Kronikk

Fremtiden rykker nærmere | Jonas Gahr Støre

  • Jonas Gahr Støre
    Leder, Arbeiderpartiet

Oljen og gassen vil ta mindre plass i norsk økonomi. Vi må og skal kutte utslipp, og norsk økonomi trenger nye bein å stå på, skriver Jonas Gahr Støre. Bildet viser Johan Sverdrup-feltet. Carina Johansen

Det viktigste med store kriser er ikke nødvendigvis at de skaper noe helt nytt. Langt oftere akselererer store kriser utviklingstrekk som var der før krisen.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

«Ut av store kriser vokser noe stort og nytt.» Slik tenker gjerne vi mennesker, og Aftenposten spør: Hva blir det nye etter koronakrisen?

Noe nytt blir det ganske sikkert.

Men la meg velge et annet perspektiv og våge påstanden: Det viktigste med store kriser er ikke nødvendigvis at de skaper noe helt nytt. Langt oftere akselererer store kriser utviklingstrekk som var der før krisen.

Jonas Gahr Støre. Espedal, Jan Tomas

Gjenreisningen etter andre verdenskrig er et godt eksempel.

Krigen var et veiskille, en virkelig krise i norsk historie, et før og et etter. Men oppbyggingen av en sterk velferdsstat, blandingsøkonomien, favoriseringen av industrien – ja, den sosialdemokratiske orden som kom på plass etter krigen, førte videre trekk fra tiden før krigen.

Mye av tankegodset stammet fra kriseforliket mellom bondemakt og arbeiderbevegelse i 1935 og fra hovedavtalen mellom arbeid og kapital fra samme år.

Slik begynte etterkrigstiden lenge før krigen var slutt.

Utfordringer som rykker nærmere

Skal vi tenke på Norge etter koronaen, kan vi starte med å se etter kjente utfordringer og utviklingstrekk som blir sterkere og rykker nærmere.

La meg gi noen eksempler:

For det første: Arbeid.

Lenge var Norge best i verden i øvelsen arbeid til alle. De siste årene har andelen av oss som jobber, falt. Koronakrisen har brakt ledigheten til over 10 prosent, over 400.000 er permitterte eller ledige.

Det er svært alvorlig, både for den enkelte, som mister tilhørighet, inntekt og trygghet, og for samfunnet som helhet.

Les også

Norges skyhøye ledighetstall skiller seg ut i Norden. Dette kan være årsakene.

Å få unge og eldre inn i jobb blir enda viktigere – og enda vanskeligere i årene som kommer. Frisch-senterets forskning viser at det er de mest utsatte, de med svakest tilknytning til arbeidslivet og de med lavest formell kompetanse som nå blir sagt opp eller permittert.

Før krisen hadde vi en sysselsettingsutfordring. Etter krisen vil vi kanskje ha en sysselsettingskrise.

Vi vet at om folk har en jobb å gå til, om den jobben er hel og fast, om inntekten og pensjonen er til å leve av, om styrkeforholdet mellom arbeid og kapital er balansert, om arbeidslivet er organisert – ja, det er avgjørende for om vi klarer å bevare et samfunn med små forskjeller og muligheter til et godt liv for alle.

Derfor må hele politikkens mangslungne verktøykasse nå rettes inn mot denne ene, kjente og avgjørende oppgaven: Arbeid til alle.

For det andre: Klima.

Olje- og gassindustrien er et stort, og stolt, stykke Norge og sitter med mye av den kompetansen som trengs i lavutslippssamfunnet. Men oljen og gassen vil ta mindre plass i norsk økonomi. Vi må og skal kutte utslipp, og norsk økonomi trenger nye bein å stå på.

Alt dette visste vi før koronaen. Nå rykker den utfordringen nærmere.

Les også

Kutter i oljeproduksjonen på norsk sokkel

Vi må holde hjulene i gang, men krisetiltakene må også berede grunnen for det vi skal leve mer av i fremtiden. Derfor haster det med å utvikle et tettere og mer kraftfullt samspill mellom stat, fagbevegelse og næringsliv innen elektrifisering, hydrogen, vind, fangst og lagring av CO₂ og sirkulær økonomi.

Vi kan ikke si at det skal skje «utpå» 2020-tallet. Det må skje nå, fra 2020.

For det tredje: Digitalisering.

Mange voksne jobber nå fra hjemmekontor. De unge undervises via skjerm. Noe forandres, og igjen ser vi mønsteret: Det vi visste ville komme, kommer fortere som følge av koronakrisen.

Les også

Høie til ungdommen: – Neste sommer finnes ikke når du er ung

Vi har lenge visst at digitalisering og automatisering ville ha mye større betydning for bortfall av kjente jobber enn klimapolitikk. Koronaen akselererer den utviklingen, innen varehandelen og tjenestenæringer, men også innen industri og transport.

Digitalisering kan skape mange nye arbeidsplasser, men også nye klasseskiller og skjevheter i makt. Den gjør livslang læring for arbeidstagere som må bytte jobb, enda viktigere, og partene i arbeidslivet må få et større ansvar for det.

For det fjerde: Statsfinansene.

Før koronaen visste vi at det økonomiske handlingsrommet for staten på 2020-tallet ville bli mindre. Prioriteringene ville bli tøffere. Økte forpliktelser for velferdsstaten, ikke minst i møte med flere eldre, skulle betales for samtidig som oljeinntektene flatet ut.

Nå rykker også den utfordringen nærmere. Balansen på statsbudsjettet kan bli svekket med 200 milliarder kroner bare i år.

Les også

Krisepakker, kriselån og kontantstøtte: Slik dekkes gapet på 201 milliarder kroner

Koronakrisen har minnet om verdien av velferdsstaten og en sterk, offentlig helsetjeneste. Skal vi klare å betale for det i fellesskap, og samtidig komme oss tilbake til handlingsregelen for bruk av oljepenger, må vi sikre fellesskapet større inntekter.

Før krisen var privatisering av velferden og store skattekutt feil politikk. Etter krisen vil det være virkelighetsfjernt og fullstendig ansvarsløst å fortsette en slik kurs.

For det femte: USA.

Verden utenfor Norge var før koronaen blitt mer utrygg, med blant annet økende stormaktsrivalisering, et Kina i fremvekst og et USA på vei ut av internasjonale avtaler. Krisen forsterker også disse utviklingstrekkene.

Les også

Koronakrisen har tatt supermakten med buksene nede | Ketil Raknes

USA rammes hardt av koronakrisen og er dypt preget av indre polarisering og et manglende helse- og velferdstilbud til millioner av innbyggere. Dette er den første krisen i nyere tid der USA ikke tar en lederrolle internasjonalt.

Det er dårlig nytt for Norge, fordi vår velstand og sikkerhet avhenger av en verden med orden, regler og handel. Kravene om kloke veivalg i utenriks- og sikkerhetspolitikken skjerpes.

Sterkere følelse av fellesskap

Til slutt: Kriser gjør ofte verdiene vi bygger på, sterkere og verdivalgene vi tar, tydeligere. Og ut av store kriser kan det vokse en sterkere følelse av fellesskap. Vi erfarer at vi trenger hverandre til det meste som er viktig i livet og i samfunnet.

En friskmeldt Boris Johnson måtte innrømme at Margaret Thatcher tok feil da hun sa at «there is no such thing as society». I mange land bør den erkjennelsen, og lærdommene fra koronakrisen, føre til noe helt nytt – en sterk, offentlig helsetjeneste i USA, for eksempel.

I Norge kan vi heller tenke at krisen bør forsterke noe vi har vært gode på i landet vårt, men som høyreregjeringen har tatt i feil retning de seneste årene: Å holde forskjellene små, å sikre trygge jobber til alle og å løse de viktigste fellesoppgavene, som velferd og helsetjenester, i fellesskap.

Norge etter koronaen. I en serie kronikker skriver inviterte skribenter fra forskjellige fagmiljøer og ståsteder om Norge etter koronaen. Dette er første kronikk i serien.


  • Få med deg debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.

Les mer om

  1. Koronaviruset
  2. Koronaviruset

Koronaviruset

  1. VERDEN

    Madrid blir delvis koronastengt

  2. NORGE

    Da smitten eksploderte, skjerpet Bergen kraftig inn. Nå kan de samme reglene bli aktuelle i Oslo.

  3. DEBATT

    Nå begynner kulturlivet å trøtne på urimelige smittevernstiltak

  4. NORGE

    Byrådet vurderer strengere tiltak. Derfor øker smitten i Oslo.

  5. NORGE

    Direkteblogg om korona

  6. DEBATT

    Covid-19 er ikke en hjernesykdom