebetingelser, kompetanse eller nok tid til å hjelpe. Dette kan fremtvinge mestringsstrategier, reaksjoner og adferd som skader både ungdommene og omgivelsene.

I et destabilisert og lite lyttende system med standardiserte maler og pakkeforløp forsvinner den tynne stemmen fra dem det egentlig handler om.

For å bli hørt tys det til språk og adferd som høres og merkes, og kanskje det mest kraftfulle er suicidalitet. Men er det psykisk sykdom?

Vi mener nei, og da vil «omfattende helsehjelp» heller ikke være til hjelp. Tvert om risikerer vi at sykeliggjøringen av forståelige opprør, motløshet og ensomhet forsterker opplevelsen av å være i veien og uten verdi.

Et selvmordstruet menneske trenger et sammenhengende og meningsfullt liv med trygge relasjoner. Fravær av dette kan aldri kompenseres av en sykehusseng.

Les også

Ingeborg Senneset: Slik tar selvmord flere unge liv enn trafikkulykker, overdoser og kreft

Begrepsbruken rettferdiggjør tvang og maktbruk

Det er vanskelig å bo på institusjon når det innebærer utrygghet, flere flyttinger og ingen forutsigbarhet for fremtiden. Å oppleve dette kan skape så sterke følelser og uttrykk at noen ser på dem som alvorlig psykisk syke.

Men ungdom i krise og som lever under svært kritikkverdige omsorgsbetingelser i offentlig regi, kan ikke uten videre forstås som syke. Det er heller ikke gitt at en person som opplever at livet ikke lenger er verdt å leve, har en psykisk lidelse, eller at selvmordsrisikoen reduseres av innleggelser.

Alvorlig psykisk lidelse ligger som premiss for å fatte vedtak om tvang i psykisk helsevernloven. Her er loven relativt tydelig. Tvang kan være nødvendig når det er snakk om psykose, alvorlige spiseforstyrrelser og/eller alvorlige personlighetsforstyrrelser. Men en samfunnsdebatt som forstår unge under barnevernets omsorg som alvorlig psykisk syke, kan føre til en oppfatning om at tvang i psykisk helsevern er riktig hjelp for dem. Det er vi uenige i.

Ungdommene vi møter, har selvmordstanker på grunn av et vanskelig liv, utenforskap, traumer, kriser og manglende mestring. Å ligge i en sykehusseng eller påtvinges stadig nye behandlere og diagnoser endrer lite i disse barnas liv. Tvert imot risikerer man at vanskene øker i intensitet og alvorlighetsgrad, herunder økt fare for selvmord.

Systemet må kureres først

Stadige akuttinnleggelser fører til at hverken den unge eller omsorgssystemet får det bedre. Vi må se på livet ungdommene lever, forstå den konteksten de har utviklet sin mulighet til å beskytte seg selv i, og hjelpe der livet skjer.

Hjelpeapparatet trenger å enes om hvordan ulike aktører best kan forstå hverandre i et systemisk perspektiv.

Det arbeides godt fra mange instanser, og det er behov for tverrfaglige team som arbeider arenafleksibelt og sammen med de ulike hjelpesystemene og ungdommene.

For det er jo ikke bare den unge som strever, det gjør også alle andre rundt når det røyner på.

Fryktdrevne mennesker og fragmenterte systemer gjør situasjonen vanskelig for alle involverte. Samstemte hjelpere kan derimot jobbe rolig og målrettet i et samarbeid over tid.

Barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinikk (Bup) er ikke den viktigste i denne prosessen. De viktigste er de som faktisk utøver omsorgen, i tillegg til biologisk familie hvor den unge faktisk kommer fra.

Bup kan være et supplement som bidrar med viktige perspektiver, forståelsesmodeller og risikovurderinger, men er ikke løsningen disse ungdommene trenger. De trenger et omsorgssystem som tar vare på dem, og som klarer å sette mennesket først.