Delfrifinnelsen av Quisling er oppsiktsvekkende | Christopher S. Harper
Jødeforfølgelsen, både den fysiske og økonomiske, utgjorde en sentral del av rettssaken mot Quisling.
Historiker Carl Emil Vogts funn av avisutklipp fra særlig svenske aviser fra tiden forut for deportasjonen av de norske jødene til Tyskland og Polen som bevislig ble sendt til Quislings kontor, er meget interessant.
Funnet aktualiserer spørsmålet om hvor meget Quisling visste om den skjebne som ventet de jødene som høsten 1942 og våren 1943 ble deportert til Tyskland og Polen. Arrestasjonene forut for deportasjonene ble i det alt vesentlige gjennomført av norsk politi.
Forsker fant klipparkiv: «Selvsagt visste Quisling om jødeutryddelsene» | Carl Emil Vogt
Sentral del av rettssaken
Diskusjonen om Vogts funn har rettet søkelyset mot tiltalen og dommen mot Quisling for medvirkning i massedrapene på jødene som fant sted i konsentrasjonsleirene.
Jødeforfølgelsen, både den fysiske og økonomiske, utgjorde en sentral del av rettssaken mot Quisling.
For arrestasjonene og deportasjonene ble han tiltalt etter straffelovens paragraf 233 for medvirkning til forsettlig drap. Som grunnlag for tiltalen ble anført Quislings hatefulle taler og skrifter mot jødene.
Det ble henvist til meldepliktsloven av 17/11 1942 og til at han «lot det norske politi bistå med pågripelse av jøder som skulle sendes til Polen. Han visste at denne jødeforfølgelse ville koste mange jøder livet (min uthevelse), hvilket har vist seg å slå til».
Aktor Annæus Schjødt gikk omfattende til verks og påpekte blant annet: «Bare ca. 10 av de omtrent 1000 deporterte jøder av alle aldre har unngått døden i gasskamre eller på annen måte under lidelser og mishandlinger (min uthevelse).»
Måtte ha visst
I sin forklaring erkjente Quisling ansvar for inndragningene av formuene, men hevdet at «arrestasjonene har ikke jeg hatt kjennskap til». Han skyldte ikke overraskende på tyskerne.
Han unnslo seg heller ikke i denne forbindelse å uttale: «Jeg tror ikke det er mange som har gjort så meget av menneskekjærlighet i praksis som jeg har gjort.»
Quisling ble ikke eksaminert om sin kunnskap om bruk av gasskamre, men Schjødt spurte ham om han var klar over at jøder i Tyskland før krigen ble satt i konsentrasjonsleire bare fordi de var jøder.
På direkte spørsmål på dette punkt svarte Quisling: «Nei.» Men han innrømmet å ha lest aviser som beskrev overgrep og forfølgelse av jøder i Tyskland, og han var kjent med Nürnberglovene.
Schjødts sluttinnlegg fortjener å gjengis:
«Jeg mener ærede rett at jeg ikke kan føre noe bevis for at Quisling visste a k u r a t hva der ville skje med disse jødene, jeg kan ikke bevise at han hadde 100 pst. Sikkerhet for at de fleste kvinner, alle barn, alle gamle folk som ikke kunne yte det arbeid som tyskerne ønsket å presse ut av dem, ble sendt gasskamrene. Jeg kan heller ikke bevise at han visste presis at de som ble sendt i arbeid, de ble behandlet på en så umenneskelig måte at levetiden i Auschwitz gjennomsnittlig var en måned. Men det kan jeg si med sikkerhet at han har hatt fullt klart for seg at det skritt han tok del i eller endog foranlediget, at det nødvendigvis måtte føre til død, lidelse, ulykker for et stort antall jøder. Og derfor mener jeg det er ganske klart at hans opptreden i dette spesielle spørsmål går inn under drapsbestemmelsen i vår borgerlige straffelov.»
Med andre ord: Quisling måtte ha visst at avsendelsen til konsentrasjonsleire i seg selv måtte føre til død og lidelse uten at det var nødvendig å bevise hvilken metode som ble brukt i de enkelte tilfellene.
Kun uaktsom medvirkning
Quislings forsvarer gikk overhodet ikke inn på spørsmålet om Quislings kunnskap om bruk av gasskamre, men nøyde seg med å anføre at Quisling var forferdet over det han hørte i retten og at han hadde aldri oppmuntret til at de skulle drepes. Hans ønske var at de skulle få sitt eget land.
Vedrørende Quislings ansvar for drapene på jødene var det dissens. Et flertall på tre fagdommere og fire domsmenn frifant Quisling for medvirkning til forsettlig drap og kjente ham skyldig i kun medvirkning til uaktsomt drap. Et mindretall på to bestående av rettens formann, Erik Solem, og en domsmann mente at han var skyldig etter tiltalen.
Hvilken begrunnelse brukte så flertallet for å frifinne Quisling for medvirkning til forsettlig drap?
Flertallet fant at han «har forstått at jødene ville bli sendt ut av landet og at han gjorde intet forsøk på å hindre sendingen av den annen avdeling etter at en stor del allerede var sendt med S/S Donau. Retten antar at tiltalte ikke har vært seg fullt bevisst at jødene ved den aksjon han satte i gang ville utsettes for å miste livet, da en den gang ikke hadde det kjennskap til tyskernes behandling av jødene i gasskamre og lignende som en senere har fått. Men likevel var kjennskapet til tyskernes jødeforfølgelse alt på det tidspunkt så utbredt, at retten finner at tiltaltes forhold må bli å straffe etter straffelovens §239».
Altså, kun uaktsom medvirkning til drapene på jødene.
Oppsiktsvekkende
Det er adskillig å bemerke i anledning flertallets avgjørelse. Flertallet baserer sin frifinnelse ene og alene på at «en den gang ikke hadde kjennskap til tyskernes behandling av jødene i gasskamre og derfor kunne ikke Quisling ikke ha vært seg fullt bevisst at jødene kunne miste livet som følge av deportasjonene.
Flertallet skulle ha drøftet og tatt stilling til, ut fra hva som var fremlagt i saken, hva Quisling selv, visste eller måtte ha visst om konsekvensene for jødene å bli sendt i tyske konsentrasjons leire. Hva «en» måtte ha visst er irrelevant. Det er tiltaltes visshet som er det avgjørende.
Flertallets avgjørende vektlegging av manglende kunnskap om gasskammermetoden kommer i et merkverdig lys når retten måtte ha hørt at Annæus Schjødt meget tydelig poengterte og direkte erkjente at han ikke kunne bevise at jødene ble sendt i gasskamre. Men det han mente fullt ut å kunne bevise, var at Quisling måtte ha hatt det helt klart for seg at deportasjonene måtte føre til død og lidelse for jødene.
At flertallet ikke drøftet dette spørsmål opp mot drapsparagrafen, er mildt sagt oppsiktsvekkende.
