Færre fag og betydelig høyere læringskrav vil gjøre videregående skole bedre | Lucas Didrik Haugeberg
Norsk utdanning fokuserer for mye på innhold og for lite på metode og analytiske ferdigheter.
Norsk videregående opplæring fokuserer for mye på innhold og for lite på metode og analytiske ferdigheter. Dyptgående reformer er nødvendige for å rette opp i dette problemet.
Dessverre er ikke regjeringens forslag til reform av læreplanen omfattende nok. I mars i fjor raste en debatt i Aftenposten rundt professorene Benedikte Høgberg, Torbjørn Knutsen og Bernt Hagtvet som beklaget seg over kunnskapsnivået til studenter som begynner på norske universiteter. Professorene kritiserte studentenes manglende forståelse av akademisk metode, mangelen på allmennkunnskap og dårlige skriveferdigheter.
Siden den tid er debatten dødd ut, samtidig som problemene som ble påpekt ser ut til å vedvare. Ett år etter professorenes varskurop har det politiske Norge enda ikke forholdt seg aktivt til hvordan vi kan løse de voksende strukturelle problemene i norsk høyere utdanning.
Mangel på visjon
Det er på tide at vi tar en løsningsorientert debatt om hvordan vi best forbereder norsk ungdom – spesielt dem som velger studieforberedende på videregående – til akademiske studier. Norsk utdanningspolitikk har for lenge vært preget av mangel på visjon, liten vilje til å lære av andre utdanningssystemer og utilstrekkelig fokus på faglig utvikling.
Jeg opplevde forbedringspotensialet i norsk videregående opplæring da jeg flyttet til Hongkong som syttenåring for å fullføre de to siste årene av videregående i den asiatiske metropolen. Elever som beveger seg fra det norske skolesystemet og over i et internasjonalt kompetitivt akademisk miljø, merker fort at det norske utdanningsløpet ikke alltid har forberedt dem godt nok.
Bredt og overfladisk
Arbeidsvanene mine var for dårlige, og jeg var ikke vant med å skulle bruke 30–40 timer i uken på skolearbeid i tillegg til undervisningstiden. I fag som matematikk lå jeg ofte et par år bak mine jevnaldrende, selv om jeg hadde gode karakterer i Norge.
Den viktigste forskjellen er imidlertid at de norske læreplanene ofte fokuserer på bred overfladisk kjennskap til et tema i stedet for å prioritere metode og dybdekunnskap.
Dette kommer blant annet til syne i historiefaget. Det norske pensumet i historie på videregående gir en oversikt over hele menneskehetens historie fra de tidligste sivilisasjonene i Mesopotamia til nåtidens globale verden.
Problemet er at denne tilnærmingen ikke legger tilstrekkelig til rette for analytisk tenkning og kildekritikk. Dersom tidsperiodene som skal dekkes blir for omfattende, har man ikke tid til å fokusere på den viktigste ferdigheten innen historiefaget: nemlig evnen til rasjonelt å begrunne hvilket narrativ man forteller om fortiden.
Fordypning bedre
Vi lærer litt om alt i stedet for å lære det vesentlige. Historieundervisningen min i Hongkong, som fulgte International Baccalaureate (IB)-systemet som også tilbys i Norge, var bygget opp annerledes. I stedet for å studere hele verdenshistorien, valgte vi et fåtall av moduler til fordypning. Min klasse valgte blant annet å fokusere på autoritære stater i det 20. århundret og kinesisk historie fra Opiumskrigen (1839–1842) til etableringen av Folkerepublikken Kina (1949).
De faglige kravene var høye, og det ble forventet at vi reflekterte kritisk rundt hvordan forskjellige historikere har beskrevet og analysert historiske begivenheter. Disse analytiske ferdighetene har vært mye viktigere for mine videre akademiske studier enn innholdet i historieundervisningen. Dersom man kjenner akademisk metode kan man tilnærme seg alle historiske perioder.
Det er et generelt problem i norsk utdanning at vi fokuserer for mye på innhold og for lite på metode og analytiske ferdigheter.
Eksempelet fra historieundervisningen kan overføres til mange andre fag, slik som for eksempel norskundervisningen. Det er for lite dybdestudier av litterære verk i den norske læreplanen, noe som igjen bidrar til en mindre utviklet evne til konseptuell tenkning og analyse blant elever. Disse ferdighetene er helt nødvendige for å prestere akademisk på et høyt nivå.
- Les Aftenpostens kommentator Øystein Kløvstad Langberg: Det går dårligere og dårligere med dem som faller ut av videregående
Behov for dyptgående reform
Vi trenger en dyptgående reform av norsk studieforberedende opplæring. Regjeringens foreslåtte reform av læreplanen er ikke tilstrekkelig. Antallet fag elevene tar, burde reduseres, og læringskravene burde bli betydelig høyere.
Jeg tenker det er hensiktsmessig å ta mellom fire og seks fag sammenhengende gjennom de to siste årene på videregående.
En slik tilnærming tas både i det internasjonalt anerkjente britiske utdanningssystemet og i IB-systemet. Denne oppbyggingen ivaretar en viss bredde i fagdisipliner samtidig som den legger til rette for mer fordypning.
Videre trenger vi større fokus på metode og analytiske evner i læreplanene for de forskjellige fagene. Jeg har gitt praktiske eksempler på hvordan dette kan gjøres i historie og norsk. Lignende forbedringsforslag kan utarbeides for andre fagretninger.
Norske elever som velger studieforberedende, skal ha best mulig utgangspunkt for videre akademiske studier – både i Norge og ved de beste universitetene i utlandet – når de fullfører videregående. Vi trenger derfor en mer målrettet, offensiv og ambisiøs utdanningspolitikk!
Kronikkforfatteren er 24 år gammel og har studert politikk, økonomi og filosofi ved Sciences Po, Paris og Columbia University, New York City. Til høsten begynner han på masterstudier i filosofi ved University of Oxford.
- Les også:
