IS forbereder Jorden til dommedag | Brekke og Goldberg
Mange av de unge som lokkes til Syria fra Europa, aner ikke noe om islams teologi og historie. De er unge tapere som søker en absurd mening i krig og død for en bevegelse som ser krigen som et endetidstegn.
Volden utført av den såkalte Islamske staten (IS) er vanskelig å fatte. Mange har pekt på mangelen på seriøs religiøsitet hos fremmedkrigerne som har reist til Syria. Den franske forskeren Olivier Roy hevder i den ferske boken Jihad and Death: the Global Appeal of Islamic State at mange av de unge som lokkes til Syria fra Europa, ikke aner noe om islams teologi og historie, men er unge tapere som søker en absurd mening i krig og død.
Men IS er en religiøs bevegelse. I 2014 erklærte Abu Bakr al-Baghdadi etableringen av kalifatet med seg selv som kalif: politisk og religiøs leder for verdens muslimer.
Dette er del av inspirasjonen til at flere tusen, unge muslimer fra hele verden har reist til Syria. Der hvor Al-Qaida i hovedsak har forfektet et antiimperialistisk og primært politisk budskap, og forsøkt å samle muslimer til en lang krig mot USA og dets allierte, har IS sett krigene i Irak og Syria som innledning til endetiden. Erklæringen fra 2014 er en kilde til å forstå dette religiøse verdensbildet. Den selvutnevnte kalifen sier blant annet at muslimene vil seire i det siste slaget og herske over verden «til timen for dommedag kommer».
Det er ikke mulig å forstå islams endetidsvisjoner uten å sette dem i sammenheng med jødisk og kristen eskatologi.
Men dette synet på religion og krig kommuniseres også i sosiale medier og i magasiner utgitt av IS, som Dabiq og Rumiyah, begge oppkalt etter steder med spesiell betydning i de apokalyptiske visjonene.
Betydelig dose konspirasjonsteori
En fremtredende side ved gruppens verdensbilde, er en eskatologi (en lære om endetiden) som er apokalyptisk. Denne er beskrevet blant annet i boken The ISIS Apocalypse av William McCants fra 2015.
Mange forskere mener at apokalyptiske bevegelser oppstår i perioder med rask endring og dyp usikkerhet.
Det er ikke mulig å forstå islams endetidsvisjoner uten å sette dem i sammenheng med jødisk og kristen eskatologi.
Historisk deler de tre religionene mange begreper om Gud og historien. Profeten Jesus er blant de mest sentrale skikkelser i islams apokalyptiske tradisjon.
Men i tillegg er moderne muslimsk apokalyptikk påvirket av moderne vestlige religiøse tradisjoner, og fremstår gjerne som forsøk på å tolke politiske aktører og hendelser i lys av kilder som Johannes Åpenbaring, UFO-religion og Bermuda-triangelet.
Det er en betydelig dose konspirasjonsteori blandet inn i denne sjangeren, og flere av de sentrale muslimske apokalyptiske forfatterne har overtatt antisemittiske ideer fra vestlige kilder, som Sions vises protokoller. Det er skjedd en rask vekst i apokalyptisk litteratur på arabisk fra 1990-tallet. David Cook gir en god innføring i boken Contemporary Muslim Apocalyptic Literature fra 2005.
Åpenbaring og dommedag
For IS er historiens mening tydelig fordi bevegelsen har et lukket, religiøst verdensbilde hvor alt kan tolkes som tegn i tiden. Vi lever mellom to hendelser av fundamental religiøs betydning: åpenbaring og dommedag.
Dommedag kommer snart. Spørsmålet er hva man gjør mellom de to hendelsene og hvilken rolle man selv skal ta.
IS sitt svar er at en skikkelig muslim vier sitt liv til kalifatet, ikke bare fordi dette er en ideell stat, men fordi man skal forberede Jorden for dommedag. Denne eskatologien innebærer at staten må drives etter strenge religiøse lover, og at man skal straffe dem som ikke anerkjenner kalifatet. Alle som ikke slutter opp om IS er dødsfiender og skal terroriseres.
Teologiske fantasier
Mange forskere mener at apokalyptiske bevegelser oppstår i perioder med rask endring og dyp usikkerhet. De har oppstått utallige ganger blant muslimer, kristne og jøder opp gjennom historien.
Av og til har bevegelsene vært revolusjonære og voldelige, men ofte har de forsøkt å isolere seg fra det de oppfatter som et syndig samfunn.
Den franske forskeren Jean-Pierre Filiu hevdet i en bok i 2008 at nye former for apokalyptiske ideer sprer seg i Midtøsten som svar på voldsomme politiske omveltninger. (Boken ble oversatt til engelsk i 2011 med tittel Apocalypse in Islam.) Filiu viser til populær muslimsk litteratur på arabisk hvor kristne fantasier om verdens ende veves sammen med vår tids storpolitikk.
9/11 ble ofte lest inn i slike rammer, og sammenbruddet av Irak og Syria med ufattelige menneskelige lidelser, har skapt grobunn for teologiske fantasier om endetiden.
Søker trøst i fremtidig frelse
Det kan se ut til at moderne apokalyptikk også finnes seg i noen muslimske miljøer i Vesten. Dette diskuteres f.eks. i artikkelen «The predicament of diaspora and millennial Islam» av den britiske antropologen Pnina Werbner i tidsskriftet Ethnicities i 2004.
Det er ikke urimelig å tro at jo mer rotløs og utstøtt en religiøs eller nasjonal minoritet føler seg i sitt nye hjemland, jo mer sårbare er medlemmene for apokalyptiske strømninger, som kan love trøst med fortellinger om en stor fortid og om fremtidig frelse.
Men verden går ikke under, selv om endetiden er et tema i global populærkultur og religion. Snart er den politiske og territorielle siden ved IS knust av overlegen militærmakt. IS sin erkefiende Iran, og Shia-gruppene som kjemper i Syria, har for øvrig sine egne apokalyptiske og messianistiske tradisjoner som aktiveres i dagens politikk. Så betyr IS sitt sammenbrudd også en slutt på de apokalyptiske fantasiene? Sannsynligvis ikke.
Styrkes av feilslåtte endetidsvisjoner
Det er ikke mye vi vet om hvordan muslimer reagerer, som individer og grupper, når endetidsvisjoner slår feil, men dette er faktisk et forskningsfelt når det gjelder kristne grupper. Psykologen Leon Festinger skrev i 1956 en berømt bok med tittelen When Prophecy Fails: A Social and Psychological Study of a Modern Group That Predicted the Destruction of the World.
Den handlet om reaksjonene til medlemmene av en apokalyptisk kult i USA da dommedag uteble. Boken forsøkte å forklare hvorfor apokalyptiske bevegelser ikke blir borte selv om spådommene slår feil.
Tvert imot er det slik at mange slike grupper blir mer overbevist om at de har rett, og blir mer intense i sin misjon, når dommedag ikke kommer. Altfor mange faktorer spiller inn til at det er meningsfullt å dra spekulasjonene om IS sin fremtid for langt, men skal man lene seg på psykologisk forskning, er det ingen grunn til å forvente at viljen til å misjonere forsvinner, eller at ønsket om å spre frykt og død avtar, bare fordi de religiøse spådommene slår feil og «kalifatet» legges i grus.
Destruktive endetidsvisjoner
Moderne, muslimsk apokalyptikk er i hovedsak religiøse fantasier skapt og konsumert av lekfolk. Mainstream sunniislam slik den forvaltes av tradisjonelt utdannede lærde, har lite plass til endetidsvisjoner og er svært skeptisk til å bruke denne formen for religiøsitet politisk. Men vi lever i en tid med stor uro.
Samtidens endetidsvisjoner er destruktive for samfunnet i Midtøsten som i Vesten, spesielt når de er ispedd konspirasjonsteorier som leser politiske hendelser og aktører inn i religiøse fantasier om det gode og det onde.
Desto viktigere er det at religiøse ledere – enten de er muslimer, kristne eller jøder – gjør det de kan for å avvise denne nye formen for apokalyptiske fortellinger.
Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter